Canadas historie

De første menneskene kom til dagens Canada via en landbro i Beringstredet for cirka 30 000 år siden. Forfedre til inuittene og den amerikanske urbefolkningen spredde seg senere i de nordlige områdene før koloniseringen fra Vest-Europa begynte tidlig på 1600-tallet.

De norrøne oppdagelser cirka år 1000 (se Vinland) fikk ingen konsekvenser i form av fast bosetting. Heller ikke italieneren Giovanni Cabotos (John Cabots) reise hit på vegne av engelske interesser i 1497 førte til kolonisasjon. Et koloniseringsforsøk ved Saint Lawrence River i 1540–1542 under ledelse av franskmannen Jacques Cartier slo også feil.

Først i 1604 lyktes det Samuel de Champlain og noen andre å starte den første permanente franske kolonisering i Nord-Amerika i Port Royal (nå Annapolis, Nova Scotia). Champlain var året før blitt utnevnt til guvernør over Ny-Frankrike – Nouvelle France – (1603–1624). Kolonien fikk i 1608 sitt hovedstøttepunkt ved anleggelsen av Québec.

I 1627 ble koloniledelsen overdratt til et nyopprettet handelskompani. I 1663 kom kolonien direkte under den franske krone, riktignok med egne styreorganer, etter modell av provinsene i Frankrike. Året etter ble det vestindiske handelskompani opprettet for å drive handel med Vest-Afrika og det amerikanske kontinent; det ble overlatt monopol på den kanadiske handel (vesentlig pelsverk), men måtte se privilegiene opphevet av kong Ludvig 14 alt i 1674.

I 1660 var det fortsatt bare cirka 2000 innbyggere i Ny-Frankrike, men fem år senere ble 2000 nye emigranter sendt til kolonien. På denne tid begynte også en mer storstilt utforskning av det indre av kontinentet. Dette hadde nær sammenheng med pelshandelen. I 1666 ble det opprettet en fransk utpost ved Lake Superior. I 1678 drog René Robert Cavelier la Salle fra Québec og ankom Mexicogolfen fire år etterpå; her proklamerte han hele Mississippidalen som fransk eiendom og kalte den Louisiana etter Louis (Ludvig) 14. Dermed dominerte franskmennene kontinentets indre.

Men Frankrikes stilling i Canada og vestenfor de amerikanske koloniene var ikke urokket. Bortsett fra urbefolkningen var det britene som utgjorde den største trussel. England hadde i 1670 grunnlagt Hudson Bay-kompaniet og kom i direkte rivalisering med franske handelsinteresser. Alt tidligere i århundret hadde det vært blodige sammenstøt mellom britiske og franske kolonister i Canada. Med små avbrudd fortsatte sammenstøtene på 1700-tallet, stadig oftere i det indre av kontinentet.

Ved freden i Utrecht i 1713 hadde Frankrike for øvrig måttet avstå Hudson Bay-områdene, storparten av den østlige halvøya Acadia og Newfoundland til Storbritannia. Avgjørelsen kom med Sjuårskrigen (i Amerika kjent som 'den fransk-indianske krigen') i 1755–1763. Ved freden i Paris i 1763 avstod Frankrike til britene hele Canada og det franske Acadia. Selv om tiden for fransk overherredømme dermed var forbi, kom det franske innslaget i Canadas liv og historie til å bli både varig og sterkt. Men den umiddelbare virkningen var at Canada endret seg fra å være et aktivt kommersielt samfunn til å bli et mer tradisjonelt, religiøst bondesamfunn. En viktig medvirkende årsak til dette var at den franske militære eliten, som hadde hatt en sentral stilling i Ny-Frankrike, nå mistet sin posisjon.

Den amerikanske uavhengighetskrigen (1776–1783) fikk innvirkning på situasjonen i Canada på to måter. For det første invaderte amerikanerne Canada i håp om en forbundsfelle. Vinteren 1775–1776 tok de Montreal og beleiret Québec, men uten å vinne frem med sine ønsker. For det andre ble Canada oversvømmet av de anslagsvis 40 000 lojalister som i fortsatt troskap til den britiske krone flyktet fra USA.

Delvis som følge av uro og strid som hadde sammenheng med lojalist-innvandringen ble det i 1791 nødvendig å dele Canada i to provinser med utstrakt selvstyre: Nedre Canada (Québec) (fransk og katolsk) og Øvre Canada (britisk og protestantisk). Sistnevnte var langt mindre folkerik. Ved denne delingen hadde den britiske kongen og hans rådgivere forsøkt å skape balanse mellom den britiske og franske befolkningen, men hadde oversett at også det engelske borgerskapet (og lederne i den engelskspråklige befolkningen) bodde i byene i Nedre Canada. Det var derfor bred misnøye med Londons beslutning.

Dårlig administrasjon førte i 1837 til et opprør i Québec-området, og i 1840 ble provinsene forenet igjen under en felles generalguvernør og et parlament.

I 1867 ble Dominion of Canada dannet. Det var mange årsaker til dette. Eksternt virket situasjonen i USA inn på flere vis. USA var blitt en transkontinental nasjon i kraftig vekst fra Atlanterhavet til Stillehavet. Samtidig viste borgerkrigen i USA (1861–1865) hvor farlig en kamp mellom ulike regioner kunne bli. Også forholdet til Storbritannia begynte å bli anstrengt.

En intern årsak var befolkningstilveksten og behovet for større landområder. Befolkningen hadde økt kraftig midt på 1800-tallet, og tilveksten var særlig kommet blant folk av britisk herkomst. Det tidligere franskættede flertallet var nå blitt et mindretall. Ekspansjonen kunne lette presset for begges vedkommende. Men samtidig var det ikke til å komme forbi at folkevekst i Canada Vest (et nytt begrep særlig siden 1840) ytterligere ville styrke den engelskspråklige delen av befolkningen på bekostning av det franske Canada Øst. Dette ble ikke minst understreket ved at det allerede folkerikeste Canada Vest forlangte politisk representasjon basert på folketallet. Canada Øst, den tidligere majoriteten, hadde vært politisk underrepresentert siden systemet etter 1840 forutsatte lik representasjon fra øst til vest i landets styresett – og kunne ikke godta å bli ytterligere tilsidesatt.

Partene i Canada håpet nå at en løsning som konføderasjon (ikke union etter amerikansk mønster), eller mer presist som britisk dominion, kunne samle kanadierne og hindre regionskamp og ytterligere fransk-britisk konflikt. Dette skulle oppnås ved at den nye dominion skulle gi betydelig selvstyre til Øst-Canada og Nordvest-Canada. Det viste seg imidlertid snart at den nye felles giv som lå i skapelsen av en ny statsform, kom til å vike plassen for regionale og provinsielle interesser. Ikke minst kom Québec-området heretter til å insistere på selv å beholde styringen med de franske kanadierne og deres interesser.

Den nye konføderasjonen som ble opprettet i 1867, bestod av fire provinser: Québec, Ontario, Nova Scotia og New Brunswick. I 1869 ervervet Canada de enorme landområdene fra Hudson Bay til Rocky Mountains fra Hudson Bay-kompaniet, og to år etter sluttet British Columbia seg til forbundet. Andre områder fulgte etter (Manitoba i 1870, Prince Edward Island i 1873, Saskatchewan og Alberta i 1905, Newfoundland i 1949; i 1878 overdrog den britiske regjering til Canada andre deler av britisk Nord-Amerika).

Canadian Pacific-jernbanen ble fullført i 1885 og åpnet prærien for innvandring og jordbruk. Av to opprør av métisbefolkningen i nordvestlige Canada («nordvestoppstandene» i 1869 og 1885, begge ledet av Louis Riel) var det siste til dels provosert av jernbanebyggingen. Begge ble slått hurtig ned.

Canada lånte partinavnene sine fra Storbritannia. De konservative studerte Disraelis politiske ideer, mens de liberale ble inspirert av Gladstone. Men de kanadiske partiene hadde likevel mer til felles med de amerikanske sør for grensen. De konservative var (som USAs republikanere) for en høy vernetoll til fordel for Canadas industri, mens de liberale (som demokratene) ivret for utvidet lokalt selvstyre. Dette hang igjen sammen med at de liberale i betydelig utstrekning representerte de ofte fattige fransk-kanadierne og de katolske befolkningsgrupper, omkring tredjeparten av befolkningen. De konservative var på sin side gjerne engelskspråklige protestanter som var lojale overfor det britiske kongehuset.

Styrkeforholdet mellom katolske og protestantiske kanadiere ble ikke forskjøvet vesentlig til tross for at folketallet totalt gikk opp fra rundt to millioner i 1850 til det firedobbelte i 1911. Dels skyldtes dette at fransk-kanadierne var barnerike, men også at Canada var åpen for immigranter blant annet fra de gresk-ortodokse og romersk-katolske områder i Europa. De liberale styrte til 1879, da de ble avløst av en konservativ regjering som fikk satt opp høye tollmurer.

Fra 1899 til 1911 styrte igjen de liberale; i denne perioden nådde innvandringen sitt maksimum. Men frykt for USA-imperialisme førte til at de konservative (tradisjonelt skeptiske overfor USA) igjen kom til makten og fikk forhindret toll-lettelser i forholdet USA-Canada. En årsak til de liberales fall var også at den liberale statsminister Wilfrid Laurier hadde en markant katolsk/nasjonalistisk strømning å motvirke i Québec-området. Fransk-kanadierne lot ikke sin nasjonalisme gå i retning av verken Frankrike eller USA, men valgte i stedet isolasjonisme.

Robert Laird Bordens konservative regjering støttet den britiske krigføring under den første verdenskrig, blant annet med innføring av tvungen verneplikt i 1917. Mackenzie Kings liberale regjering styrte i 1921–1930 mens landet gjorde store økonomiske fremskritt gjennom økning av eksporten og vannkraftutbyggingen. Men den internasjonale depresjonen etter 1929 rammet også Canada hardt, og de opposisjonelle konservative tok over regjeringsmakten i 1930 under ledelse av Richard Bennett.

I 1926 hadde King oppnådd en revisjon av Canadas status som dominion. I 1930 ble det på den store samveldekonferansen i Westminster slått fast at dominions var selvstendige nasjoner, men med den reservasjon at viktige forfatningsendringer fortsatt bare kunne gjennomføres av det britiske parlamentet.

Statsminister Richard Bedford Bennett innledet i 1934 en reformpolitikk med enkelte fellestrekk med Franklin D. Roosevelts «New Deal». Tollmurene var fortsatt høye, men den konservative regjeringen var villig til atskillig regulering av næringslivet. Sjansen kom imidlertid ikke, for de liberale under William Lyon Mackenzie King innledet ved valget i 1935 hva som skulle vise seg å bli en periode med politisk dominans frem til 1957.

Mellom de to store partiene var skillet for øvrig relativt lite, spesielt i utenrikspolitikken. Innenriks baserte de liberale sin styrke på industriarbeiderne og kirken i øst og en stor del av bøndene i vest. Andre partier, spesielt et «sosialkredittparti» og et halvsosialistisk kooperativt parti, sto sterkt i vest og midtvest.

Canada gikk med i andre verdenskrig 10. september 1939. Både under krigen og etterpå var samarbeidet med USA nært, et punkt som konservative og liberale vurderte ulikt. De konservative spilte etter krigen på sin og andres frykt for en altfor sterk amerikansk påvirkning og vant delvis av denne grunn tilbake regjeringsmakten med John Diefenbaker som statsminister. Forholdet til USA skulle også komme til å velte Diefenbakers regjering idet de tre offisielle opposisjonspartiene samlet seg om et mistillitsforslag fordi de konservative nektet å ta imot amerikanske kjernefysiske sprengladninger til det kanadiske forsvar.

Ved valget i 1963 vant det liberale parti en stor seier. Den liberale leder Lester Pearson dannet regjering på et tidspunkt da Canada befant seg i en alvorlig økonomisk krise, og forholdet til Storbritannia og USA var dårlig. Den kanadiske dollar var blitt devaluert sommeren 1962, og landet mottok omfattende kreditter fra USA, Storbritannia og Det internasjonale valutafond. Regjeringen ble utsatt for sterk kritikk like før valget høsten 1965 på grunn av en rettsskandale, men også det konservative parti stred med store indre motsetninger.

