Allende Chile

Salvador Allende, marxisten som ble president ved frie valg i 1970.

Av /NTB Scanpix ※.

Den lange kyststripen som i dag er Chile var lenge en utkant, først underlagt Inkariket fra 1400-tallet og deretter fra 1500-tallet som spansk koloni, underlagt visekongedømmet i Lima. Verken inkaene eller spanierne klarte å etablere seg i den sørlige delen. Der beholdt urbefolkningen, mapuchene, kontrollen.

Etter uavhengigheten i 1810 klarte man relativt raskt å bygge en nasjonalstat. Gradvis utviklet Chile seg til et land i fremste rekke i Sør-Amerika når det gjaldt økonomisk utvikling og politisk stabilitet. Den demokratiske utviklingen ble brutt i 1973 av et 17 år langt brutalt militærdiktatur. Men etter at landet gjenvant demokratiet i 1990 har økonomisk vekst og politisk stabilitet på ny preget utviklingen. Sosial ulikhet er imidlertid fremdeles et framtredende trekk ved det chilenske samfunnet, og det siste tiåret har tydelig vist at dette er et alvorlig problem for den videre demokratiske og økonomiske utviklingen.

Tiden før uavhengigheten

Inka (kart, ekspansjon)

Inka. Inkarikets ekspansjon.

Av /Store norske leksikon ※.

Chiles eldste arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker i området i minst 14 800 år. En av de eldste kulturene man kjenner til er chinchorro-folket, som livnærte seg av fiske langs kysten av Atacamaørkenen. De balsamerte sine døde og man har gjort funn av mumier fra omtrent år 5000 fvt., hele 2000 år eldre enn de mer berømte egyptiske mumiene. De første sporene av jordbrukssamfunn er datert til 2500 fvt.

Mange ulike kulturer levde i det området som nå er Chile fram til spanjolenes ankomst. Området fra Santiago og sørover til øya Chiloé var befolket av folkegrupper som alle snakket språket mapugundún. De største var pecunche, mapuche og huillinche. I de tørrere områdene lenger nord levde blant annet folkegruppene diaguita og atacameños.

På slutten av 1400-tallet ble store deler av Chile erobret av Inkariket. De møtte stor motstand fra mapuchene, som stoppet inkaenes ekspansjon ved elven Maule.

Diego de Almagro ledet den første spanske ekspedisjonen inn i området i 1536, men han dro tilbake til Cuzco samme år uten å etablere noe permanent spansk nærvær. Det var Pedro de Valdivia som ledet erobringen av området, og i 1541 grunnla han byen Santiago.

Mapuchene kjempet innbitt mot den spanske erobringen og stoppet den spanske ekspansjonen ved elven Biobio, 200 kilometer lenger sør enn der de hadde stoppet inkaenes ekspansjon et halvt århundre tidligere. Mapuchene klarte å beholde kontrollen over et stort og fruktbart område i sør fram til andre halvdel av 1800-tallet.

Kolonien Chile ble etablert som en provins, med den spanske betegnelsen Capitanía General, og var delvis underlagt visekongedømmet i Lima og delvis direkte underlagt kongen av Spania. Den ble styrt av en guvernør og en kongelig domstol kalt Audiencia Real.

Koloni-interessene dreide seg i begynnelsen om gullforekomster. Disse var imidlertid små. Talg og skinn var de viktigste produktene på 1600-tallet, mens provinsen utover på 1700-tallet utviklet seg til å bli kornkammeret til visekongedømmet i Lima gjennom sin produksjon av hvete.

Inneklemt mellom Stillehavet i vest, Andesfjellene i øst, Atacamaørkenen i nord og en nærmest permanent krig mot mapuchene i sør, kan kolonien Chile beskrives som relativt fattig, isolert og militarisert, men med en ganske sterk sentralmakt som styrte over et avgrenset og oversiktlig territorium. Kolonien var med andre ord mer utviklet politisk enn økonomisk.

Uavhengigheten

Santiago de Chile
Gatebilde fra Chiles hovedstad Santiago en gang midt på 1800-tallet.
Av /Library of Congress.
Portrett av Diego Portales

Diego Portales ledet etableringen av den chilenske staten.

Da Fernando VII av Spania i 1808 ble avsatt og sendt i eksil av Napoleon, støttet store deler av Chiles overklasse opprettelsen av et lokalt myndighetsorgan som skulle styre kolonien til den spanske kongen ble gjeninnsatt. De ønsket økt selvstyre, men ikke uavhengighet. 18. september 1810, datoen som nå er Chiles nasjonaldag, ble den første nasjonale kongressen avholdt. Ideen om uavhengighet fikk imidlertid raskt flere tilhengere og kongressen ble splittet i to leirer.

I 1814 ble Chile inntatt av en styrke sendt av visekongedømmet i Lima, som igjen underla kolonien spansk kontroll. Anført av Bernardo O'Higgins flyktet mange chilenere over Andesfjellene til Argentina. O'Higgins allierte seg der med den argentinske frigjøringshelten José de San Martín, og i 1817 gikk en militær styrke på 4000 mann under sistnevntes ledelse inn i Chile og beseiret realistene.

Bernardo O'Higgins ble Chiles første statsleder i 1818. Den konservative landeierklassen kom imidlertid i konflikt med O'Higgins' forsøk på å opprette et utbredt internasjonalt samkvem, og han ble avsatt i 1823. I 1833 fikk landet en svært konservativ grunnlov som besto helt til 1925. Sett i forhold til regionen for øvrig var dette uvanlig lenge, og la grunnlaget for en utvikling hvor politisk stabilitet var mer framtredende enn demokratisering.

Landet opplevde en sterk kapitalistisk utvikling hvor eksport av sølv og kobber sto sentralt. Sølv fikk etter hvert mindre betydning på bekostning av kobber. Rundt 1870 var Chile blitt verdens største produsent av kobber, og havnebyen Valparaíso utviklet seg til et kommersielt knutepunkt i Sør-Amerika. Både europeiske og amerikanske kapitalinteresser etablerte seg i landet, men gruvedriften klarte Chile å holde under nasjonal kontroll. På dette tidspunkt var Chile også en viktig eksportør av jernmalm og kull.

Kriger og kriser

Krisen på det internasjonale markedet i 1873 og Stillehavskrigen fra 1879 til 1882 førte til dramatiske svingninger i den chilenske økonomien. Kobberprisene falt drastisk, og USA tilrev seg mye av hvetemarkedet. Krigen med Bolivia og Peru førte til at Chile i 1882 fikk kontroll over de omstridte salpeterforekomstene i Atacamaørkenen, og Bolivia mistet adgangen til havet. Men krigen svekket økonomien ytterligere, og det var utenlandske interesser som dro fordelene av salpeterutvinningen.

President José Balmaceda (1840–1891) maktet ikke å begrense den økende utenlandske kontrollen over Chiles økonomi. I 1891 ble han styrtet i en blodig borgerkrig. Gruvedriften og industrialiseringen hadde allerede i begynnelsen av 1900-tallet ført til at nærmere halvparten av befolkningen bodde i byene. Særlig i de nordlige gruveområdene, som var styrt av utenlandske interesser, gikk arbeiderne til opprør mot de umenneskelige arbeidsforholdene. I 1907 ble mer enn 2000 arbeidere massakrert av hæren i Iquique. I 1912 ble det første arbeiderpartiet opprettet i Chile, og en massiv streikebølge preget landet under første verdenskrig og de påfølgende årene. Samtidig gjennomgikk landet en ny krise ettersom nitrat ble syntetisk fremstilt i Europa og utkonkurrerte salpeter fra Chile.

Den første folkefronten

Valparaiso
Valparaiso er Chiles viktigste havneby. Her er den travle havnen en gang før første verdenskrig.
Library of Congress.

