I tiden rundt Kristi fødsel fantes to kulturfolk i det nåværende Burma (militærjuntaen fra Burma til Myanmar i 1989, navnskiftet er derimot ikke internasjonalt anerkjent): mon (beslektet med khmer) langs kysten og pyu (et tibeto-burmansk folk) lenger inne i landet. Begge ble tidlig utsatt for indisk kulturpåvirkning og mottok buddhismen fra India. De egentlige burmanere innvandret nordfra og grunnla sin hovedstad Pagan (nåv. Bagan) i 849. Under Anawratha (1044–77) lyktes det å samle landet til ett rike, og Pagan ble i de følgende to hundre år en av de mest praktfulle byer i Asia.
Den mongolske erobringen av Pagan i 1287 var kortvarig, men førte til at staten gikk i oppløsning og byen gradvis ble forlatt. Burma falt nå fra hverandre i mindre kongedømmer. På 1500-tallet kom Øvre Burma, som da hadde byen Ava til hovedstad, under riket Pegu (nåv. Bago) (ved Ayeyarwadys munning), men ca. 1750 rev det seg løs og erobret litt etter litt kystlandskapene Pegu, Tenasserim og Arakan (nåv. Rakhine). Snart oppstod det grensestridigheter mellom Burma og Storbritannia.
I første og annen burmanske krig 1826 og 1852 erobret britene kystprovinsene, og det burmanske riket kom bare til å bestå av Øvre Burma med byen Mandalay som hovedstad. I Burma var det stadig uroligheter, og kongene undertrykte folket. Den siste kongen, Thebaw (Theva), søkte tilnærmelse til Frankrike, og da han la vanskeligheter i veien for britisk handel, lot Storbritannia i den tredje burmanske krig sine tropper rykke inn i Mandalay (1885). 1. januar 1886 ble landet trukket inn i Britisk India.
I 1937 ble Burma skilt ut som egen provins, og ved forfatningen av 1937 fikk landet egen nasjonalforsamling og regjering. Utenriks- og forsvarspolitikken var imidlertid overlatt til den britiske guvernør. Det ble dannet en nasjonal blokk som kjempet mot det britiske herredømmet. Oktober 1941 krevde nasjonalbevegelsen dominion-status for Burma. Den japanske okkupasjon 1942–45 ble møtt med en viss sympati av befolkningen. I aug. 1943 gav japanerne Burma formell uavhengighet, og den japanskvennlige regjering erklærte de allierte krig. Mot slutten av krigen ble det organisert en partisanstyrke som tok opp kampen mot japanerne.
Britiske styrker gjenerobret Burma våren 1945. Landet led store tap. Jordbruksproduksjonen gikk sterkt tilbake, gruveindustrien stanset helt og kommunikasjonene ble sterkt herjet under militære operasjoner. Etter frigjøringen stod landet en kort tid under militær administrasjon. Okt. 1945 ble den sivile regjering gjeninnsatt.
Uavhengighet, fra 1948
En grunnlovgivende forsamling som ble valgt april 1947, besluttet at Burma skulle frigjøre seg fra det britiske styret. Den britiske regjering hadde allerede mai 1945 lovet Burma full dominionstatus, men nasjonalistene var ikke tilfreds med dette. Etter langvarige forhandlinger ble Burma 4. jan. 1948 en uavhengig republikk, organisert som en forbundsstat.
I de første årene etter at uavhengigheten ble proklamert, var Burma truet av borgerkrig. To innbyrdes stridende grupper av kommunister søkte å sikre seg kontroll over staten. Også karen-folket motsatte seg sentralregjeringens myndighet, og det fant sted en serie blodige sammenstøt. Statsminister U Nu beholdt makten like til 1958. Da ble den organisasjon han støttet seg til, Folkets antifascistiske frihetsliga, splittet.
U Nu ble avhengig av støtte fra en allianse av ytterliggående venstrepartier, og i okt. 1958 overtok general Ne Win den faktiske makten i landet. Etter ca. 18 måneder lot han U Nu komme tilbake som statssjef. Styret var labilt, og Burma ble preget av voksende uro. Ne Win gjorde i mars 1962 statskupp i spissen for en militærjunta.
I tiden frem til 1966 ble det gjort energiske forsøk på å effektivisere statsadministrasjonen. Revolusjonsrådet startet et aksjonsprogram for å innføre sosialismen, bygd på marxistiske og buddhistiske idealer. Staten sikret seg kontroll over produksjonsmidlene og hele det økonomiske liv. Harde tiltak førte til at utlendinger, bl.a. flere hundre tusen indere og kinesere, forlot Burma i midten av 1960-årene. Utenlandske investeringer ble forbudt i Burma, og omfattende byggeprosjekter stanset dermed opp. Den økonomiske situasjon var dårlig gjennom det meste av 1960-årene, og regjeringens posisjon var truet.
1974 fikk landet ny forfatning etter folkeavstemning; den fastslo at Burma var et sosialistisk land med ettparti-system. I midten av 1970-årene oppstod det flere ganger blodige uroligheter blant studenter og arbeidere, særlig pga. misnøye med den økonomiske politikken som ble kalt «Burmaveien til sosialismen». I 1981 trakk Ne Win seg tilbake som statssjef og ble etterfulgt av general San Yu; han fortsatte imidlertid som leder for landets eneste tillatte parti.