Valget brakte ingen bedring for regjeringspartiet, som oppnådde 131 av 265 plasser i parlamentet, mens de konservative fikk 98. Det progressive reformpartiet, de nye demokrater, hadde størst fremgang. Canadas nye flagg ble offisielt tatt i bruk i februar 1965. Regjeringen innledet et meget omfattende sosialt og økonomisk reformprogram.

Forholdet mellom de to språkgruppene skapte atskillig spenning i midten av 1960-årene, og denne uro ble ytterligere markert under president Charles de Gaulles besøk i Québec sommeren 1967 i forbindelse med feiringen av Canadas 100-årsjubileum. Regjeringen ble utsatt for sterk kritikk for sin økonomiske politikk. Pearson gikk april 1968 av som leder for det liberale parti og som statsminister; i begge stillinger fulgte tidligere justisminister Pierre Trudeau, som utskrev nyvalg. Ved disse oppnådde regjeringspartiet rent flertall i underhuset.

Québec-nasjonalismen holdt seg levende; i 1970 ble en britisk diplomat bortført, og arbeidsministeren i Québec, Pierre Laporte, bortført og myrdet av ekstreme separatister.

Siden midten av 1970-årene har separatismen vært et dominerende politisk stridstema i Canada. I 1976 fikk selvstendighetspartiet Parti Québécois regjeringsmakten i Québec under René Lévesque. I 1977 innførte provinsen fransk som offisielt undervisnings-, forretnings- og regjeringsspråk. De separatistiske tendensene ble midlertidig svekket etter 1980, da delstatsregjeringen ikke fikk flertall for å innlede forhandlinger om selvstendighet.

I 1982 førte en forfatningsreform til at Canada fikk full formell uavhengighet fra Storbritannia. Reformen møtte betydelig motstand, blant annet fra provinsene som fryktet for sterk sentralisering av beslutningsprosessen. Men bare Québecs regjering var mot da det endelige vedtak ble gjort. «The patriation» av forfatningen ble godkjent av det britiske parlament 1982, og grunnloven fra 1867 ble inkorporert i den nye Constitution Act.

Etter at Canada nå selv fikk anledning til å endre grunnloven, fastslo regjeringen Trudeau at Canada offisielt skulle være tospråklig. Québec forlangte likevel å bli anerkjent som et «distinkt samfunn». I en unionsavtale fra 1987 (Meech Lake Accord) gikk provinslederne med på fem grunnlovsendringer for å imøtekomme Québecs krav, men regionsforsamlingene hadde innvendinger, og kanadiske urfolkssamfunn protesterte. Hvis Québec skulle ha spesialstatus, hvorfor skulle ikke Canadas urinnvånere ha det samme? Sommeren 1991 ble urbefolkningen, kjent som 'First Nations', lovet selvstyre. Meech Lake-avtalen ble avløst av en ny avtale om grunnlovsendringer (Charlottetown-avtalen). Men da denne ble lagt ut til en folkeavstemning i 1992, ble den nedstemt.

Ved parlamentsvalget i 1993 ble det separatistiske Bloc Québécois Canadas nest største parti, og etter delstatsvalget i 1994 satte provinsen i gang en prosess for løsrivelse. En folkeavstemning om selvstendighet for Québec høsten 1995 endte med praktisk talt dødt løp. Separatistene fikk 49,6 prosent av stemmene. Avstemningsresultatet, der bare 52 000 stemmer av 4,67 millioner avgjorde, viste et klart flertall for løsrivelse blant de fransktalende, mens flertallet ble sikret av de engelsktalende og urbefolkningen.

Separatistlederen Lucien Bouchard ble ny statsminister i Québec i 1996. I 1997 kom regjeringssjefene i de ni øvrige kanadiske provinsene med et opprop om kanadisk enhet. I 1998 fastslo kanadisk høyesterett at dersom en ny folkeavstemning skulle gi flertall for løsrivelse, kan gjennomføringen bare skje med samtykke fra den føderale regjeringen. Regjeringen har på sin side plikt til å forhandle med separatistene. Rundt århundreskiftet opplevde imidlertid separatistbevegelsen tilbakegang. Ved provinsvalget i Québec i 2003 tapte partiet som har programfestet løsrivelse, etter ni år ved makten og en periode med indre strid. Valgets vinner ble det liberale regjeringspartiet.

