Den egyptiske dødeboken

Tradisjonen med å la den døde få med seg en tekstsamling i graven går tilbake til Pyramidetekstene som ble hugget inn i de kongelige gravkamrene i pyramidene. Pyramidetekstene er først attestert fra graven til kong Wenis (cirka 2321–2306 fvt.).

Mye av det samme stoffet gikk igjen i Kistetekstene som ble skrevet på innsiden av kistene i private graver i det midtre riket (omkring 1980–1760 fvt.). Dødeboken utgjør en tredje revisjon av dette korpuset. Selv om mange tekster er lagt til og andre trukket fra i løpet av århundrene, kan de fleste kapitlene i dødeboken spores tilbake Kistetekstene. Noen kan føres helt tilbake til Pyramidetekstene.

Dødeboken er ikke en bok i ordets moderne betydning, men en tekstsamling bestående av 192 mer eller mindre uavhengige kapitler. Tekstene kan karakteriseres som bønner, hymner eller ritualtekster, og omfatter en rekke ulike temaer knyttet til døden og etterlivet.

Noen kapitler handler om beskyttelse av mumien og kroppens integritet og funksjonalitet i det hinsidige. Andre handler om hindringene og transformasjonene den døde skal utsettes for på reisen gjennom underverdenen, og på den endelige domfellelsen som venter i tronsalen til Osiris, kongen i underverdenen. Dødeboken gir detaljerte beskrivelser av geografien i underverdenen og hvordan man tenkte seg det salige etterlivet som en tilstand av frihet i samkvem med guder og forfedre.

Dødeboken utgjorde et fast element i gravutrustningen i elitegraver i det nye riket, mest karakteristisk som et utvalg kapitler nedtegnet på en papyrusrull. Papyrusen kunne oppbevares i en spesiell beholder formet som en gud, eller den kunne brettes over den døde inne i kisten.

En av de mest komplette dødebøkene som er funnet tilhørte Ani, en kongelig skriver som levde i det 19. dynasti (cirka 1292–1191 fvt.). I utrullet tilstand var Anis papyrus nesten 24 meter lang, dekket med hieroglyfiske tekster og fargerike vignetter. Papyrusen er i dag utstilt i The British Museum i London, oppdelt i 37 ark. Anis papyrus er publisert i bokform, og kan også studeres på British Museums database på nettet.

Kapitler fra dødeboken, med eller uten vignettene, figurerte også andre steder i gravutrustningen, som på amuletter, i kistedekorasjonene, på liksvøpet og så videre. Senere i det nye riket kunne Dødeboken også figurere i veggmalerier inne i gravkammeret, og ble også tatt i bruk i den kongelige gravutrustningen. For eksempel er flere kapitler fra dødeboken brukt i dekorasjonene på kistene og sarkofagene til barnekongen Tutankhamon.

• Det gamle Egypt
• språk og litteratur i Det gamle Egypt
• litteratur i Det gamle Egypt

• British Museums samling

• Allen, Thomas G. (1960). The Egyptian Book of the Dead. Documents in the Oriental Institute Musuem at the University of Chicago. The University of Chicago Oriental Institute Publications 82. The University of Chicago Press, Chicago.
• Faulkner, Raymond et al. (1998). The Egyptian Book of the Dead. The book of going forth by day. Chronicle Books, San Francisco.
• Kemp, Barry J. (2008). How to read the Egyptian Book of the Dead. W. W. Norton, New York.
• Naguib, Saphinaz-Amal og Eldrid Johansen (red.) (2001). Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei. I serien 'Verdens hellige skrifter'. De norske bokklubbene, Oslo.