Bulgarias litteratur kan føres tilbake til andre halvdel av 800-tallet og var i starten hovedsakelig av religiøs art. Ved siden utviklet det seg en rik folkediktning i form av eventyr, folkeviser og legender. Det tyrkiske overherredømmet hindret den litterære utviklingen til Athos-munken Paisij utga «De bulgarske slavernes historie» i 1762. En nasjonal litterær gjenfødelse foregikk på 1800-tallet. Denne hadde opprørsk og nasjonalromantisk innhold.

Viktige prosaforfattere på 1900-tallet var blant andre Dimitar Dimov og Georgi Misjev, og lyrikerne Elisaveta Bagrjana og Georgi Dzjagarov. I 1981 fikk bulgarskfødte Elias Canetti Nobelprisen i litteratur. Sentrale navn i moderne bulgarsk prosa er forfatterne Jordan Raditsjkov, Dejan Enev og Georgi Gospodinov.

Middelalderen og tidlig moderne tid

Den bulgarske litteraturen er den eldste av de slaviske litteraturene og ble grunnlagt av elevene til slaverapostlene Kyrillos og Methodios i andre halvdel av 800-tallet. Den var nesten utelukkende av religiøs-didaktisk art, skrevet etter bysantinske mønstre. Samtidig utviklet det seg en meget rik muntlig folkediktning i form av folkeviser og eventyr. Blant bogomilene oppstod en apokryf legendediktning med nasjonalt preg.

Tyrkernes overherredømme hindret den videre utviklingen, men en gjenfødelse begynte med Athos-munken Paisij Velitsjkovskij (1722-1794) De bulgarske slavernes historie (1762). I første halvdel av 1800-tallet oppstod en bulgarsk poesi. Najden Gerov (1823–1900) representerte sentimentalismen og tok folkelige og nasjonale temaer opp i sin diktning, for eksempel i poemet Stojan og Rada. Han utgav også den første større bulgarske ordboken (fem bind, 1895–1904).

1800- og tidlig 1900-tallet

Utover på 1800-tallet var det den voksende nasjonale frigjøringsbevegelsen som bestemte poesiens utvikling og gav den dens opprørske og nasjonalromantiske innhold; betydeligst var lyrikeren Khristo Botev. I denne tiden ble også prosaen utviklet av blant andre Ljuben Karavelov (1837–1879) og Vasil Drumev, som skrev den første bulgarske romanen, En ulykkelig familie (Nesjtastna familija, 1860). Drumev grunnla også den bulgarske dramatiske tradisjonen med det realistiske historiske skuespillet Ivanku, Asen I’s morder ( Ivanku, ubietsăt na Asenja I, 1872).

Under frigjøringskampen i 1860- og 1870-årene brøt realismen gjennom, blant annet under russisk påvirkning. Livet under det tyrkiske styret preget litteraturen i 1880-årene, særlig forfattere som Ivan Vazov, Zakhari Stojanov (1851–1889) og Konstantin Velitsjkov (1855–1907). Pentsjo Slavejkov skrev i 1890-årene det store poemet Den blodige sang (Kărvava pesen) om oppstanden i 1876. Todor Vlajkov (1865–1943) gir et realistisk bilde av bøndenes liv, men ikke uten idealisering. Skarp sosial tendens finnes hos Aleko Konstantinov (1864–1897) i satiren Baj Ganjo.

Fra slutten av 1890-årene gjorde modernismen seg gjeldende også i bulgarsk litteratur, med symbolismen som dominerende retning i perioden fra 1905 til 1918, og påvirker blant andre Pentsjo Slavejkov og Peju Javorov. Symbolistiske lyrikere var for eksempel Teodor Trajanov (1882–1945) og Ljudmil Stojanov (1888–1973).

Mellomkrigstiden

Etter første verdenskrig trengte en sosial realisme og revolusjonær patos igjen inn. Flere tidligere «dekadenter» og symbolister engasjerte seg i de sosiale og politiske konfliktene og ble marxister og sosialister, for eksempel Khristo Jasenov (1889–1925). Sosialistiske lyrikere var blant andre Dimitar Poljanov (1876–1953) og Nikola Vaptsarov (1909–1942), mens den modernistiske, mer individualistiske tradisjonen ble ført videre av blant andre mellomkrigstidens fremste novelleforfatter, Jordan Jovkov.

Folkerepublikken (1946–1991)

I folkerepublikken Bulgaria gjorde stalinismen seg gjeldende med krav om sosialistisk realisme. Betydeligst er Dimităr Dimov (1909–1966) med den populære romanen Tobakk (Tjutjun, 1951). Elisaveta Bagrjana (1893–1991) skrev nasjonal, antifascistisk lyrikk. Den langsomme «avstaliniseringen» fra 1956 gjorde forholdene lettere.

Mest markant var fornyelsen innenfor lyrikken. Dette gjaldt både lyrikere av den eldre generasjon som Dora Gabe (1886–1983) og Lamar (pseudonym for Lalju Martinov, 1898–1974), og av mellomgenerasjonen, blant andre Blaga Dimitrova, Bozjidar Bozjilov (1923–2006), Georgi Dzjagarov (1925-1995) og Pavel Matev (1924–2006). Hos disse finner man en personlig og individualistisk tematikk.

Georgi Misjev (født 1935) skildret fraflyttingens og urbaniseringens problemer i romanene Matriarkatet (Matriarkhat, 1967) og Sommerhusområdet (Vilna zona, 1976), og epigrammene av Radoj Ralin (pseudonym for Dimitar Stojanov, 1923–2004) ble allemannseie.

Etter 1991

Senere fornyere av den bulgarske prosaen har fremfor alt vært Blaga Dimitrova med sin intrikate fortellerteknikk, og Jordan Raditsjkov, med sine barokke og fabulerende noveller. Et nytt navn i 1990-årene var Dejan Enev (født 1960) med Menneskejeger (1994, originaltittel Lovets na khora, norsk utgave 1997). En av de internasjonalt best kjente forfatterne i dagens Bulgaria er Georgi Gospodinov, som skriver romaner, poesi og teaterstykker. Hans debutroman Naturlig roman (Estestven roman, 1999) kom ut i norsk oversettelse i 2011.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg