Camille Pissarro

Camille Pissarro var en fransk maler, født på øya Saint Thomas i Antillene. Han var en av impresjonismens betydeligste landskapsmalere.

Han kom til Paris i 1855, begynte i Anton Melbyes atelier og mottok råd av Camille Corot. I 1857 ble han kjent med Claude Monet på Académie Suisse. Hans maleri i denne perioden er nær knyttet til Corots. I 1871 drog han til London, der han igjen møtte Monet og særlig studerte John Constables skisser og William Turners malerier. I 1872–1884 bodde han i Pontoise, der han ble kjent med Paul Cézanne. Han deltok med et stort antall lerreter i de første impresjonistutstillingene. Pissarro dyrket nå særlig landskapet, og koloritten var preget av mettet grønt. Han levde i ytterste fattigdom, men i 1875–1880 ble en rekke av hans hovedverker til, blant annet Frukthagen (1881), Hagen i Pontoise (1877) og Strikkende kvinne (1881).

Rundt 1881 fjernet han seg imidlertid fra impresjonismen og søkte et mer konstruktivt formspråk med vekt på forenkling av motivet og syntetisering av formene. Etter hvert ble han tiltrukket av pointillismen, og i 1885 traff han Georges Seurat og Paul Signac. Hans første pointillistiske bilder stammer fra 1886.

Allerede i 1890 forlot han denne retningen, fargene hans blusset opp med stor intensitet, og strøket ble fritt og sterkt ekspressivt. I 1892 opplevde han sin første suksess ved en retrospektiv utstilling hos kunsthandleren Paul Durand-Ruel, og samme år drog han igjen til London og malte en rekke bilder fra Kew Gardens.

Tilbake i Paris tok han opp seriemaleriet i likhet med Monet og skapte i 1896 sine berømte bro-bilder. Etter et nytt opphold i London laget han en katedralserie i Rouen og serien over Place de la Comédie-Française (begge 1898). De siste årene av sitt liv viet han seg helt til skildringen av Paris, men led av stadig mer sviktende syn. Pissarro hadde sju sønner, som alle malte.