En økonomisk krise ble 1988 en utløsende faktor til et bredt folkelig opprør mot militærstyret. Etter blodige tumulter trakk Ne Win seg som partisjef og overlot tøylene til sikkerhetssjefen Sein Win. Fortsatte demonstrasjoner ble slått ned med ekstrem brutalitet, og flere tusener antas å ha blitt drept.
Under intenst folkelig press gav Sein Win fra seg styret ved et militærkupp 18. sept. Derpå ble militærstyret reorganisert av en junta som kalte seg Statsrådet for gjenopprettelse av lov og orden (State Law and Order Restoration Council, forkortet SLORC). Juntalederen Saw Maung ble stats- og regjeringssjef. Juntaen gav en innrømmelse til opposisjonen, som fikk stifte politiske partier og drive begrenset politisk virksomhet.
Ledende opposisjonelle dannet Nasjonalligaen for demokrati (NLD) med Aung San Suu Kyi, datter av frihetshelten Aung San (myrdet 1947) som generalsekretær. Juli 1989 ble hun arrestert og er siden holdt gjentatte ganger i husarrest; første gang inntil juli 1995. Juntaen vedtok 1989 at landets navn skulle endres fra Union of Burma til Union of Myanmar.
I mai 1990 ble det holdt valg til nasjonalforsamling, dette gav NLD en overveldende seier med 392 av 485 mandater, tross juntaens restriksjoner. De militære nektet å gi slipp på makten og erklærte valget ugyldig. Mange av NLDs folkevalgte ble arrestert eller drog i eksil. Generalene erklærte at SLORC ville sitte med makten til det var utarbeidet en ny forfatning. General Saw Maung, som hadde ledet kuppet og de blodige militæraksjonene i 1988, trådte 1992 tilbake som juntasjef. Etterfølgeren Than Shwe ble betraktet som mer moderat og forsøkte å bryte landets isolasjon i forhold til omverdenen. Sjefen for sikkerhetstjenesten, general Khin Nyunt, var allment betraktet som militærstyrets sterke mann.
Utover i 1990-årene fortsatte juntaen å styre landet ved dekret. Siden 1997 har den kalt seg Statsrådet for fred og utvikling (State Peace and Development Council, SPCD). Maktspillet dreide seg for en stor del om arbeidet med ny grunnlov. Juntaen fremmet trinnvis sine forslag for en «revidert» nasjonalforsamling som den etter utrenskninger hadde gjort til sitt eget redskap. Opprinnelig var det antydet en tidsramme på tre år for grunnlovsarbeidet, men 2005 var dette ennå ikke avsluttet. Forfatningen vil, slik den langsomt har tatt form, sikre de militære en fortsatt sterk maktposisjon, selv om styret etter målsetningen skal over til en sivil regjering. Enkelte paragrafer utelukker opposisjonens samlingsmerke, Aung San Suu Kyi, fra å kunne bli nasjonens leder.
Suu Kyi ble 1991 tildelt Nobels fredspris for sin ikke-voldskamp mot militærstyret. Etter seks år i streng isolasjon slapp hun fri fra husarresten i juli 1995. Hun ble frigitt uten betingelser, men generalene la likevel bånd på hennes bevegelsesfrihet. Hun førte en regelmessig dialog med sine tilhengere i form av folkemøter hver helg, men disse ble stanset 1996 og bevegelsesfriheten innskrenket. År 2000 ble hun igjen satt i husarrest, men etter 20 måneder slapp hun fri i mai 2002. En sporadisk dialog med juntaen var kommet i gang med Khin Nyunt som kontaktperson, men april 2003 kritiserte Suu Kyi juntaen for manglende vilje til seriøse drøftinger. En måned senere, etter en blodig batalje mellom junta- og NLD-tilhengere, ble hun for tredje gang satt i husarrest på ubestemt tid.
Khin Nyunt ble 2003 utnevnt til statsminister og la i august frem et «veikart for demokrati» i sju punkter. Mai 2004 kalte han sammen en ny grunnlovsforsamling på 1076 medlemmer, men uten representasjon for NDL. Det var stigende forventninger om at Suu Kyi snart ville få sin frihet, men utviklingen tok åpenbart en vending til det verre.
Statsminister Khin Nyunt ble arrestert okt. 2004 etter årelange fraksjonskamper. August 2005 ble han så dømt til 44 års fengsel (betinget). Hans to sønner og et 30-tall nære medarbeidere fikk enda hardere straffer. Khin Nyunt, hadde siden 1988 vært rangert som nr. 3 i juntaen og av mange regnet som den kanskje mektigste med sitt brede kontaktnett og bakgrunn som sjef for etterretningstjenesten. Han var betraktet som mer moderat enn juntaens «hauker», også i synet på Suu Kyi. En fremherskende teori er at han ble styrtet fordi han lot til å være stemt for en reell forhandlingsprosess med opposisjonslederen.
Juntasjefen Tan Shwe tituleres «seniorgeneral» og har siden 1992 også hatt posisjonen som statsoverhode og forsvarssjef. Det har tidvis versert forlydender om kontroverser med nr. 2 på ranglisten, hærsjefen Maung Aye. General Soe Win, som overtok statsministerposten etter Khin Nyunt, regnes som en av hærsjefens støttespillere.
