Dalmatia var i oldtiden del av kongeriket Illyria. Langs kysten var det mange greske kolonier alt på 300-tallet fvt. Romerne erobret landet i 168 fvt. Ved delingen av Romerriket i 395 kom det til det vestromerske rike, i 535 til Bysants (østromerske rike). På 600- og 700-tallet trengte slaviske folk inn i landet, og den romaniserte (romerske) befolkning måtte ta tilflukt på øyer og i kystbyer. Dalmatia var en del av kongeriket Kroatia til foreningen med Ungarn i 1102. Det var langvarige kriger med venetianerne, som til slutt underla seg kysten, unntatt Ragusa (Dubrovnik), som bevarte sin uavhengighet.
I 1797 kom Dalmatia under Østerrike, i 1805 under Napoleon, fra 1809 som del av den franske provinsen Illyria. I perioden 1815–1918 tilhørte Dalmatia Østerrike (fra 1867 Østerrike-Ungarn) som titulært kongerike. Ved forfatningen i 1867 ble Dalmatia innordnet som kronland i den østerrikske halvdelen av monarkiet. Utover i århundret gikk kroatene sterkt fram i opplysning og politisk bevissthet, mens den italienske bybefolkningen mistet sin lederplass. Ved en hemmelig traktat i London i april 1915 hadde Storbritannia og Frankrike lovet Italia størsteparten av Dalmatia, men da innbyggerne etter Østerrike-Ungarns sammenbrudd sluttet opp om det nye Jugoslavia, måtte Italia ved Rapallo-avtalen i 1920 nøye seg med Zadar (Zara) og øyene Lastovo (Lagosta), Pelagruž (Pelagosa) og Sušak (Cazza).
Etter Jugoslavias nederlag i 1941, under andre verdenskrig, ble Dalmatia innlemmet i Italia. Da Italia kapitulerte i 1943, kom Dalmatia under Kroatia, og ved freden i Paris ble hele Dalmatia jugoslavisk. Området inngikk i den kroatiske delrepublikken, og ble en del av det selvstendige Kroatia etter oppløsningen av Jugoslavia i 1992.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.