Christopher Nielsen

Nielsen debuterte som tegneserieskaper i Gateavisa i 1980. Han tegner i en undergrunnspreget stil, og persongalleriet består ofte av rusmiddelbrukere fra Oslos østkant. Blant annet har han skapt en rekke serier med tittelen To trøtte typer, utkommet med ujevne mellomrom siden 1982. Han laget også tegneseriene som fulgte med alle platene til Jokke & Valentinerne, frontet av storebror Joachim Nielsen.

Andre sentrale utgivelser er En fettsugers bekjennelser (1988), Jazzbasillen (1990), som utspiller seg i jazzmiljøet i Oslo i 1950-årene, og en serie på ni hefter, eller «enmannstidsskrift», med samletittelen Weltschmerz (1994–2010). Høsten 2021 vendte Nielsen tilbake med nummer 10A av Weltschmerz, en tegneseriebok på 176 sider, fulgt av nummer 10B høsten etter, i samme format.

Homo Norvegicus (2000) er en samleutgave av nesten alle seriene om Narverne og To trøtte typer, samt en del historier om den trønderske slåsskjempen Hold Brillan, som spiller hovedrollen i Bygdegutar (2008) og Da pønken kom til Lefsevika (2014).

To trøtte typer dukket igjen opp i Uflaks (2005), mens Propaganda – noveller i utvalg (2001) samlet «tegneserienoveller» fra blant annet Weltschmerz og Mens vi venter på dommedag bind I (2008) og Mens vi venter på dommedag, bind 2 (2023) samlet korte serier fra heftene Rummppffftilfftooo? og Weltschmerz samt aviser og blader. I 2014 kom utstillingskatalogen/samleboken Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud / The Best of Christopher Nielsen's Greatest Hits.

Homo Norvegicus og stripeserien Blitz Tours er oversatt til svensk.

I 1995 hadde Nielsen manus og regi på den tegnede kortfilmen Narverfredag, og høsten 2000 gikk 13 episoder av den tredimensjonale dataanimasjonsserien To trøtte typer TV-spessial på NRK og internett. I 2006 hadde Nielsen premiere på Slipp Jimmy fri, Norges første helaftens 3D-animerte film og den inntil da dyreste filmproduksjon i Norge, siden overgått av Kon-Tiki (2012) og Krigsseileren (2022). Slipp Jimmy fri fikk Amandaprisen 2006 i klassen for beste kinofilm. Den animerte kortfilmen Rulletrappen fulgte i 2014.

Christopher Nielsen debuterte som dramatiker i 2008 med musikalen Verdiløse menn på Torshovteatret, med musikk av broren Joachim Nilsen. Denne ble han tildelt både Heddaprisen 2008 og den norske Ibsenprisen 2009 for. Siden har han skrevet den såkalte Stafylokokktrilogien, med stykkene Hustyrannen (2010), Entropi (2012, nominert til Ibsenprisen 2013) og Holocaustmusikalen (2013) for Nationaltheatret.

I 2014 debuterte Nielsen som romanforfatter med med science fiction-romanen Metamorfose, den første i en planlagt serie med romaner.

I 2012 debuterte Nielsen på Høstutstillingen med en minnelund om seg selv, og høsten 2014 viste Henie Onstad Kunstsenter den retrospektive kunstutstillingen Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud, som viste et bredt utvalg tegneserier, billedkunst, film og dramatikk tilbake til 1980, samt premieren på totalinstallasjonen Misfornøyelsespark og en ny variant av animasjonsfilmen Rulletrappen. Utstillingen satte besøksrekord med 1350 besøkende søndag 2. november.

Fredag 9. juni 2017 åpnet Nielsen sin Misfornøyelsesbar i Storgata, noe som også ble markert med utgivelsen av Misfornøyelsesbar: Katalogen, en utgivelse på 96 sider der kunstverkene i baren ble presentert, i tillegg til nye tegneserier og essays. Baren slet i flere perioder økonomisk, ikke minst under koronapandemien, og gravøl for baren ble holdt 30. september 2023. Stedet holdt koken gjennom høsten med «krampetrekninger», blant annet en jevnlig standup-kveld, men lukket dørene for godt etter festivalen The End 15. til 17. desember.

Høsten 2022 gjennomførte Nielsen prosjektet System Ernst (Oslo Streetview), 120 malerier «inspirert av inntrykk og observasjoner i indre Oslo øst i 2017–2022». Nielsen beskrev dette som et analogt alternativ til Google Street View, der maleriene først ble presentert i barer, pop-up-gallerier og byvandringer, fulgt av en hovedutstilling på Gamle Munch på Tøyen og en forevigelse av prosjektet i nummer 10B av Weltschmerz. «System Ernst» er for øvrig Oslo øst-slang for en skrøpelig konstruksjon eller «alt som er på trynet». Begrepet var plukket opp fra tekst på vannklosetter, Ernst-systemet ble brukt til trykkspyling av toaletter.

Nielsen har vunnet Sproing-prisen tre ganger, for En fettsugers bekjennelser (1989), «Ur» i Rummpfftillfftooo? nr. 3 (1990) og Uflaks (2005).

Han fikk Oslo bys kunstnerpris i 2007, fulgt av den mer eksklusive Oslo bys kulturpris for 2021. Sistnevnte fikk han for «sitt langvarige og omfattende virke som tegneserieskaper, dramatiker, forfatter, animatør og konseptualist». I 2022 mottok Nielsen Neshornprisen, Klassekampens årlige kulturpris.

• tegneserier
• Joachim Nilsen
• Verdiløse menn

• Nationaltheatret om Christopher Nielsen