tysk jurist og filosof, professor i Berlin 1928–45. Schmitt påvirket betydelige intellektuelle som Karl Mannheim, Raymond Aron, Alexandre Kojeve og Walther Benjamin. Han ble imidlertid en støttespiller for nazismen. Etter den annen verdenskrig slapp han med påtaleunnlatelse, men fikk læreforbud ved tyske universiteter. Det har vært en oppblomstring i interessen for Schmitt i 1980- og 1990-årene.
Filosofi
Schmitts politiske tenkning er sterkt influert av katolisismen, og alle hans politiske begreper er sekulariserte teologiske begreper. For Schmitt er det politiske definert av skillet mellom venn og fiende, og innebærer at krigsfaren alltid er reell. En politisk handling består i å opprettholde sin egen eksistens og tilintetgjøre dem som truer den, og det er ikke noe rom for å overvinne motsetninger gjennom diskusjon. Slik politisk handling er statens rett alene, og for å opprettholde seg selv må staten også eliminere alle indre fiender, dvs. alle som ikke passer inn i en homogen helhet. Blant hans verker kan nevnes Politische Theologie (1922), Der Begriff des Politischen (1933) og Politische Theologie II (1970). På norsk finnes Begrepet om det politiske (2007)