Chile befant seg i en alvorlig krise da den liberale Arturo Alessandri (1868–1950) ble valgt til president i 1920 ved å fri politisk til den misfornøyde arbeiderklassen. Alessandri maktet ikke å innfri sine løfter. Hæren, som tradisjonelt har vært mer tilbakeholden i chilensk politikk enn det som er vanlig i Latin-Amerika, intervenerte i 1924. Tre år senere, under militærpresidenten Carlos Ibáñez' (1877–1960) autoritære styre, fikk nordamerikansk kapital stor innflytelse i Chile. Det relative oppsvinget i økonomien var kortvarig.

Den økonomiske krisen som gjorde sitt inntog i 1929, rammet grunnpilarene i økonomien. Den svekket derfor borgerskapets maktposisjon betraktelig, og i en hektisk periode i 1931–1932 ble den kortvarige «Sosialistrepublikken Chile» opprettet. Alessandri gjeninntok presidentembetet i 1932, men hadde da dreid i konservativ retning. Samtidig styrket partiene på venstresiden sin oppslutning; hovedsakelig det nyopprettede sosialistpartiet, kommunistpartiet og det radikale partiet.

Kommunistpartiet fulgte Kominterns anbefaling fra 1935 om å inngå allianser med borgerlige partier i bekjempelsen av den oppvoksende fascismen. Dette la grunnlaget for Folkefronten (Frente Popular), en allianse mellom sosialistpartiet, kommunistpartiet og det radikale partiet. Folkefronten vant valget i 1938 og Pedro Aguirre Cerda (1879–1941) fra det radikale partiet ble president. I denne perioden ble den nasjonale industrien, som vokste frem for å erstatte det tapte importmarkedet, grunnpilaren i chilensk økonomi. Denne politikken blir gjerne kalt importsubstituerende industrialisering.

De politiske motsetningene i Chile ble gradvis sterkere, og i 1941 sprakk samarbeidet innenfor Folkefronten som på få år hadde klart å styrke statens grep på økonomien betraktelig. Etter andre verdenskrig ble kommunistpartiet offer for den kalde krigen og forbudt i 1948.

Demokratiske etterkrigsår

Chiles relativt radikale profil varte til valget i 1952, og ga inntrykk av at landet skilte seg ut i latinamerikansk sammenheng. Den politiske kulturen kunne sammenlignes med den som hersket i deler av Europa, og analfabetismen var relativt lav. Likevel hadde godseierne et solid grep på landsbygda, og som gruvearbeiderne og industriarbeiderne levde landarbeiderne i svært dårlige kår.

Arbeiderbevegelsen hadde mellom 1932 og 1952 utviklet seg til en betydelig faktor i chilensk politikk. Da den tidligere diktatoren Carlos Ibáñez vant valget i 1952, ble det igjen økte motsetninger mellom arbeiderklassen og det USA-vennlige borgerskapet i en tid da landets økonomiske problemer ble prekære. I 1953 ble den nasjonale fagforeningen CUT opprettet.

Foran valget i 1958 hadde tre politiske blokker dannet seg i chilensk politikk: Kommunistpartiet og Sosialistpartiet dannet enhetsfronten FRAP og stilte med Salvador Allende som kandidat. I sentrum var kristendemokratene, som hadde Eduardo Frei som en sterk kandidat. Men det var den konservative blokken som vant valget, og Jorge Alessandri (1896–1986), sønn av Arturo Alessandri, ble president.

I 1964 vant kristendemokraten Eduardo Frei valget klart med støtte fra USA. Dette var i tråd med strategien bak Fremskrittsalliansen, hvor USA støttet moderate sosiale og økonomiske reformer for å forbedre levekårene i Latin-Amerika og slik prøve å begrense kommunismens oppslutning. Freis regjering gjennomførte flere viktige reformer, blant annet en jordreform og en delvis nasjonalisering av kobbergruvene. Det var stor oppslutning om reformene, men mange mente de ikke gikk langt nok. Dette var en viktig faktor da Salvador Allende som kandidat for enhetsfronten, som hadde skiftet navn fra FRAP til UP, vant presidentvalget i 1970.

