Danelagen
Kart over England der danelagen er markert i blått.
Av .
Edmund blir drept
I 869 var vikingene i East Anglia og drepte kong Edmund. Den angelsaksiske krønike forteller at Edmund ble fanget av vikingene, nektet å avsverge sin kristne tro og deretter led martyrdøden ved halshogging. Fremstilling av drapet på Edmund fra et manuskript fra 1100-tallet.
Den danske kongen Knut den mektige var konge i England fra 1014 til 1035, fra 1016 som enekonge. Engelsk mynt fra Knuts tid som konge.

Danelagen var i middelalderen navnet på den delen av England hvor dansk og norsk lov gjaldt. Til Danelagen hørte Northumbria, East Anglia og deler av Mercia. Northumbria og York sto under norrøne høvdinger i mer enn et halvt hundre år, fra 878 til 954, men selv etter 954 og fram til Knut den mektiges erobring i 1016 var det i praksis to ulike lovområder i England.

Faktaboks

Etymologi
engelsk Danelaw, «danenes lov»

Etablering av Danelagen

Vikinger hadde herjet på England siden 790-tallet. På midten av 800-tallet økte imidlertid angrepene i omfang og intensitet. I 865 ankom det som samtidige historieskrivere kalte den store hedenske hæren, og i løpet av de neste 13 årene erobret hæren flere av de engelske småkongedømmene. I 867 tok vikingene York og drepte kong Ælla av Northumbria. I 869 var vikingene i East Anglia og drepte der den unge kong Edmund og tok kontrollen over kongedømmet hans. De brukte siden East Anglia som base for nye angrep på Mercia og Wessex.

I 874 falt Mercia. Etter erobringen delte vikinghæren seg i to. Én del dro nordover i 876 og erobret resten av Northumbria under vikinghøvdingen Halfdan. Han gjorde seg til konge der, og delte ut land til sine menn. En annen del av hæren, under kongene Guthrum, Oscetel og Anwend dro i 874 sørover til Cambridge. Derfra gikk de til nye angrep på Wessex.

I 877 ble Mercia delt. Engelskmannen Ceolwulf ble installert som konge i sørvest, mens vikingene bosatte seg i den nordøstlige delen av Mercia, i området mellom Northumbria og East Anglia. Gjennom 870-tallet kjempet vikingene seg gradvis dypere inn i Wessex. I januar 878 ble kong Alfred av Wessex overrasket av kong Guthrum ved Chippenham og måtte flykte ut i villmarken. Det så dårlig ut for kongeriket Wessex, som nå var den eneste betydelige makt som sto igjen mot vikingene. Men på mirakuløst vis klarte Alfred å samle en ny hær, og Guthrum ble slått ved Ethandun (sannsynligvis Edington i Wiltshire) i 878. Etter dette sluttet Guthrum fred og vennskap med Alfred. Han lot seg døpe og bosatte seg i East Anglia med sine menn.

Omkring 880 bekreftet Alfred og Guthrum freden i en avtale. Den korte teksten fastsatte grensene mellom England og Danelagen (§1), men inneholder også bestemmelser om pengebot for drap, der engelskmenn og skandinaviske bosettere skulle verdsettes like høyt (§2).

Sameksistens

I 890-årene kom nye vikinghærer England, men fikk ikke utrettet mye. Enkelte medlemmer av disse hærene kan ha bosatt seg i Danelagen, men det finnes lite arkeologisk bevis for noen betydelig skandinavisk innvandring på denne tiden. Omfanget av de skandinaviske bosetningene kan imidlertid påvises i de mange skandinaviske stedsnavnene som er konsentrert i områder nord og øst i England, det vil si i den gamle Danelagen.

Kongene som kom etter Alfred forsøkte å underlegge seg de skandinaviske områdene. Kong Athelstan (924–939) vant Northumbria i 927 og kalte seg konge over angelsaksere og danner. På Athelstans tid møtte skandinaviske jarler som medlemmer av kongens råd. Vikinger gikk imidlertid til nye angrep på Northumbria fra 939, og en stund skiftet makten mellom vikinger og engelskmenn i et forrykende tempo, med stadig nye erobringer og gjenerobringer. En kort tid styrte den landflyktige norske kongen Eirik Blodøks byen York før vikingene ble nedkjempet for godt i Northumbria i 954. Under kong Edgar den Fredsommelige (959–975) og Ethelred den rådville (978–1016) fortsatte arbeidet for integrering av skandinaviske bosettere og deres etterkommere, men samtidige lovtekster viser at skandinavene hadde en viss autonomi og fulgte egen skikk og egne lover i mange saker.

Plyndring og massakrer

Ethelred den rådville
Ethelred den rådville beordret i 1002 at alle daner i landet skulle drepes.

Fra 980-årene og noen tiår framover opplevde England en bølge av nye plyndringstokter fra skandinaviske vikinger under høvdinger som danskekongen Svein Tjugeskjegg og den senere norske kongen Olav Tryggvason. De hyppige plyndringstoktene utarmet det engelske kongedømmet, som betalte vikinghærene enorme summer i løsepenger, såkalt danegjeld.

Samtidig førte toktene til et utbredt hat mot de mange innbyggere av skandinavisk opphav i landet, som ble sammenlignet med ugress i offisielle dokumenter. I 1002 beordret kong Ethelred den rådville at alle daner i landet skulle drepes. På festdagen for Sankt Brictius (13. november) tok massakrene til. Omfanget vites ikke. Historikeren Simon Keynes argumenterer imidlertid for at det var snakk om relativt små aksjoner, som var rettet mot mindre grupper av daner i de engelske områdene av riket, og ikke mot innbyggerne i Danelagen.

Invasjon og integrering

Massakren i 1002 forsterket konflikten mellom Ethelred og de skandinaviske vikinghøvdingene. Etter sigende skal Gunhild, en søster av kong Svein Tjugeskjegg, ha vært blant de drepte, og større danske invasjonsstyrker kom til England i årene 1006–1007, 1009–1012, 1013–1014 og 1015–1016. Den siste av disse invasjonene var det Knut den mektige, den da avdøde Svein Tjugeskjeggs sønn, som sto bak. Han lykkes i å etablere et dansk herredømme i et samlet England som også inkluderte Danelagen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Keynes, S. & Lapidge, M. (red.) (1987) Asser's Life of King Alfred and other Contemporary Sources. London: Penguin.
  • Keynes, S. (2009). Æthelred II ( c. 966x8–1016). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
  • Keynes, S. (1997). The vikings in England, c. 790-1016. Oxford Illustrated History of the Vikings. Oxford: Oxford University Press.
  • Wormald, P. (2004). Alfred [Ælfred] (848/9–899), king of the West Saxons and of the Anglo-Saxons. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg