Christiania Bank og Kreditkasse

Før 1848 eksisterte det for det meste bare et uformelt kredittsystem i Norge. Unntakene var sparebanker og Norges Bank, etablert i 1816. Norges Bank begynte med utlån fra oktober 1818, og kreditt ble ytt både som pantelån og diskontering av veksler. De viktigste kildene til kreditt for næringslivet var de private bankierhusene. I tillegg drev velstående privatpersoner utlån, først og fremst pantelån. De fleste og største bankierene holdt til i Christiania, men de fantes også i andre byer som Bergen og Trondheim.

Christiania Bank og Kreditkasse begynte sin virksomhet 10. mai 1848, men tok ikke innskudd fra allmenheten fra starten, og ytte kreditt mot såkalt håndfått pant, det vil si pant i varer, løsøre og verdipapirer. Mot disse pantene ga banken sin egne aksepter, i den hensikt at kundene selv kunne få diskontert de aksepterte vekslene i offentlige låneinstitusjoner.

Men bankens reglement tillot også at den selv kunne diskontere vekslene. Kreditkassens reglement åpnet dessuten for at banken kunne motta innskudd, og denne formen for finansiering av kredittvirksomheten ble tatt i bruk allerede i første forretningsår. Kreditkassen var dermed den første private forretningsbanken i Norge som anvendte innskudd fra publikum i kapitalanskaffelsen sin. Alt sommeren 1848 besluttet bankens direksjon å kunngjøre at Kreditkassen ønsket å motta innlån, og 25. juli 1848 rykket direksjonen inn annonse i Morgenbladet om at man ønsket innskudd. Dagen etter annonsen mottok banken sitt første innskudd, som var på 1000 spesidaler og med forfall 12. september. Innskyteren fikk kvittering for innskuddet i form av innskuddsbevis. Alt i første regnskapsår mottok Kreditkassen i gjennomsnitt 4157 spesidaler i innskudd per måned.

Finansiering av en forretningsbanks utlånsvirksomhet gjennom innskudd var en nyskaping og viser at Kreditkassen fra starten ikke var et tradisjonelt pantelånskontor, men en moderne forretningsbank. De etterfølgende forretningsbankene DnC og Bergens Privatbank finansierte også utlånene sine hovedsakelig ved innskudd.

Kreditkassen ekspanderte og skaffet seg stedlige representanter i Halden (Fredrikshald) og Moss fra 1853, men disse ble avviklet i 1864 og 1865. I 1859 etablerte imidlertid Kreditkassen sine første filialer i Bergen og på Hamar. Bergensfilialen ble imidlertid selvstendig i 1876 under navnet Bergens Kreditbank.

Den første systemomfattende bankkrisen i Norge inntraff på 1880-tallet. Flere banker – både sparebanker og forretningsbanker – led store utlånstap, og mange gikk konkurs. Kreditkassen greide seg gjennom krisen, men måtte bokføre et stort underskudd i 1887 for første gang siden starten, og for første gang ble det heller ikke utbetalt utbytte i verken 1887 eller 1888.

Kreditkassen kom seg også gjennom det såkalte Kristianiakrakket i 1899 og den påfølgende krisen. Sommeren 1899 inntraff det et betydelig priskrakk i eiendoms- og aksjemarkedet i Kristiania, etter en kraftig prisinflasjon i årene 1895–1899. Denne perioden var preget av en omfattende spekulasjon i eiendom og aksjer, som ble drevet av lett tilgang på kreditt og stigende profitt i særlig byggenæringen. Flere nye banker ble etablert i Kristiania i årene før krakket, og flere av dem gikk konkurs. Bankkrisen som fulgte etter krakket, var åpenbart systemisk, ettersom krisen rammet banker som samlet sto for 60 prosent av den norske bankkapitalen. Dessuten ble banker i blant annet Trondheim og Bergen også rammet av krisen.

Høsten 1920 startet den neste store bankkrisen i Norge, som varte frem til 1925. De norske forretningsbankene led omfattende utlånstap i krisen, og de verste tapsårene var 1922 og 1923. Hele 131 banker måtte innstille sine betalinger. Blant bankene som gikk overende, var storbanker som Centralbanken for Norge, Norges Handelsbank, Andresens Bank og Bergens Kreditbank (Foreningsbanken).