Hovedstad i jungelen
Høsten 2005 satte juntaen brått i gang flytting av landets administrative hovedstad fra Yangon (Rangoon) til Naypyidaw ("Kongelig by", tidligere kalt Pyindama). Først i etterkant fikk diplomater og internasjonale organisasjoner kjennskap til den overraskende flyttesjauen. Anleggsarbeidet var forsøkt hemmeligholdt i flere år, og pågikk fortsatt. Regjeringskontorer, parlamentsbygning, flyplass og annen infrastruktur var imidlertid ferdigstilt. Naypyidaw ble offisielt innviet som hovedstad med militærparade i mai 2006; 12 000 soldater deltok. Samtidig ble kunngjort en lønnsøkning på 400-500 prosent for landets dårlig betalte statstjenestemenn. Offisersstanden fikk enda støtte påslag. Dette fikk en klart inflasjonsdrivende virkning, sammen med enorme anleggskostnader for den nye hovedstaden.
I den avsides jungelhovedstaden, ca. 350 km nord for Yangon, vil militærstyret bedre kunne gardere seg mot en folkelig oppstand enn i det myldrende Yangon. Dette ble klart da regimet i september 2007 sto overfor sin største utfordring på 20 år. Store folkemasser demonstrerte i dagevis for demokrati. Landets mange buddhistmunker markerte seg som drivkraften bak en bølge av folkelig protest, som så ble brutalt slått ned.
"Safranrevolusjonen" slått ned
Bruken av massiv vold vakte avsky i omverdenen. Regimet forsøkte å mørklegge den dramatiske utviklingen ved å stanse nyhetsstrømmen ut av landet, bl.a. ved blokkering av Internett. En norskbasert radiostasjonen og nettside, Democratic Voice of Burma (DVB), var med sine sendinger fra Oslo en viktig informasjonskilde. 28. september fulgte sympatisører over store deler av verden en parole om å ta på seg røde klær i solidaritet med munkenes kamp. I Burma bærer de fleste munkene, som sogner til theravada-buddhismen, røde drakter. Betegnelsen "Safranrevolusjonen", som er blitt mye brukt av internasjonale medier, er dermed noe misvisende. Safrangule drakter bæres av mahayana-buddhister i andre land.
Politisk var reaksjonen fra omverdenen mer tafatt, uten en samlet strategi. Vesten strammet noe inn på sine restriksjoner, men uten å samle seg om en enhetlig sanksjonspolitikk. I Burmas naboland var det taust. Kina, India og Burmas asiatiske naboer i ASEAN-forbundet avviste USAs oppfordring til økonomisk blokade og diplomatisk isolasjon. De asiatiske naboene har holdt på prinsippet om såkalt konstruktivt engasjement, der virkemidlene skal være overtalelse gjennom påvirkning, uten sanksjoner.
I forkant av protestbølgen hadde Kina og Russland i januar 2007 stanset et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd; juntaen ble her oppfordret til stans i undertrykkelsen av opposisjonelle grupper og etniske minoriteter. Resolusjonsforslaget kom som en reaksjon på at hæren hadde fortsatt sin mest vidtrekkende offensiv på åtte år mot selvrådige minoritetsfolk, i første rekke karenfolkets motstandshær. I juni 2007 brøt Den internasjonale Røde Kors-komiteen sin sedvanlige nøytralitet med en sterkt formulert kritikk av hærens overgrep.
Protestbølgen ble utløst etter voksende misnøye over stadig vanskeligere levekår. FN-eksperter hadde kritisert juntaen for økonomisk vanstyre. Ifølge FN-statistikk hører Burma til de 20 fattigste land i verden, med årlig gjennomsnittlig bruttonasjonalprodukt (BNP) på ca. 1700 US$. Ca. 40 % av statens inntekter antas brukt til en av verdens største armeer med ca. 400 000 soldater i aktiv tjeneste. Bevilgningene til skole- og helsevesen har vært blant de laveste i verden, ifølge FN.
Misnøyen fikk ny næring av video-opptak som sirkulerte i det skjulte og var lagt ut på internett. Det viste en overdådig luksus under bryllupsfesten for datteren til juntasjefen Tan Shwe. Verdien av gavebordet med massive mengder gull og edelstener er blitt løselig anslått til 50 millioner US$. Dette betraktes som et enkelt eksempel på at offisersstanden i Burma har samlet seg massive rikdommer.
Uten forhåndsvarsel fjernet regjeringen 15. august subsidiene på drivstoff, slik at prisene ble mer enn doblet; dermed steg også matprisene. 19. august ledet aktivister fra bevegelsen 88 Generation Students en større demonstrasjon i Yangon mot prisstigningen. Lederne ble straks arrestert, men snart trådte Burmas munker frem i åpen tross. 22. september marsjerte tusener av munker i de første massedemonstrasjonene gjennom Yangon og Mandalay.
Protestene vokste i styrke, spredte seg til flere byer og gjaldt nå også krav om større frihet og demokrati. 24. september toget titusener av demonstranter gjennom Yangon i den største folkelige manifestasjonen siden 1988. Portforbud ble proklamert, men mange våget seg likevel ut i gatene. De ble møtt av soldater som skjøt med skarpt inn i mengden ved byens største helligdom, Shwedagon-pagoden. Politi og militære gikk nå systematisk til verks med razziaer og massearrestasjoner over hele landet. Imens befant juntaledelsen seg i god avstand fra uroen i sin nye hovedstad, Naypyidaw. Den ligger i et jungelområde som en utilgjengelig bastion, der makthaverne kan være forskånet for folkelige protester. Utlendinger har ikke adgang, og kameraer er forbudt uten spesiell tillatelse.
Mot slutten av september ebbet protestene ut. Mange tusen var blitt arrestert, deriblant ca. 4000 munker, ifølge deres egen organisasjon. Diplomater som besøkte klostrene i Yangon, fant dem øde og forlatt. Etter internasjonalt press ga regjeringen innreisetillatelse til FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Burma, Paulo S. Pinheiro - som forgjeves hadde forsøkt å få slippe inn siden 2003. I november kom han med sin første rapport, med dokumentasjon for at minst 31 mennesker var blitt drept under uroen i Yangon.
Mislykket dialogforsøk
Som spesialutsending var FNs visegeneralsekretær Ibrahim Gambari flere ganger i landet. Han kunngjorde i november at regimet og opposisjonen hadde samtykket til en "prosess" som han håpet kunne føre til en meningsfull dialog. Gambari viste til en erklæring fra Suu Kyi om at hun "i nasjonens interesse" ville forsøke et "samarbeid" med myndighetene. Arbeidsminister Aung Kyi ble av juntaen utpekt som kontaktperson. Det ble så holdt tre "dialogmøter" mellom Suu Kyi og Aung Kyi. De endte tilsynelatende uten noe resultat, slik tilfelle også var ved et annet feilslått dialogforsøk i 2004.
Under krisen var det skiftninger i regimets holdning, fra uforsonlighet til en viss grad av smidighet. Slike skiftninger er også tidligere kommet til uttrykk. For å holde døren til Vesten på gløtt, er det sporadisk kommet løfter om demokratisering - om enn på regimets premisser og i et tempo det selv finner passende. Tilsynelatende ansatser til forsoning og reform er så ganske regelmessig blitt fulgt av undertrykkelse på ny.
Siden den suverene valgseieren i 1990, er NLD som viktigste politiske parti blitt redusert til en skygge av seg selv. Bare ca. 80 av de 392 valgte NLD-representantene fra 1990-valget ble i 2007 antatt å være politisk aktive. De øvrige var enten døde, i fengsel eller landflyktighet, eller hadde trukket seg tilbake fra politisk virksomhet etter trusler.
Generalenes "veikart til demokrati"
Med ny grunnlov og et såkalt "veikart til demokrati" har generalene forsøkt å gi inntrykk av enslags demokratisk fasade. Fremdriften har vært ytterst treg; ikke i noe annet land har en grunnlovsrevisjon tatt så lang tid (1993-2009). I september 2007 ble grunnlovsforsamlingen omsider oppløst, etter å ha arbeidet med den nye grunnloven i 16 år - medregnet flerårige avbrudd.
Den juntastyrte grunnlovsprosessen kom i gang etter at Suu Kyi og hennes NLD ble nektet å ta makten etter valgseieren 1990. Før et sivilt styre kunne komme på plass, måtte landet få ny grunnlov, bestemte juntaen - og lot siden grunnlovgiverne ta seg svært god tid. Den åpenbare forhalingstaktikken er blitt betegnet som generalenes avledningsmanøver for å slippe unna virkelig reform. Suu Kyi og hennes NDL har ikke vært representert blant de over 1000 utsendingene til forsamlingen, som ble oppløst høsten 2008. Den endelige utformingen ble så foretatt av en kommisjon på 54 medlemmer, samtlige utvalgt av regimet.
Helt siden 1993 arbeidet grunnlovgiverne etter retningslinjer som skulle sikre de militære en grunnlovfestet maktposisjon, med utstrakt kontroll over sivile styringsorganer også i fremtiden. Juntasjefen skal som forsvars- og statssjef være landets mektigste mann, med rett til å utpeke statsråder til nøkkelposisjoner og sette grunnloven ut av kraft etter forgodtbefinnende. Den nye grunnloven sikrer de militære minimum en fjerdedel av plassene i parlamentet, nærmere bestemt 110 av 440. En annen paragraf fastslår at grunnlovsendringer krever tre fjerdedels flertall. Generalene har således sikret seg vetorett. Den nye grunnloven betegnes som en ny markering av at offisersstanden, som landets herskende elite, har skapt en stat i staten for sine vel 400 000 yrkesmilitære, samt reservetropper.
Grunnloven setter også bom for at Suu Kyi kan bli landets leder. Den forbyr en person som har vært gift med en utlending, eller som har bodd lenge utenlands, å stille til valg. Suu Kyi er enke etter den britiske Asia-kjenneren Michael Aris. Hun vil ikke en gang kunne stemme ved parlamentsvalget som ifølge juntaen skal holdes i 2010. Grunnloven sikrer også juntaen kontroll med gjennomføringen av valget. Et tilbud fra EU om valgobservatører, er blitt avvist. Dette kan sette Suu Kyis parti i et dilemma når det gjelder deltagelse ved valget. NLDer åpenbart svekket etter at partilederen de siste seks årene ikke har vært synlig for folket. Partiets landsstyre kom i april med en uttalelse: NLD vil delta i valget, forutsatt at Suu Kyi blir satt fri, grunnloven blir endret og at valget blir holdt i ordentlige former.
