DNA-analyse

DNA-analyse er oftest undersøkelse av en persons arvestoff, DNA. Analysen bygger på flere teknikker, blant annet elektroforese og DNA-hybridisering.

Mønsteret DNA lager er det samme gjennom hele livet, akkurat som fingeravtrykk. Analyse av blod, spermier, hårrøtter, muskelvev og så videre gir det samme mønsteret. Det er lite grunnlagsmateriale som kreves for at en DNA-analyse skal kunne utføres. En bloddråpe på størrelse med et knappenålshode er nok, fordi det finnes teknikker der DNA kan oppformeres mange ganger (polymerase kjedereaksjoner). DNA-analyseteknikken ble første gang utført av den britiske genetikeren Alec Jeffreys i 1985.

I medisinen kan DNA-analyse benyttes til å søke etter mutasjoner eller andre karakteristika ved genene eller andre deler av DNA-molekylet som kan medføre arvelig sykdom, bærerstatus for sykdom eller som representere ulik risiko for sykdom.

I rettsmedisinen benyttes i dag korte tandemrepeterte områder (STR). Fordi disse områdene kan kopieres ved såkalt PCR-teknikk (polymerasekjedereaksjon), trengs minimale mengder DNA for å karakterisere et individ. Dersom flere slike STR'er kombineres er sannsynligheten for at to ubeslektede individer skal ha samme profil ekstremt lav. Dette kan benyttes i identifisering av ofre og gjerningspersoner.

I slektskapsundersøkelser (for eksempel farskapssaker), ved identifisering av døde, og ved undersøkelse av biologiske spor brukes DNA-analyser som i størst mulig grad kan påvise individuelle forskjeller. Slike undersøkelser er særlig rettet mot de delene av DNA som ikke representerer gener, og mest brukt er såkalt repetitivt DNA, det vil si partier av arvemolekylet der korte eller lengre sekvenser av byggesteiner er repetert, gjerne etter hverandre (tandemrepetert). Slike områder viser gjerne stor grad av individuelle forskjeller ved at antallet repetisjoner i et gitt parti er ulikt fra individ til individ.