Allende-perioden

Salvador Allende ble valgt til president i 1970 og ble styrtet i et militærkupp 11. september 1973.

Biblioteca del Congreso Nacional de Chile.
Lisens: CC BY 2.0
Chile

Det brennende presidentpalasset under militærkuppet i Santiago de Chile 11. september 1973, hvor president Allende ble funnet drept.

Av /KF-arkiv ※.

Salvador Allende blir ofte kalt den første marxistiske presidenten som har kommet til makten gjennom frie valg. USA uttrykte umiddelbart engstelse for at Chile skulle bli kommunistisk med de følger det ville ha for resten av Latin-Amerika. Mens den nye regjeringen nasjonaliserte kobbergruvene, banker og deler av industrien, reagerte USA med teknologisk boikott ved å nekte nye kreditter samt innstilling av all ikke-militær bistand. De virkningsfulle lastebileierstreikene i 1972–1973 førte til varemangel over store deler av landet, og dagsavisen El Mercurio drev en intens kampanje for å så tvil om den nye regjeringen. Nasjonaliserte amerikanske gruveselskaper og giganten innen elektronikk, ITT, arbeidet i nær kontakt med regjeringen Nixon for å sabotere Allendes reformprogram.

Følgene av den politiske polariseringen var enorme økonomiske problemer. Allende ble også systematisk motarbeidet av opposisjonen i nasjonalforsamlingen, som gjorde det nærmest umulig å gjennomføre reformene. Den militære stabiliteten var lenge avhengig av general Carlos Prats (1915–1974), men han ble i juni 1973 etterfulgt av general Augusto Pinochet. 11. september 1973 angrep bombefly presidentpalasset La Moneda. Allende forskanset seg i palasset for å forsvare sin konstitusjonelle regjering med våpen i hånd. Da det ble klart at militærkuppet ville lykkes, tok han livet sitt for å unngå å havne i kuppmakernes hender.

Militærdiktaturet

Augusto Pinochet grep makten i et militærkupp i 1973 og styrte landet fram til 1990.
Ministerio de Relaciones Exteriores de Chile.
Lisens: CC BY 2.0
Chile

Etter statskuppet mot Allende ble Chile et militærdiktatur. Bildet viser general Augusto Pinochet med noen av juntamedlemmene, kort etter kuppet i september 1973. Da Chile i 1989 igjen fikk et demokratisk styre, fortsatte Pinochet som sjef for de væpnede styrker.

Av /NTB Scanpix ※.

Terroren under Pinochet-diktaturet kostet mer enn 3000 menneskeliv, en stor andel i de første årene. Flere tusen «forsvant» og opposisjonelle ble arrestert, torturert og sendt i konsentrasjonsleirer. Alle politiske partier ble forbudt, og Pinochet gjorde seg selv snart til en egenrådig leder for en firemannsjunta. I 1974 ble han offisielt utnevnt til president. I mellomtiden hadde nærmere én million chilenere flyktet fra landet.

I 1974 opprettet Pinochet etterretningsvesenet DINA (senere omdøpt til CNI), som ble ansvarlig for undertrykkelsen. Også utenfor Chile var DINA aktiv. Mordet på Allendes USA-ambassadør, Orlando Letelier, på åpen gate i Washington D.C. i 1976, førte til at president Jimmy Carter senere beskyldte Pinochet for internasjonal terrorisme. Flere andre politiske mord i utlandet pekte også i retning av DINA/CNI. I utlandet ble solidaritetsaksjoner for Chile utbredt, og regimet ble på et tidlig tidspunkt internasjonalt isolert.

Den økonomiske politikken ble også drastisk forandret. Basert på de nyliberale økonomiske prinsippene til Milton Friedman ble arbeidskraften maksimalt utnyttet til minimale kostnader. Utenlandske selskaper overtok en stor del av den tidligere nasjonale industrien og servicenæringen. Jordreformen ble avskaffet. Resultatet ble arbeidsløshet, inflasjon og sosial nød. Gjeldskrisen som rammet Chile i begynnelsen av 1980-årene ble et tegn på at det økonomiske eksperimentet var mislykket.

Innen den militære ledelsen var det de harde (los duros) som etter hvert skjøv de mer moderate til side. På sjuårsdagen for kuppet i 1980 lot Pinochet seg gjenvelge til president, og en ny grunnlov garanterte at han kunne beholde makten til 1997.

Opposisjonen

Ettersom all lovlig opposisjon ble utmanøvrert, vokste antallet risikofylte aksjoner mot diktaturet. Den mest kjente væpnede organisasjonen var MIR; i tillegg var det en voksende folkeprotest mot diktaturet. Selv om den organiserte opposisjonen nærmest var utryddet, førte den økonomiske krisen i 1982 til framvekst av massive og regelmessige protestdemonstrasjoner. Den fagforeningsdominerte Arbeidernes Nasjonalkommando (CNT) ble organisasjonen som gav chilenere i et bredt spekter av samfunnslivet troen på at forandringer kunne oppnås.

Etter hvert sto partiene åpnere frem og presenterte sine allianser. Kristendemokratene dannet med deler av de konservative og sosialdemokrater i august 1983 Den demokratiske alliansen (AD). Kommunistpartiet, MIR, deler av sosialistpartiet og andre radikale partier opprettet måneden etter den demokratiske folkebevegelsen (MDP). Mellom AD og MDP sto den «sosialistiske blokken» (BP). I 1984 opplevde Chile flere større streiker, støttet av den stadig bredere opposisjonen.

I september 1985 opprettet de moderate opposisjonspartiene en «nasjonal avtale» (Acuerdo Nacional). Først i mai 1986 kom det i stand felles bestrebelser fra nær sagt alle partier for å avvikle det 13 år gamle vanstyret. Men protestene nådde ikke frem fordi Pinochet nektet enhver form for dialog med opposisjonen. Etter et attentatforsøk mot Pinochet i september 1986 ble det innført unntakstilstand.

Chile var samtidig et mønsterland for Det internasjonale pengefondets resept om reduksjon av statlige utgifter og sosiale investeringer. Et moderne borgerskap hadde fått vokse frem under Pinochets regime, men også dette mente etter hvert at diktaturet ble en belastning og ikke bare en garanti for økonomisk og politisk stabilitet.

I 1987 lot Pinochet flere eksilpolitikere vende hjem for å drive moderat opposisjonspolitikk i Chile. Det ble holdt folkeavstemning i 1988 om forlenget mandat for Pinochets diktatur frem til 1996, men dette ble et pinlig nederlag for generalen, som dermed ble presset til å avholde demokratiske valg. Disse ble holdt i desember 1989 etter 16 års diktatur, og påførte Pinochet et sviende nederlag. Kristendemokraten Patricio Aylwin fikk som ny president dermed ansvaret for Chiles overgang til demokrati.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Jonas Nordahl

Hei, har en skoleoppgave om Augusto Pinochet og har ikke funnet ut om regimet hans er autoritært eller totalitært. Noen som kan hjelpe?

svarte Mari Paus

Hei Jonas! Takk for godt spørsmål. Vi har dessverre ikke en fagansvarlig på plass for Chiles historie som kan svare deg ordentlig på dette. Jeg ser at i Den store danske nevnes Pinochets regime under autoritære regimer: http://denstoredanske.dk/Samfund,_jura_og_politik/Samfund/Den_korporative_stat_og_totalit%C3%A6rt_styre/autorit%C3%A6re_regimer Store danske har også en lengre artikkel om totalitære regimer: http://denstoredanske.dk/Samfund,_jura_og_politik/Samfund/Statsl%C3%A6re_og_politisk_videnskabsteori/totalitarisme Håper det gikk bra med oppgaven! Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg