DIANA (datamaskin)

Analoge datamaskiner regner ved hjelp av elektriske signaler som er proporsjonale med, eller funksjoner av fysiske størrelser. Maskinene er bygget opp av moduler som kan foreta addisjon, subtraksjon, multiplikasjon eller integrasjon, med en rekke operasjonsforsterkere som nøkkelkomponenter. Signalene mellom modulene er likespenninger med størrelser som representerer en konstant eller en variabel i en differensialligning.

Maskinene blir programmert ved å koble sammen modulene via kabler på et pluggbord. Virkningen av å endre en koeffisient i ligningen kan studeres ved å justere spenningen i forsterkerne, endre motstander og så videre. Resultatet kan observeres umiddelbart på en kurveutskrift eller en grafisk skjerm.

I sin opprinnelige konfigurasjon bestod DIANA av 20 automatisk balanserte likespenningsforsterkere, 26 presisjons Helipots potensiometre, ventilasjonsanlegg, kontrollborg og en koblingstavle for oppkobling av regneproblemet.

Fordelen med analoge datamaskiner til forskjell fra digitale er at uansett hvor komplekst et program er, vil utregningen skje like raskt. Ulempen er at programmering og feilsøking tar svært lang tid. Antall sammenkoblede regneenheter, og dermed også antall kabler på pluggbordet, vokser i takt med problemets kompleksitet. Et stort program kan telle mange hundre kontaktpunkter. En digital maskin er enklere å programmere, men her vil regnetiden øke i takt med problemets kompleksitet. Før midten av 1970-tallet var digitale maskiner langsommere enn analoge når det gjaldt å simulere større dynamiske systemer i sanntid.

Institutt for reguleringsteknikk fikk en datamaskin av typen GIER i 1963, og bestemte seg for å koble sammen den analoge DIANA med den digitale GIER i et såkalt hybridsystem. Senere konstruerte professor Odd Pettersen styringsautomatikk for DIANA, slik at den kunne programmeres fra GIER.

På slutten av 1940-tallet hadde Jens Glad Balchen oppholdt seg ved MIT. I USA så han hvordan analoge datamaskiner kunne brukes til å løse reguleringstekniske problemer. I 1951 kom Balchen tilbake til Norge, og ønsket å bygge opp et reguleringsteknisk miljø ved Norges tekniske høgskole. Balchen mente at å bygge en datamaskin etter modell fra det han hadde sett i USA var en god metode for å etablere et forskningsmiljø.

Sammen med professorene Matz Jenssen og Werner Romberg klarte han å få NTNFs utvalg for matematikkmaskiner til å støtte bygging av maskinen med 30 000 kroner over to år. Balchen klarte å få tak i billige komponenter via Marshallhjelpen. Dette ble dermed nok til å sette i gang byggeprosjektet – selv om bidraget var bare en tiendedel av prisen til for eksempel NUSSE-prosjektet ved Sentralinstituttet for industriell forskning (SI) i Oslo.

DIANA var i bruk fram til rundt 1970. Maskinen ble kassert i forbindelse med en ryddeaksjon på NTNU en gang på 1990-tallet.

• Jens Glad Balchen
• analogmaskin

• Nordal, Ola (2010): Verktøy og vitenskap: Datahistorien ved NTNU, Tapir.