født i Øvre Eiker, norsk politiker (A), statsminister 28. jan.–15. feb. 1928. Formann i Det norske Arbeiderparti 1903–06, stortingsmann 1912–36, visepresident i Stortinget 1928–33. Hornsrud begynte som skogs- og jordarbeider, fra 1892 var han gårdbruker i Modum. Helt fra 1880-årene var han politisk aktiv og var medlem av herredsstyret i Modum 1883–1902, fra begynnelsen som representant for Venstre. Hornsrud var formann i Buskerud Amts Arbeiderforening, som var det første fylkeslag som meldte seg inn i det nystartede Arbeiderpartiet 1887. Han var i noen år bosatt i Oslo, hvor han ble valgt til medlem av bystyret 1902–09, før han ble valgt til Stortinget for Buskerud 1912. Hornsrud hadde særlig innsikt i jordbrukspolitikk. Medlem bl.a. av Statens provianteringskommisjon 1914 og av husmannskomiteen. Ved sprengningen av partiet rykket han 1921 opp til formann for stortingsgruppen. Han var en ivrig talsmann for «ministersosialismen», som gikk inn for at Arbeiderpartiet skulle søke makt.
Etter samlingen 1927 ble Arbeiderpartiet største parti ved valget, og regjeringen Lykke trakk seg tilbake. Hornsrud dannet deretter Norges første regjering av Arbeiderpartiet, hvor han selv var stats- og finansminister. Regjeringen ble felt på regjeringserklæringen og gikk av etter bare knappe tre uker. Likevel fikk regjeringsdannelsen stor betydning, ikke minst fordi Arbeiderpartiet hadde vist at det både kunne danne regjering og følge parlamentariske spilleregler.
Hornsrud var medlem av en lang rekke offentlige nemnder, Svalbardkommisjonen 1929 og fra 1920 av ankenemnden for den ekstraordinære formuesbeskatning. 1926–39 direktør i Hypotekbanken, fra 1935 direksjonens formann. I 1953 var han en av initiativtagerne til ukeavisen Orientering.