Cuba er siden 1959 en sosialistisk republikk. Nasjonalforsamlingen for folkemakten er formelt landets øverste organ. Den velges i allmenne og direkte valg med så lav stemmerettsalder som 16 år. Forsamlingen har 614 medlemmer, valgt for fem år. Den har normalt to sesjoner i året og fungerer ellers gjennom et statsråd som utgår fra forsamlingen. Statsrådet har 31 medlemmer og er i realiteten landets øverste politiske organ. Dets leder er også landets president og regjeringssjef.
Det statsbærende parti er det eneste som nominerer kandidater ved valg. Det oppstod ved en samling av flere grupperinger, inkludert Fidel Castros revolusjonære bevegelse. Først rundt 1965, som en følge av Cubas økende tilnærming til Sovjetunionen, er det rimelig å oppfatte partiet som kommunistisk. Partiets formelt øverste organ er en sentralkomité på 225 medlemmer. Reelt ligger makten i et politbyrå på 24 medlemmer.
Helt fra revolusjonen i 1958/59 og frem til han ble alvorlig kreftsyk i 2006 var Fidel Castro landets og partiets dominerende leder. Hans personlig pregede styre understrekes ved at hans fem år yngre bror Raúl var første visepresident frem til han “midlertidig” overtok rollene som statsoverhode og regjeringssjef i 2006 og i februar 2008 av nasjonalforsamlingen ble offisielt innsatt i disse stillingene. Fidel Castro har beholdt posten som førstesekretær i det statsbærende kommunistpartiet.
Etter revolusjonen ble politikken lagt om i sosialistisk retning, og økonomien ble i stor grad en planøkonomi. Cuba var lenge avhengig av sovjetisk bistand, og etter kommunismens sammenbrudd i begynnelsen av 1990-årene har Cuba vært ett av svært få land som har praktisert et kommuniststyre av tradisjonell karakter. En viss politisk liberalisering har likevel funnet sted. Skrantende økonomi, et dårlig forhold til USA, økende utvandring og internasjonal isolasjon er destabiliserende faktorer.
Administrativt
Administrativt er Cuba inndelt i 14 provinser og 169 kommuner. Både provinsene og kommunene ledes formelt av direkte folkevalgte forsamlinger for folkemakt, men reelt preges politikken av hver forsamlings president og sekretær – de eneste fulltids medlemmer av forsamlingen. Det lokale selvstyret er svært begrenset.