Det vokste frem en omfattende spekulasjon i både skipsaksjer og industriaksjer under første verdenskrig. En betydelig del av dette ble dels finansiert med betydelige fortjenester, men særlig med lån fra bankene. Den økende veksten i lønnsomhet og profitter nådde et toppunkt i 1916, for deretter å falle dramatisk. Som følge av dette ble investeringene kraftig reduserte, og aksjemarkedet kollapset. Det hadde blitt opprettet mange nye banker i løpet av verdenskrigen. Disse hadde bidratt betydelig til kredittekspansjonen og spekulasjonene. Stadig flere bedrifter misligholdt sine lån, og bankene gikk på betydelige tap. En rekke av de nydannede bankene gikk konkurs. Flere storbanker gikk konkurs, og flere eldre storbanker som DnC og Bergens Privatbank led store utlånstap.

1920-årenes bankkrise er den største bankkrisen som har rammet Norge i moderne tid. Kreditkassen greide seg derimot bra gjennom krisen gjennom å avstå fra spekulasjon og unngå for risikofylte utlån. Samtidig gjennomførte bankens ledelse en konsekvent og betydelig økning av bankens egenkapital. Banken hadde utlånstap, særlig på andre banker, som kom i vansker. Men hele tiden fulgte Kreditkassen en linje om å benytte store nok deler av overskuddet til avskrivninger i tide.

I bankkrisen som ble utløst på slutten av 1980-tallet, ble Kreditkassen imidlertid svært hardt rammet. I perioden 1987 til 1993 tapsførte norske banker hele 76 milliarder kroner, hvorav forretningsbankene sto for 53 milliarder. Kreditkassen var blant de bankene som måtte ta de største tapene, og kostnadsførte hele 17 milliarder kroner i tap på utlån og garantier i løpet av disse årene. Kreditkassen gjennomførte en meget sterk utlånsekspansjon i 1980-årene. Dette var i henhold til en eksplisitt strategi, nedfelt i planer som ble lagt i 1981–1982. Men tapene ble svært store, med den følge at bankens aksjekapital ble strøket i 1991, og Kreditkassen ble overtatt av staten.

Gjennom mellomkrigstiden og okkupasjonsårene vokste Kreditkassen til å bli Norges største forretningsbank. Men svekkelse av bankens hegemoni begynte allerede i 1946. Bankens andel av bankenes samlede forvaltningskapital sank fra i underkant av 20 prosent i 1945 til 15 prosent i 1955, og i løpet av siste halvdel av 1950-årene vokste andelen ubetydelig til 16 prosent i 1959. Frem til slutten av 1950-årene hadde ikke Kreditkassen avdelinger eller filialer utenfor Oslo. Med Tor Moursund som administrerende direktør (1977–1990) overtok imidlertid Kreditkassen flere lokale og regionale banker, deriblant Andresens Bank (1980), Vestfoldbanken (1981), Fiskernes Bank (1984), Sunnmørsbanken (1990) og Sørlandsbanken (1994).

Etter bankkrisen ved slutten av 1980-årene, med staten som eier og ny ledelse, utvidet banken sin virksomhet til å bli et variert finanskonsern, blant annet gjennom overtakelse av livsforsikringsselskapet Norske Liv (1993) og kredittforetaket Norgeskreditt (1996). Den statlige eierandelen ble etter hvert redusert og var i 1999 på cirka 35 prosent. Direktører i denne perioden var Borger A. Lenth (1991–1997) og Tom Ruud (1997–2000).

I oktober 2000 solgte den norske staten seg helt ut, og Kreditkassen ble i 2001 sammenslått med finsk-svenske MeritaNordbanken og danske Unibank under navnet Nordea AB.

Konsernets hovedkontor var i Stockholm, men Kreditkassen fortsatte den norske virksomheten som heleid, selvstendig datterselskap av Nordea under navnet Nordea Bank Norge ASA. Fra 2. januar 2017 ble imidlertid den juridiske strukturen i Nordea-konsernet endret gjennom en grensekryssende fusjon mellom Nordea Bank AB (public) og datterselskapene i Danmark, Finland og Norge. Alle aktiva ble overført til Nordea Bank AB (public). Dermed ble Nordea Bank Norge ASA omdannet til en avdeling (branch) i Nordea Bank AB (public), som i 2018 flyttet sitt hovedkontor fra Stockholm til Helsingfors. Nordea Bank Norge ASA var på dette tidspunktet Norges nest største bank, etter DNB.