Düsseldorf-skolen. Til venstre: Adolph Tidemand: Husandakt (De ensomme gamle), 1849. Oljemaleri, 37,5 x 45 cm.
– Til høyre: Carl Sundt-Hansen: Etter slagsmålet, 1882. Oljemaleri, 58 x 64,5 cm. Begge i Nasjonalgalleriet, Oslo.
Düsseldorf-skolen, tysk malerskole som vokste frem i første halvdel av 1800-tallet, var i blomstringstiden 1830–70 et av de ledende kunstsentre på kontinentet. Skolen var et resultat av prøyssisk kulturpolitikk, og ble nyorganisert av W. von Schadow, som 1826 flyttet fra Berlin sammen med bl.a. K. Sohn, Th. Hildebrandt, C. F. Lessing og E. Bendemann.
Akademiet hadde et av sin tids mest avanserte undervisningsopplegg. «Elementærklassen» var en forskole som tok imot elever helt ned til 12-årsalderen, men kunstelev ble man først i «Forberedelsesklassen», hvor det ble undervist i perspektiv og drevet ferdighetsøvelser ved å tegne etter rundskulptur, antikke skulpturer og aktmodell. I tillegg kom forelesninger i anatomi og kunsthistorie, særlig malerihistorie. Denne opplæringen var obligatorisk. Annen del av forberedelsesklassen var inndelt i flere linjer; «Byggeskolen», «Kobberstikkerskolen» osv., hvor «Malerskolen» hadde én seksjon for figurmaleri og én for landskapsmaleri. Ved den siste måtte man kopiere andre landskapsmalerier før man fikk ta fatt på egen hånd. Historiske, litterære og religiøst pregede emner stod høyt i kurs, og malernes nære forhold til teateret påvirket komposisjon og lyssetting.
Etter hvert gled skolen over til genremaleriet, med scener fra landsbyen og dagliglivet, ofte med småhumoristiske eller sentimentale poenger. Blant landskapsmalerne var brødrene Andreas og Oswald Achenbach og J. W. Schirmer de ledende. Elevene i landskapsklassen ble innprentet at de måtte legge realistiske naturobservasjoner til grunn for sine malerier. Skisser og studier gjorde kunstnerne ute i naturen, mens de store lerretene ble utarbeidet på malersalene. Motivet behøvde ikke referere til noe bestemt sted, en fri bearbeidelse av korrekt gjengitte enkeltdeler og detaljer var tilstrekkelig for at komposisjonen kunne kalles naturtro eller «naturalistisk». Selv om fargebruken kunne være frisk i skissene, hendte det at store komposisjoner fullført på atelieret hadde grelle fargekontraster. J. C. Dahl hadde advart mot den gyldne koloritt som dominerte hos mindre dyktige Düsseldorfmalere.
Norske kunstnere
Til Düsseldorf kom Tidemand som første norske maler i 1837. I 1841 fulgte Gude, og derpå i rask rekkefølge Cappelen, Eckersberg, Frich og 1847 Morten Müller. I begynnelsen av 1850-årene invaderte svensker og nordmenn kunstbyen: Arbo, Hertervig, Bergslien og Askevold ble fulgt senere i 1850-årene av bl.a. Isaachsen og Amaldus Nielsen, og blant de svenske malerne kan nevnes B. Nordenberg, Marcus Larsson, C. H. d'Unker, K. Zoll, W. Wallander, F. Fagerlin og A. Jernberg. Enkelte finner kom også til: W. Holmberg, K. E. Jansson og H. Munsterhjelm, mens danskene stort sett holdt seg borte. Disse malerne dyrket gjerne folkelivsskildringen og det nordiske landskap, og tilførte Düsseldorfskolen et verdifullt bidrag ved sin naturtroskap og alvorligere og mer selvopplevde forhold til folkelivsskildring. Mens Tidemand bodde i Düsseldorf til sin død 1876, forlot Gude byen 1862. Den siste unge norske generasjon som la veien om Düsseldorfskolen var Fredrik Collett, C. Sundt-Hansen og Ludvig Munthe.
For et publikum som tidligere hadde stått fjernt fra kunstopplevelser, spilte Düsseldorfkunsten en viktig oppdragende og formidlende rolle. Gjennom reproduksjoner ble bl.a. Tidemand og Gudes motiver allemannseie, og flere norske kunstforeninger lot Düsseldorfkunstnere være i overvekt ved sine innkjøp lenge etter at nasjonalromantikken hadde utspilt sin rolle.