Faktaboks

Chen Duxiu
陳獨秀 Ch'en Tu-hsiu Chen Qingtong
Uttale
tsjen do-kjiåo
Født
8. oktober 1879, Anqing, Anhui-provinsen, Kina
Død
27. mai 1942, Jiangjin, Sichuan-provinsen (i dag Chongqing), Kina
Chen Duxiu
En ung Chen Duxiu i tradisjonelle kinesiske klær.
Av /NTB.

Chen Duxiu var en fremtredende kinesisk politiker, språkforsker, forlegger og revolusjonær. Chen var blant de mest innflytelsesrike tenkerne i Kinas tidlig moderne historie — først som agitator i revolusjonen som veltet keiserstyret, deretter som lederskikkelse i 4. mai-bevegelsen, og sist som medstifter og første generalsekretær for det kinesiske kommunistpartiet (KKP).

Chen Duxius begavelse og enorme innflytelse lå særlig i popularisering av ideer fra Vesten – i første rekke demokrati og moderne vitenskap, og senere marxisme. Han hadde også suksess med partibygging og -organisering i KKP, men evnet ikke å bruke partiapparatet til å konsolidere egen posisjon, og ble således ekskludert på slutten av 1920-tallet.

I rollen som tidlig kommunistleder som senere ble ekskludert, har Chen Duxiu blitt sammenliknet med både Georgij Plekhanov og Lev Trotskij. Chen ble faktisk selv trotskist på sine eldre dager, og de to brevvekslet på 1930-tallet.

Like før sin død, ved starten av andre verdenskrig, gikk imidlertid Chen langt i å avsverge marxismen. Ikke bare satte han Sovjetunionen i samme kategori som Europas fascister, men han omtalte også bolsjevikene som inspirasjonskilde for Hitler og Mussolini.

Som forventet av datidens politiske tenkere i Kina, gjorde Chen bidrag også innen flere andre felt. Blant annet hadde han en livslang interesse for filologi, og publiserte jevnlig forskning om det klassiske kinesiske språket. Samtidig var han også en foregangsmann for baihua-bevegelsen, som etter hvert lyktes med å erstatte klassisk kinesisk med en målform basert på vanlig moderne talespråk — baihua

Chen Duxiu var en frittenkende og egenrådig sjel, som falt i unåde i begge de dominerende kinesiske partiene utover på 1900-tallet. Ideer han hadde mot slutten av sitt liv, slik som trotskisme og å erstatte kinesiske tegn med et alfabet, fikk derfor mindre innflytelse.

Fruktene av språkforskningen hans fikk dog leve videre, blant annet hyppig brukt som lærebøker i Kina og på Taiwan – men lenge med navnet Chen Duxiu sensurert bort.

Formative år under keiserstyret (1896–1911)

Chen Duxiu i 1917
Chen Duxiu fra dagene som dekan og professor ved Beijing-universitetets humanistiske fakultet – da stjernestatusen var på sitt høyeste.

Chen vokste opp i en brytningstid mellom gammelt og nytt i Kina. Han var av velstående mandarinslekt og fikk en tradisjonell konfusiansk utdannelse. I 1896 bestod han det laveste av de tre nivåene med eksamener i det keiserlige embetsvesenet. Da han året etter, 18 år gammel, var i Nanjing for å ta det neste nivået, ble han eksponert for vestlige ideer og reformbevegelsen til Kang Youwei.

Man kan bare spekulere på om det var på grunn av denne innflytelsen eller fordi han strøk på embetseksamenen at Chen deretter hoppet av den tradisjonelle veien mot en karriere i embetsverket. I hvert fall studerte han ved diverse akademier fokusert på vestlig læring, i Kina og i Japan. Begge steder organiserte han studentgrupper som agiterte mot keiserstyret.

Etter hvert ble Chen dessuten overbevist om den potensielle kraften som lå i aviser skrevet på en mer tilgjengelig målform enn klassisk kinesisk. I 1905 stiftet han et av Kinas første tidsskrifter skrevet på baihua. Her tok han til orde blant annet for oppbygning av en nasjonal kinesisk bevissthet, nasjonalisering av industri og likestilling mellom kjønnene. Særlig gikk han til angrep på det mandsjuiske herskerdynastiet, vestlig imperialisme og kinesiske familieverdier.

Paradoksalt nok var det trolig Chens slektsbånd som sørget for at han unngikk arrestasjon og i verste fall henrettelse i dette siste tiåret av det kinesiske keiserdømmet.

Intellektuell lederrolle i Republikken Kina (1915–1921)

Omslaget til Xin Qingnian

Andre årgang (1916) av Xin Qingnian, Chen Duxius toneangivende tidsskrift. Omslaget prydes også av tidsskriftets franske navn.

Med penn, snarere enn våpen, deltok Chen Duxiu i Xinhai-revolusjonen i 1911, som veltet keiserstyret.

Chen Duxiu fikk umiddelbart en lederstilling i det lokale styret i hjemprovinsen Anhui, men trakk seg fort da revolusjonen tok til å rakne og ble kapret av Yuan Shikai. Republikkens første år overbeviste Chen om at en politisk revolusjon ikke var tilstrekkelig og at Kina trengte en grundigere sosial og kulturell omveltning.

I 1915 stiftet han derfor tidsskriftet Xin Qingnian («Ny ungdom»). Ideene her liknet på dem han hadde ivret for tidligere, men gikk lenger i å forkaste hele den kinesiske tradisjonen, særlig konfusianismen, og i å peke ut en lederrolle for kinesisk ungdom. I den berømte åpningsartikkelen satte han opp seks prinsipper for generasjonen som kom etter ham:

  1. Vær selvstendig og ikke servil.
  2. Vær progressiv og ikke konservativ.
  3. Vær pågående og ikke passiv.
  4. Vær kosmopolitisk og ikke isolasjonistisk.
  5. Vær praktisk og ikke formalistisk.
  6. Vær vitenskapelig og ikke baser ideer på fantasier.

Med Ny ungdom startet Chen nærmest egenhendig en hel bevegelse, kalt «ny kultur» (xin wenhua), eller 4. mai-bevegelsen. Tidsskriftet lanserte også karrieren til en rekke av de største moderne kinesiske forfatterne, slik som Lu Xun og Mao Dun.

Etter første verdenskrig og Versailles-traktaten, da Kina igjen ble offer for kolonimaktenes stormaktsspill, fikk «ny kultur»-bevegelsen en mer antiimperialistisk undertone og politisk retning. Startskuddet for denne neste fasen gikk med store demonstrasjoner i Beijing 4. mai 1919. Chen, nå også foreleser ved det prestisjetunge Universitetet i Beijing, deltok selv i demonstrasjonene og fortsatte å være bevegelsens ubestridte leder.

Grunnleggelsen av Kinas kommunistparti (1921–1927)

Hundreårsjubileum KKP
Juli 2021 feiret Kinas kommunistparti 100-årsjubileum med brask og bram. Bilder og omtaler av stifteren Chen Duxiu glimret med sitt fravær.

Desillusjonert av forhandlingene i Versailles og inspirert av oktoberrevolusjonen i Russland, tok tenkningen til Chen en sosialistisk vending. I 1921 brukte han sin nå enorme sosiale prestisje til å stifte sitt første politiske parti: Kinas kommunistparti.

Med sovjetisk hjelp bygde han opp et moderne partiapparat. I 1923, under press fra Komintern, tok han så motvillig partiet inn et samarbeid med Sun Yat-sen og nasjonalistpartiet Kuomintang, som var i gang med å planlegge en militær ekspedisjon for å gjenforene et splittet Kina.

Samtidig kom Chen i ideologisk konflikt med Mao Zedong. Chen var overbevist om at arbeiderklassen måtte spille en avgjørende rolle i en sosialistisk revolusjon i Kina, mens Mao mente at fokus måtte være på bondebefolkningen. Denne konflikten endte vennskapet mellom Mao og Chen.

I 1927 endte også samarbeidet mellom kommunistene og nasjonalistene etter sistnevntes massakre av arbeiderne som hadde frigjort Shanghai. To av Chens sønner var blant dem som ble henrettet. På tross av at Chen hadde prøvd både å trekke kommunistpartiet fra alliansen flere ganger, og å bevæpne arbeiderne i Shanghai, ble han gjort til syndebukk og fjernet som generalsekretær av Komintern, på instruks fra Stalin.

Etter dette ble Chen i det store og hele forlatt av den samme radikale generasjonen han hadde vært ledestjerne for. Han forsøkte å gjenvinne noe innflytelse ved å lede Kinas trotskistmiljø, men dette ledet ikke til stort annet enn hans egen bannlysing fra kommunistpartiet i 1929.

Unåde, fengsel og siste år (1929–1942)

Chens bidrag ga noe momentum til den kinesiske trotskistbevegelsen, som stadig sentrerte sitt arbeid rundt urbane arbeidere – der kommunistpartiet og den unge Mao hadde begynt å flytte søkelyset til landsbygda. Særlig blant fabrikk- og kulturarbeidere i Shanghai på begynnelsen av 1930-tallet hadde Chens vervingsframstøt framgang. Problemet var at nasjonalistpartiet Kuomintang, som nå ledet et gjenforent Kina, hadde størst kontroll nettopp i byene. Framstøtene ble med andre ord slått ned på igjen og igjen. Chen selv ble endelig arrestert i 1933 og dømt til 13 års fengsel.

Dét ble i praksis slutten for hans politiske karriere – selv om han slapp ut allerede i 1937, samme år som Japan gikk til full invasjon av Kina. Chen avslo så flere lederstillinger i nasjonalistregjeringen, men så seg også nødt til å flykte med dem inn i innlandet, til Sichuan-provinsen. Her tok han noen initiativ til politisk lederskap ved å ta til orde for et større samarbeid over de politiske fløyene, men mislyktes.

Sine siste år brukte han hovedsakelig til å gjenoppta forskning på kinesisk etymologi og fonologi. I de få politiske arbeidene fra denne tiden forkaster Chen marxismen og vender tilbake til en mer generell liberal demokratisk orientering. Blant umistelige politiske verdier som frie valg, fri presse, uavhengige domstoler og streikerett, trekker han her fram forsamlingsfrihet og opposisjon som de aller mest kritiske for et samfunn.

Chen Duxiu døde av langvarig hjertesykdom våren 1942.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Chen Duxiu (1937). Shi'an zizhuan. Chen Duxius ufullendte selvbiografi, skrevet 1934–37, gjengitt og oversatt i Kagan, Richard (1972). Ch'en Tu-hsiu's Unfinished Autobiography. China Quarterly 50 (april–juni), 301–314.
  • Feignon, Lee (1983). Chen Duxiu: Founder of the Chinese Communist Party. Princeton: Princeton University Press.
  • Hu Shi (1949). Xuyan [Forord]. Chen Duxiu de zuihou jianjie [Chen Duxius siste synspunkter]. Taipei: Ziyou Zhongguo

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg