belgisk-fransk komponist. Organist ved flere kirker i Paris, 1858–90 ved Sainte Clotilde. 1872 professor i orgelspill ved konservatoriet i Paris. Franck komponerte atskillig helt fra sin ungdom, men huskes best for verkene fra sine 20 siste leveår. Han ble en foregangsmann for den nye franske musikk som blomstret opp etter 1870, der han sammen med eleven Vincent d'Indy representerte en romantisk og internasjonalt orientert retning. Karakteristisk for stilen er ikke minst en uttrykksfull og sterkt kromatisk preget harmonikk og bruken av samme tematiske materiale i mange satser i flersatsige verker (syklisk prinsipp).
Franck skrev operaer (Hulda, 1882–85, etter Bjørnson, Ghiselle, 1888–90, ufullendt), oratorier (Rédemption, 1871–72, Les Béatitudes, 1869–79), symfoni i d-moll (1886–88), Variations symphoniques for klaver og orkester (1885), strykekvartett (1889), klaverkvintett (1878–79), fiolinsonate (1886), klaverstykker Prélude, Choral et Fugue (1884), Prélude, Aria et Final (1887), Trois Chorals (1890) og flere andre verker for orgel, sangen Panis angelicus (1872).