Damaskusskriftet

Damaskusskriftet er et jødisk religiøst skrift, skrevet på hebraisk, som antas å stamme fra andre til første århundre fvt. Det ble først gjenoppdaget mot slutten av 1800-tallet av rabbineren Solomon Schechter (1847–1915). I genizaen (lagerrom for gamle og slitte jødiske hellige skrifter) i Ben Ezra-synagogen i det gamle Kairo fant han to kopier fra middelalderen (900–1100-tallet).

Senere har man funnet ytterligere og langt eldre versjoner av Damaskusskriftet blant Dødehavsrullene, tekstene som ble funnet i grotter ved Qumran i årene 1947–56. Både funnstedet og innholdet viser at den opprinnelige teksten kan knyttes til esseerne og Qumransamfunnet og kan gi opplysninger om dette samfunnets bakgrunn. Flere forskere mener at de overleverte tekstene kan være forkortelser av en tidligere og lengre tekst. Tekstene fra Qumran er litt mer omfangsrike enn manuskriptene fra Kairo.

Betegnelsen Damaskusskriftet kommer fra teksten selv, der det berettes at en gruppe rettroende (en sekt) hadde forlatt storsamfunnet i Juda og slått seg ned i «landet Damaskus» under sin egen leder, Rettferdighetens lærer. Forskere er uenige om hvorvidt Damaskus her henviser til byen Damaskus i Syria eller kan være en betegnelse på et annet sted. Det er en vanlig oppfatning blant forskere at det bodde grupper av esseere flere steder i området, foruten i Qumran. Dødehavsrullene omfatter også tekster som ikke opprinnelig er skrevet i Qumran.

Skriftet omtales også som De sadokidiske fragmenter etter navnet på medlemmene i menigheten, sadokitter (etter presten Sadok (Zadok) som skal ha levd på kong Davids tid) og Damaskuspakten fordi teksten selv snakker om en ny pakt for de rettroende.