Regimet kunngjorde den nye grunnloven i april 2008. 10. mai ble den tatt opp til folkeavstemning. Ifølge regimet deltok 98 % av Burma stemmeberettigede i avstemningen, og 92 % ga grunnloven sin støtte. De militæres maktposisjon synes dermed sikret overskuelig fremtid. I løpet av 2010 skal holdes flerpartivalg til ny nasjonalforsamling. Grunnloven sikrer juntaen kontroll med utformingen av et fremtidig sivil-militært styre.
Minoritetsfolkenes mange kriger
Konflikten i Burma dreier seg ikke bare om det relativt enkle skille mellom demokrati og diktatur. Her finnes også en etnisk konfliktlinje, relativt sett mer komplisert og i mange tilfelle mer brutal.
Uløste etniske konflikter har gitt støtet til mange og lange kriger. Minoritetsfolkene stilte ved frigjøringen fra koloniveldet i 1948 krav om stor grad av selvråderett, men fikk den ikke. Heller ikke ble det tatt særlig hensyn til allerede etablert selvstyre og gammel sedvanerett. Under hele nasjonens historie er delstatene i grensetraktene blitt hjemsøkt av borgerkrig og etnisk strid. Frigjøringsbevegelser i ulike konstellasjoner har ført væpnet kamp for selvstyre/selvstendighet - noe som har medvirket til Burmas mildest talt kompliserte geografiske, demografiske og politiske struktur.
Et vedvarende problem etter selvstendigheten har vært konfliktene mellom sentralregjeringen og forskjellige opprørsbevegelser blant etniske minoriteter. Etter statskuppet 1962 gjorde regimet forsøk på å slutte fred med opprørshærene, men mislyktes. Konfliktene fortsatte til ut i 1990-årene. Juntaen gjennomførte siden 1988 en sterk militær opprustning som i løpet av få år fordoblet hærens styrke.
Etter militære offensiver ble flere av opprørsbevegelsene tvunget til fred i 1990-årene. Den mest innbitte motstanden var gjennom flere årtier kommet fra karenfolkets geriljahær under Karen National Union. 1995 falt karen-geriljaens hovedbase, Manerplaw. Manerplaw var 1990-95 også «hovedstad» for en motregjering dannet av landets demokratiske opposisjon. Den ble ledet av Sein Win, en fetter av Aung San Suu Kyi. 1995 falt «jungelhovedstaden». Etter nederlaget fortsatte en mer sporadisk gerilja fra KNU, og også chin- og shanminoritene fortsatte kampen.
Juntaen har siden 1988 gjennomført en militær opprustning som har fordoblet hærens styrke. 2006 satte hæren i verk en ny offensiv, den største siden 1990-årene, mot selvrådige minoritetsfolk, i første rekke karenfolkets motstandshær. Minst seks etnisk baserte militsgrupper var 2006-07 i sammenstøt med regjeringshæren. Siden 1990-årene er det blitt inngått en rekke våpenhvileavtaler av varierende omfang og holdbarhet. For flere av minoritetene har kampen for selvråderett vært like mye en forsvarskrig mot hærens omfattende overgrep. Kina og Russland stanset imidlertid i januar 2007 en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som påtaler overgrep mot etniske og andre minoriteter.
Karenfolkets motstand
Karenfolkets nasjonale union (KNU) vurderes fortsatt som den mest slagkraftige av motstandsgruppene, med anslagsvis 6000 mann under våpen. Etter tapet av Manerplaw i 1995, har KNU gradvis bygget seg opp igjen. Også i 2006-07 har det tilsynelatende gått hardest ut over karen-folket, som teller omkring tre millioner. Mye tyder på at regjeringshæren har gjort seg skyldig i så omfattende, systematiske og grove overgrep at de kan betegnes som forbrytelser mot menneskeheten, skriver Amnesty International (2007). Det vises til at landsbyer er blitt brent og sivilbefolkningen utsatt for tvangsarbeid, tortur og vilkårlige drap. Siden 2006 har omfattende kamphandlinger ført til at nye titusener er drevet på flukt til Thailand. Av de ca 140 000 flyktningene fra Burma i Thailand, er mer enn 60 % karener.
Lenger nord fortsatte mer sporadiske militæraksjoner mot minoritetsgrupper fra bl.a. shan og chin-minoritetene. Opprørslederen Khun Sa, også kalt "opiumkongen", erklærte i midten av 1990-årene Shan-delstaten som selvstendig nasjon. Etter utstrakt gerilja med en styrke på over 10 000 mann gikk han likevel med på våpenhvile med juntaen. Avtalen ble imidlertid avvist av et flertall av befal og soldater, som med sin omorganiserte Shanstatens hær (SSA) har fortsatt kampen. Khun Sa døde som forretningsmann i Yangon i oktober 2007.
Syklonkatastrofe, 140 000 døde
2.-3. mai 2008 ble Burma rammet av syklonen Nargis, sammen med en enorm flodbølge som slo inn over det tettbefolkede Irrawaddi-deltaet. Dette viste seg å være den største naturkatastrofen som har rammet landet på flere tiår, og den verste syklonen som har rammet Asia siden 1991 (Bangladesh). Tallet på omkomne kom opp i over 140 000.
Til tross for katastrofens omfang motsatte regimet seg lenge å ta imot nødhjelp utenfra. En sjokkert verden ble vitne til en langtrukken dragkamp mellom regimet og humanitære organisasjoner, som ville hjelpe folk i desperat nød. Lenge slapp de ikke til. Bare et fåtall nødhjelparbeidere fikk innvilget visa, og arbeidsfeltet ble sterkt begrenset. Hensstillinger fra FN om å la forsyninger bli fløyet inn med helikoptre fra vestlige marinefartøyer, ble avvist. Det tok mer enn to uker før regimet åpnet for nødhjelp i betydelig omfang, og et relativt beskjedent antall utenlandske nødhjelparbeidere fikk adgang til begrensede områder. Generalene ble klandret av FN og andre for å blokkere livreddende hjelp til de ca. 2,4 millioner mennesker som var direkte berørt av katastrofen.
Midt i en akutt katastrofesituasjon holdt regjeringen fast ved at folkeavstemning om Burmas nye grunnlov skulle finne sted som planlagt 10. mai. FNs generalsekretær hadde bedt om utsettelse, slik at kreftene kunne konsentreres om hjelpeinnsats En fellesrapport fra FN og ASEAN anslo skadeomfanget til fire milliarder US$ - omtrent det samme som i Aceh i Indonesia etter tsunamien i 2004. 450 000 hjem ble helt ødelagt og ytterligere 350 000 beskadiget. Mye av avlingene på 600 000 hektar jordbruksareal gikk tapt. Verdien av midlene som ble kanalisert gjennom FN til hjelp for flomofrene, ble betydelig redusert. Regimet insisterte på at dollar måtte veksles om til lavere kurs enn markedsverdi. Kjøpekraften minket dermed med 20 % når det skulle betales for lokale varer og tjenester.
Regimet strammer grepet
I forkant av valget i 2010 later det til at regimet strammer grepet. 27. mai 2008 ble Aung San Suu Kyis husarrest forlenget med nye 12 måneder. Fem år var da gått siden starten på siste periode med husarrest. Ifølge NLD-opposisjonen var forlengelsen i strid med landets lov, som setter grensen ved nettopp fem års sammenhengende husarrest. Enten måtte hun frigis eller bli formelt siktet og stilt for retten, fremholdt NDL. Suu Kyi hadde da forøvrig tilbrakt mer enn 12 av de siste 18 årene innesperret i familievillaen i Yangon, praktisk talt isolert fra omverdenen. I august fikk hun møte sin advokat for bare annen gang i løpet av fire år.
I mai 2009 fikk så generalene et påskudd til å overføre henne fra husarrest til fengsel. En 57-årig amerikaner, John Yettaw, svømte over en innsjø og tok seg inn i hjemmet hennes. Dermed ble Suu Kyi ble stilt for retten, tiltalt for å ha brutt besøksforbudet som gjelder for husarresten.
Ekstreme fengselsstraffer
Høsten 2008 fikk protestbølgen i 2007 et etterspill. I november ble over 100 demokratiaktivister dømt til ekstremt lange fengselsstraffer. 23 ledere og medlemmer av bevegelsen 88 Generation Students fikk hver 65 års straffarbeid. De ble dømt for å ha "forstyrret den offentlige orden" under en ikke-voldelig demonstrasjon mot prisstigningen. De fleste av dem sonet også lange fengselsstraffer etter demokratiopprøret 1988. Blant disse var stifteren av bevegelsen, Min Ko Naing, som fra før hadde fra før sittet fengslet i 15 år (1989-2004) for sin rolle under studentopprøret mot militærstyret i 1988.
Blant andre domfelte var bloggeren Nay Phone Latt, som fikk 20 års fengsel for å ha satt et bilde av juntalederen Tan Shwe på bloggen, og for å ha gitt informasjon til internasjonale nyhetsmedier. En ledende buddhistmunk, Ashin Gambarra, slapp først med 15 år, innen saken så ble gjenopptatt og straffen satt til 65 års fengsel. En landskjent komiker, Zarganar, fikk først 45 års fengsel for ulovlig bruk av internett og for å ha kritisert regimet i intervjuer etter tyfonkatastrofen i mai. Etter utvidet siktelse ble straffen skjerpet til 59 år.
Dommene kan tyde på at veien skal ryddes for all motstand før Burma går til valg 2010. Med lederen Suu Kyi isolert fra omverdenen har NDL fremstått som passivt og handlingslammet. 88 Generation Students-bevegelsen var begynt å handle på egen hånd, sammen med munkenes allianse og studentforeninger. I 2009 var tallet på politiske fanger i Burma ca. 2100, nesten en fordobling av tallet før protestbølgen i 2007, anslår Amnesty International. Forholdene i fengslene betegnes som ytterst kummerlige og helsefarlige.
Rohingyafolkets tragedie
Januar 2009 ble verdens oppmerksomhet nok en gang vendt mot rohingya, en muslimsk minoritet som omfatter ca. 1,2 millioner i delstaten Rakhine (Arakan). Tragedier ble utspilt da en rekke fartøyer, fullastet med flyktninger og nærmest synkeferdige, ble tauet tilbake til havs av thailandske marinefartøyer. Enkelte er siden landet i Indonesia og på de indiske Andaman-øyene, men atskillig hundre antas fryktes omkommet på havet. Båtfolkene kommer fra nødleirer i Bangladesh, dit rohingiyaer er kommet som flyktninger i flere bølger siden 1978. Mange er blitt tvangssendt tilbake til Burma, men det antas at over 100 000 forsatt befinner seg i Banglasdesh, de fleste uten oppholdstillatelse. Rohingyafolk klager over fortsatt forfølgelse og undertrykkelse i Burma.
Økonomisk utvikling
SLORC har siden 1988 formelt slått vrak på den tidligere økonomiske politikken som ble kalt «Burmaveien til sosialismen». Det sosialistiske systemet, og dermed statsdirigeringen av hele økonomien, ble gradvis avskaffet. I likhet med i Kina ble det åpnet for kapitalistiske virkemidler.
En viss grad av innenrikspolitisk liberalisering siden 1992 samt økende utenlandske investeringer, gjorde at Burma gradvis beveget seg ut av isolasjonen. Landene i det sørøstasiatiske ASEAN-forbundet førte det de kalte et «konstruktivt engasjement», som bryter med Vestens boikottlinje. Juli 1997 ble Burma opptatt som ASEANs 9. medlem. 2006 skulle Burma i sin tur hatt formannsvervet i ASEAN og arrangert det årlige toppmøtet i Yangon. Burma trakk seg imidlertid fra formannsvervet etter internasjonalt press; USA truet med boikott av alle ASEAN-møter der Burma førte forsetet.
Oktober 2004 fikk Burma for første gang plass ved bordet da EU-landene og 13 asiatiske land møttes i samarbeidsorganet ASEM (Europe-Asia Meeting). EU varslet her nye sanksjoner, og etter Khin Nyunts fall ble disse satt i verk. Generelle økonomiske sanksjoner ble strammet til, sammen med forbud mot ytterligere investeringer. 2003 var direkte utenlandsinvesteringer blitt nesten doblet i forhold til 2002, med britiske selskaper som de mest aktive.
Juntaen la særlig vekt på investeringer i hoteller og kommunikasjoner for å trekke turister til landet. Inntil 1993 ble visum bare gitt for sju dager, men dette ble nå endret til 28 dager. Regimet proklamerte 1995 som «Besøk Myanmar-året», men fikk svak respons. Amnesty International kritiserte en utstrakt bruk av tvangsarbeid for å sette turistanleggene i stand.
Burmas isolasjon har gjort at Kinas innflytelse i landet er stor og voksende. Det militære samarbeidet er omfattende og det økonomiske samvirke med Kina av stor betydning. De utenrikspolitiske forbindelser preges også av striden mellom regjeringshæren og ulike etniske grupper. Konfliktene har ført til at ca. 130 000 flyktninger, de fleste fra karenfolket, har søkt tilflukt i thailandske leirer langs grensen. Forholdet til Thailand har periodevis vært anstrengt, men har bedret seg markant under Thaksin Shinawatras styre siden 2001 og påfølgende thai-regjeringer.
Sanksjonsvåpen uten effekt?
Splittelse har preget verdenssamfunnets forsøk på en felles holdning til juntastyret, både før og etter den akutte krisen i 2007. Verden er delt i minst to leirer: en sanksjonsorientert og en engasjementsorientert. Begrensede økonomiske sanksjoner later ikke til å hatt vesentlig virkning. Utenrikshandelen noterte i 2007 rekordtallet 8,7 milliarder US$, ifølge regjeringens tall. Utenlandske investeringer i 2008 lå angivelig betraktelig høyere enn foregående år. Generelt blir juntaen imidlertid mistenkt for å manipulere og forfalske statistikk. Internasjonale eksperter ser med stor skepsis på offisielle tall om økonomisk vekst på hele 13 % i 5-årsperioden 2002-07. Estimater fra Det internasjonale pengefondet (IMF) ligger mye lavere.
I årsrapporten fra IMF for 2008 heter det riktignok at store gassleveranser har brakt landets valutareserver opp i rekordhøye 3,6 milliarder US$. Inntektene er imidlertid ikke blitt brukt til å bedre helse- eller skoletilbud til den fattige befolkningen. Investeringene i prestisjeprosjekter, som en flunkende ny hovedstad, finansieres ved å øke pengemengden, noe som bidrar til en inflasjonsrate på ca. 30 %. Bevilgninger til sosiale formål ligger derimot på et absolutt lavmål i Asia, ifølge IMF. Selv om Burma stort sett er frakoblet det internasjonale banksystemet, er landet likevel rammet av den globale finanskrisen. Veksten i BNP blir av IMF anslått till 4,5 % i 2008 mot 5,5 % foregående år. Virkningen av nye sanksjoner fra USA og EU i 2007, antas å veies opp av økt samhandel med asiatiske naboland.
Naturgass og andre rikdommer
Omkring en tredjedel av utenrikshandelen skjer med nabolandet Thailand, som årlig importerer naturgass for nærmere to milliarder US$, og gjerne vil kjøpe mer. Gassen er juntaens trumfkort - i Bengalbukten utenfor Burma vestkyst er store forekomster av naturgass blitt påvist de siste årene. Kina, India og andre naboland konkurrerer om nye gassavtaler. 2008 ble det inngått nye leteavtaler med russiske, thailandske og vietnamesiske selskaper. For øvrig frister tropisk tømmer og mineraler. 2007 tjente Burma ca. 3 milliarder US$ på salg av gass, 480 millioner på tropisk tømmer og 400 millioner på jade og andre smykkestener. Burma antas å utvinne ca. 90 % av verdens rubiner (målt etter verdi), 80 % av verdens teak-tømmer, og har en av Asias største påviste forekomster av naturgass.
