De forskjellige provinsene innen den nye republikken befant seg i forskjellig grad av utvikling, men produksjonen var vesentlig rettet mot eksportmarkedet. De mest velstående regionene var den kaffeproduserende São Paulo og gruveområdet Minas Gerais. Oligarkiet i Brasil hadde sine røtter i disse områdene. Rundt århundreskiftet gjorde de fattige massene blant kakao- og sukker-plantasjearbeidere i Bahia opprør, ledet av den religiøse fanatikeren António Maciel («El Conselheiro»). Opprøret er kjent som Jagunços-oppstanden. Kaffebaronene i São Paulo og gruvearistokratiet i Minas Gerais gjorde vellykkede forsøk på å monopolisere føderasjonens makt for å befeste Brasils posisjon internasjonalt. De som tjente mest på dette var de utenlandske finansgruppene. Utenrikspolitisk søkte Brasil tilnærmelse til Argentina og Chile, og ved personlige møter mellom presidentene ble det dannet et slags forbund mellom de tre makter, ABC-statene, til å vareta Sør-Amerikas særlige politiske interesser, og med avtale om voldgift i grensestridigheter. I 1903 ble grensetvisten med Bolivia om Acredistriktet ordnet. Acre ble innlemmet i Brasil som territorium; 1907 og 1909 ble grensene regulert mot Peru og Uruguay. Brasils sterkt proteksjonistiske tollpolitikk gav seg utslag i Tanbatéoverenskomsten (1906) mellom de kaffedyrkende enkeltstater, og regjeringen garanterte kaffedyrkerne en minstepris.