født i Oslo, norsk politiker, stortingsmann 1885–92 og 1895–1909; stortingspresident ved unionsoppløsningen 1905. Studerte realfag og var lærer i Oslo, hørte i denne tiden med i kretsen rundt Ernst Sars. 1874–91 direktør for den nyopprettede tekniske skole i Bergen. I Bergen var medlem av bystyret, en av stifterne av byens venstreforening, og ble 1885 innvalgt på Stortinget for Venstre. På Stortinget vakte han straks oppmerksomhet ved sine kunnskaper, fremragende formelle evner og dyktighet som debattant. Som opposisjonens leder fremsatte han 1891 det forslag som førte til regjeringen Stangs avgang. I Steens regjering 1891–93 ble Berner først medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, senere sjef for Kirkedepartementet. 1895 ble han igjen stortingsrepresentant for Bergen, og 1903–09 for Sarpsborg, i sistnevnte periode også stortingspresident. I unionspolitikken i 1890-årene spilte han en betydelig rolle, ikke minst i opplegget og gjennomføringen av den politikken som skulle føre frem til unionsoppløsningen 1905. Han var ordfører i «Spesialkomiteen», ledet Stortinget på en fremragende måte 7. juni 1905 og redigerte 7. juni-beslutningen. Under Karlstad-forhandlingene var han en av Norges delegerte, formann i stortingsdeputasjonen til København nov. 1905 i anledning kongevalget, og medlem av Stortingets kroningsdeputasjon 1906.
Berner tilhørte den radikale fløy av Venstre, og var etter stortingsvalget 1906 Radikale Venstres parlamentariske fører. Ledet aksjonen mot Løvlands regjering, som førte til dennes avgang 1908. Ved stortingsvalget 1909 stilte Berner som kandidat i Nedre Romerike krets, men oppnådde ikke gjenvalg, og trakk seg deretter ut av det politiske liv. Ble likevel stående i en rekke administrative og representative verv. Stempelpapirforvalter fra 1909 til sin død. Et maleri av Berner, utført av Christian Krohg, henger i Stortinget.