Det arbeides med massive prosjekter for videreutvikling av gasseksporten. Ifølge en avtale fra 2006 skal Kina bygge en rørledning for frakt av olje (fra Midt-Østen) fra dypvannshavnen Sittwe til Yunnanprovinsen sørvest i Kina. Anleggsarbeidet starter 2009. En annen rørledning for naturgass skal bygges fra Shwe-feltet gjennom Burma til samme kinesiske provins. De to rørledningene blir største investering i Burma noensinne.
Asiatiske selskaper som etablerer seg i Burma, driver som regel åpent under fullt navn. Derimot har et flertall av europeiske selskaper valgt å skjule seg bak datterselskaper som er registrert i skatteparadiser eller asiatiske land. I motsetning til USA har EU-landene ikke innført særlig vidtrekkende sanksjoner, men nøyet seg med å skjerpe importforbudet for bl.a. edelstener og tropisk tømmer i 2007. EU har holdt energisektoren utenfor sitt forsiktige sanksjonsregime. Franske Total er operatør på gassfeltet Yadana og angivelig største utenlandske investor i Burma.
FNs ledende tjenestemann i Burma 2003-07, Charles Petrie, har i en rapport betegnet den generelle økonomiske utviklingen som katastrofal. Stigende matpriser sluker ca. 80 % av vanlige folks inntekter. Befolkningen befinner seg i en humanitær krisesituasjon som er gått verden forbi, het det i FN-rapporten som kom i forkant av syklonen Nargis i 2008. Petrie ble selv utvist ved årsskiftet etter å ha kritisert regimet for brutal fremferd under protestbølgen høsten 2007.
Utenrikspolitikk
I rollen som Burma beskytter har Kina holdt urokkelig fast på prinsippet om at ingen regjering har rett til å blande seg inn i en annen stat anliggender. Kina blir gjerne betegnet som en mulig nøkkel til en forandring. Burma er av vesentlig strategisk betydning for Beijing, som har sikret seg atkomst til havner ved Det indiske hav. Kina er Burma største våpenleverandør og samhandelen har vært i stadig og sterk økning. Kina har satset med investeringer på bred front i Burma. Både India og Myanmars mindre naboer har i varierende grad fulgt Kinas eksempel.
Norge - Myanmar
I Norge er det blitt debattert om Statens pensjonsfond - Utland skal trekke seg ut av alle selskaper med virksomhet i Burma (f. eks. Total) - uten et endelig vedtak. Regjeringen har oppfordret norske borgere og bransjeorganisasjoner til ikke å handle med, investere i eller reise til Burma. Norge har også sluttet opp om EUs fellesholdning til Burma med delvis importforbud, våpenembargo, visumnekt og frys av midler til sentrale medlemmer av regimet. Skjerpede tiltak, vedtatt 15. oktober 2007, omfattet nye restriksjoner, spesielt mht. edelstener, tømmer, og mineraler. Sanksjonene synes dog å hatt liten virkning utover det symbolske. Burma asiatiske naboer har latt være å følge opp Vestens straffetiltak. Med Kina i spissen har de tvert om investert tungt i landet.
Størrelsen på den norske handelen med Myanmar er forøvrig uklar. Toll- og avgiftsdirektoratet la i 2007 nye kriterier til grunn for offentliggjøring av hvilke selskaper som importerer varer fra Myanmar. Ved forespørsel om innsyn oppgis nå bare selskaper som får produkter direkte tilsendt fra landet. Selskaper som mottar varer med opprinnelse i Burma gjennom tredjeland, figurerer ikke lenger på Tolldirektoratets oversikt. Store deler av handelen med Burma faller dermed utenfor direktoratets lister. Bare ni selskaper har siden 2005 hatt direkteimport fra Burma, mot over 200 like etter tusenårsskiftet. Den registrerte samhandelen for 2007 utgjorde ca. 7,3 millioner kroner. Ingen større norske bedrifter var representert.
I 2008 fikk Norge en form for direktekontakt med Burma som hadde lite til felles med sanksjons- og isolasjonslinjen. Formelt dreide det seg om unntak fremtvunget av en akutt krise etter syklonen Nargis. Statssekretær Raymond Johansen dro 20. mai til en giverkonferanse i Yangon etter at Norge overraskende var blitt invitert. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ga i Stortinget uttrykk for skepsis til isolasjons- og boikottlinjen. Mer fruktbart kunne det være å søke å søkte dialog med regimet i håp om å påvirke og endre dets adferd. Dette falt sammen med en debatt om bedre samordning av politikken på det internasjonale plan.
Også utviklingsminister Erik Solheim uttalte at han anså boikotten som mislykket. Vestlige boikottforsøk hadde åpenbart slått feil siden Burma naboland hadde stilt seg utenfor. Solheim besøkte Burma i januar 2009, og bebudet da utvidet humanitær bistand. Norge ga 110 millioner kroner til gjenreisningen etter syklonkatastrofen. Dette var i tillegg til den ordinære humanitære støtten på 60 millioner kroner, til sammen 170 mill.