Canadas store urbefolkning fikk garantert sine rettigheter i grunnloven av 1982. I begynnelsen av 1990-årene kom det flere ganger til sammenstøt mellom myndighetene og militante urfolk og inuitter. Regjeringen nedsatte i 1991 en kommisjon for å vurdere urbefolkningens krav på landområder. Kravene strekker seg helt tilbake til opprettelsen av Canada i 1867. Også inuittene har inngått avtaler med myndighetene. I 1991 ble det inngått en avtale som sikret inuittene selvstyre i et område på to millioner kvadratkilometer eller 20 prosent av Canadas areal. Området kalles Nunavut, og ble i 1999 skilt ut som et eget territorium fra Northwest Territories. Cirka 17 500 inuitter bor i Nunavut, som strekker seg fra Manitobas grense og nesten til Nordpolen.

I 2003 fikk også urbefolkningen i Tlicho-området lengst nordvest i landet, tidligere Dogrib, utvidet selvstyre. Dette innebærer økt råderett over naturressursene og større ansvar for blant annet helse og utdannelse.

Den allmenne økonomiske nedgangen i Vesten gjorde seg også gjeldende i Canada. I 1983 var arbeidsløsheten på 12,4 prosent. Samtidig ble den kanadiske dollar svakere i forhold til US-dollar. En av årsakene til de økonomiske problemene var den sterke avhengigheten av USA. Blant de tiltak den kanadiske regjeringen satte i verk, var derfor å øke handelen med andre land.

Ved valgene i 1984 kom de konservative til makten under ledelse av Brian Mulroney, en høyredreining ikke ulik den man så i USA i 1980. Mulroney vant også valget i 1988, men det konservative partiet gikk kraftig tilbake. Tilbakegangen skyldtes særlig sterk strid om en frihandelsavtale med USA. Avtalen, som Mulroney gikk sterkt inn for, ville fjerne alle tollbarrierer mellom de to land innen årtusenskiftet, lette investeringsvilkårene og liberalisere kvotereguleringene for nesten alle varer. Den kanadiske opposisjonen kalte avtalen for et slag mot Canadas suverenitet og integritet. Under store protester ble frihandelsavtalen godkjent av parlamentet i 1989.

De økonomiske og politiske problemene forsterket seg i 1990-årene. I 1993 nådde Mulroneys popularitet et bunn-nivå, og han trakk seg som statsminister til fordel for Kim Campbell. Men skiftet kom for sent; ved valgene samme år ble de konservative praktisk talt utradert av kanadisk politikk, og satt igjen med to mandater i nasjonalforsamlingen. De liberale vant 177 mandater og dannet regjering under ledelse av Jean Chrétien. Han fikk fornyet mandat ved valget i 1997 med knapp margin.

Chrétien ble gjenvalgt for tredje gang i 2000, da det ble skrevet ut parlamentsvalg to år før periodens utløp. Reformpartiets arvtaker, det nye høyrepopulistiske Canadian Alliance, tok over en femtedel av mandatene og bidrog dermed til et nytt tilbakeslag for det konservative partiet. Også det separatistiske Bloc Québécois gikk tilbake. Chrétien og regjeringspartiets sterke stilling må sees på bakgrunn av et kraftig oppsving i kanadisk økonomi mot slutten av 1990-årene; ved århundreskiftet var ledigheten kommet ned i under sju prosent. Chrétien overlot statsministerposten til sin partifelle Paul Martin i 2003, etter ti år ved makten. Et uttalt mål for Martin var å bedre forholdet til USA.

Ved valget i 2004 mistet det liberale partiet sitt rene flertall, men beholdt regjeringsmakten basert på en støtteavtale med Bloc Québécois og det venstreorienterte New Democratic Party. Det nyetablerte, samlede konservative partiet Conservative Party of Canada fikk en markant framgang, med 99 av parlamentets 308 mandater.

Likekjønnsekteskap ble legalisert i Canada i 2005.

Utenrikspolitisk har Canada i økende grad valgt en annen kurs enn sitt store naboland USA. Canada er blitt kritisert av USA for sitt lave forsvarsbudsjett, landet støttet ikke handelsblokaden av Cuba og deltok heller ikke i den USA-ledede Irak-krigen i 2003. En mer liberal narkotikalovgivning og innvandringspolitikk har også ført til gnisninger. Ved århundreskiftet var det en målsetning å øke innvandringen med 4,4 prosent årlig for å få fart på økonomien. Over 10 prosent av landets befolkning bestod nå av innvandrere som var kommet i løpet av de siste 20 årene, de fleste fra Kina, India og Pakistan, uten at det har ført til større motsetningsforhold i samfunnet.

Et viktig bidrag til den økonomiske veksten er også den regionale frihandelsavtalen NAFTA, selv om samhandelen også har skapt konflikter knyttet til avgifts- og subsidiepolitikken. Canada besitter enorme naturressurser, landet er ett av verdens rikeste og deltar som medlem i G8-toppmøtene.

Det konservative partiet vant et nyvalg i januar 2006, og Stephen Harper avløste dermed Paul Martin som statsminister, etter 12 år med liberalt styre. De konservative fikk imidlertid bare 124 av nasjonalforsamlingens 308 mandater, de liberale 103, Bloc Québécois 51 og det sosialdemokratiske New Democratic Party 29 mandater. Nyvalget hadde bakgrunn i en korrupsjonsskandale fra slutten av 1990-årene som førte til at Martins regjering ble felt ved et mistillitsforslag høsten 2005, som den første i landets historie.

Harper-regjeringens program omfattet skattelettelser, skjerpet kamp mot kriminalitet, samt forsvarsbevilgninger mer på linje med USAs signaler overfor Canada under Bush-administrasjonen. Med knapt flertall ble det vedtatt å øke det militære engasjementet i Afghanistan til 2500 mann. Regjeringen satte senere sin stilling inn på å forlenge mandatet fra 2009 til 2011 og la etter tap av over 100 soldater også press på andre NATO-land for å øke deres bidrag til ISAF-styrken. Med sikte på å bringe de konservative i rent flertall, skrev Harper ut nyvalg igjen i oktober 2008.

En fremgang på 16 mandater var imidlertid ikke nok. Senere på høsten fremkalte finanskrisen en politisk krise, hvor regjeringen måtte sno seg unna et mistillitsforslag fra en samlet opposisjon. På dette tidspunkt økte arbeidsledigheten med 100 000 i måneden, renten ble satt ned til 1,5 prosent, den laveste på 50 år, og det ble fremmet en bankpakke til rundt 130 milliarder kroner. Regjeringen berget seg med en tiltakspakke – med skattelette, tilskudd til veibygging og et program for miljøvennlig energi – som ble vedtatt sammen med statsbudsjettet i februar 2009.

Tradisjonen tro var Canada det første landet Barack Obama besøkte etter innsettelsen som USAs president, med et opplegg for å styrke samarbeidet mellom de to landene, med særlig vekt på energi, handel og økonomisk gjenreisning i Afghanistan.

Høsten 2006 foretok nasjonalforsamlingen en overraskende, men i praksis symbolsk, endring av det fransktalende Québecs status fra provins til «nasjon» – med tilføyelsen «innenfor et samlet Canada». Ved lokalvalgene i mars året vant The Action Democratic Party en overveldende seier i Québec; partiet går inn for å utvide selvstyret innen rammen av den kanadiske føderasjonen. Både det lokale regjeringspartiet De liberale og separatistbevegelsens parti ble vesentlig svekket.

Som en følge av klimaendringene, med stadig mer synlige utslag i permafrost og pol-is, har arktiske spørsmål fått økt plass i kanadisk politikk. Landet hadde frist til 2013 med å dokumentere sine havterritorielle krav i områder som ifølge forskningsrapporter kan skjule ¼ av verdens olje- og gassreserver. Kravene omfatter også en seilbar Nordvestpassasje, og Canada har økt sitt militære nærvær i områdene.

I november 2015 overtok Justin Trudeau som statsminister i Canada.

• Canadas politiske system
• Statsministere i Canada
• Canadas befolkning
• Nord-Amerikas historie
• nordamerikanske urfolk