Brasils økonomi er verdens 10. største, og landet hører til blant den mer utviklede del av utviklingslandene. Bruttonasjonalproduktet økte meget raskt frem til begynnelsen av 1980-årene, og landet ble omtalt som et økonomisk mirakel. Veksten i økonomien stoppet imidlertid brått i 1981 da amerikanske banker stoppet kredittstrømmen til Brasil. Brasil fikk mangel på investeringskapital, og 1980-årene omtales av brasilianere som det tapte tiåret. I denne perioden ble Brasil kjent som det mest gjeldsrammede land i verden. 1980-årene medbrakte også en hyperinflasjon som flere år var på over 1000 %.
Imidlertid ble den reelle nettoverdien av utenlandsgjelden redusert til det halve fra 1981 til 1992. Etter flere mislykkede forsøk klarte man i 1994 med planen «Plano Real» å fjerne hyperinflasjonen.
Et trekk med Brasils næringsliv er den omfattende bruk av «franchising»-bedrifter (individuelt eide bedrifter som drives som om de var deler av sentraleid kjede). Ellers i verden er det kun USA og Japan som har et større antall slike bedrifter.
Brasils næringsliv har store regionale forskjeller. En betydelig andel av den avanserte produksjonsindustrien finnes i regionen Sørøst og der spesielt i delstaten São Paulo. Rio de Janeiro har en betydelig industri basert på bearbeiding av landbruksprodukter. I Rio de Janeiro og Minas Gerais drives det gruve- og mineralutvinning. De tre sydlige delstatene (region Sør) har også en avansert landbruksbasert produksjonsindustri.
Den fattige Nordøst-regionen har for det meste kun mindre avansert industri som søker å utnytte billig arbeidskraft. Viktigste deltakere i økonomien er store sukkerrør- og kakaoplantasjer basert på en heller primitiv teknologi. Soner med incitamenter (nedsatte skatter o.l.) er etablert for å tiltrekke seg industri, men uten stor suksess. Næringslivet hindres av dårlig tilgang på faglært arbeidskraft, dårlig utbygde transportårer samt dårlig kjøpekraft blant den lokale befolkningen. Imidlertid er turisme en stor sysselsettingsfaktor her.
De tynt befolkede regionene Nord med Amazônia og Sentral-Vest med Mato Grosso baserer seg på begynnende utvinning av de enorme mineralressursene og produksjon av vegetabilske produkter som lateks, tømmer og tropiske frukter. I Amazonas' hovedstad Manaus har myndighetene innført økonomiske incitamenter for å gjøre utvinning av de vegetabilske ressursene økonomisk attraktiv. Næringslivet i disse regionene er derimot preget av konflikt med miljøvernere som ser med sterk bekymring på ødeleggelsen av regnskogen samt forurensning og oppdemningen av vassdrag. Utvikling av en forsvarlig økonomisk forvaltning av naturressursene er kommet lengst i delstatene Acre, Amapá og Mato Grosso do Sul, men kortest i Mato Grosso, Rondônia og Pará.
Skogbruk
Ca. halvparten av Brasil er skogkledd. Brasil er blant verdens største både når det gjelder tømmerhogst og når det gjelder hugst for ved og trekull. Deler av den amazoniske regnskogen ødelegges av at store områder blir brent for rydding av land til kveg- eller gruvedrift. Delstatene Acre og Amapá har kommet lengst i å utvikle en økonomisk og økologisk forsvarlig utvinning av regnskogens naturressurser.
I Amazonasbekkenet finnes verdens største konsentrasjon av tropisk hardtrevirke, bl.a. mange arter av mahogni, rosentre, valnøtt og akasier. Fra 2000 er det innført strenge restriksjoner på hogst av mahogni. I landets sørlige deler er tømmerproduksjonen basert på paranáfuru. Skogene leverer dessuten carnaúba-voks (brukes til elektrisk isolasjon), caroa-fibrer (brukes i stedet for jute), paranøtter og maté. Det er også kommet i gang produksjon av treolje. Frem til den første verdenskrig kom størsteparten av verdens gummi fra Amazonas. I dag er dette redusert til under 1 % av verdensproduksjonen. Dagens gummiproduksjon foregår hovedsaklig i delstaten Acre, men også i Amazonas, Rondônia og Pará.
Industri
Brasil er Latin-Amerikas viktigste industristat. Industrien er bygd opp gjennom den såkalte importsubstitusjonspolitikken som varte frem til 1980-årene. Politikken gikk ut på å bygge opp egen produksjonsindustri ved hjelp av selektiv importkontroll gjennom høye tolltariffer og andre restriksjoner på import. Samtidig ble det gitt gunstige investeringsvilkår for utenlandsk kapital.
De utenlandske direkteinvesteringene ble konsentrert til avansert industriproduksjon som: kjøretøyer, gummiprodukter, maskiner, elektriske produkter og mer avanserte konsumvarer. Myndighetene selv bygde opp store statlige selskaper innenfor offentlig serviceindustri (som elektrisitetsproduksjon og transport), stålverk, mineralutvinning og innenfor kjemisk og petrokjemisk produksjon. En restruktureringsprosess ble igangsatt 1990. Sammen med en generell åpning av økonomien gikk industrien gjennom en privatiseringsprosess, og den ble omformet og modernisert. Produksjonsindustrien står i 2000 for 24 % av BNP.
De viktigste bidragene til økonomien totalt sett er: produksjon av maskiner og kjøretøyer, bearbeiding av landbruksprodukter, klær og tekstiler, næringsmiddelproduksjon samt kjemisk industri. Stålverket i Volta Redonda i delstaten Rio de Janeiro, i drift siden 1946, er det største i Sør-Amerika og den største enkeltbidragsyter til Brasils totale produksjon. Andre jern- og stålverk finnes i havnebyen Tubarão ved Vitória (1983) og i Acominas (1985).
Produksjonen av jern og stål danner basis for en omfattende bilindustri og store skipsbyggerier. Bilindustrien (med lastebiler) har en sterk konsentrasjon til São Paulo (Santo André), og Belo Horizonte. Landet er videre en betydelig produsent av våpen og fly. Den petrokjemiske industri har sitt tyngdepunkt i delstatene São Paulo og Rio de Janeiro. Aluminium produseres ved smelteverk bl.a. Saramenha i Minas Gerais og i São Luís i Maranhão. Tekstilindustrien, som står for nær 1/5 av industrisysselsettingen, produserer vesentlig bomullstøyer, og er konsentrert til delstatene São Paulo og Rio de Janeiro.
Samferdsel
Den økonomiske utviklingen i Brasil hindres av de vanskelige transportforholdene. Store avstander og et spredt bosettingsmønster gjør utbyggingen av samferdselsnettet kostbar. I 1990-årene ble hele transportnæringen restrukturert og privatisert.
Jernbanen har en samlet lengde på ca. 30 000 km, hvorav 80 % eies av staten. Jernbanenettet er imidlertid dårlig vedlikeholdt, og opptil fem forskjellige sporvidder gjør det vanskelig å utnytte nettet effektivt. Det tetteste jernbanenettet finnes i statene São Paulo og Rio Grande do Sul, men antall passasjeravganger innskrenkes kontinuerlig. Godstransport står for 89 % av jernbanens inntekter, og jernbanen står for 21 % av den samlede godstrafikken i Brasil (2000).
Veinettet er på ca. 1,7 mill. km. Imidlertid har bare 9,5 % fast veidekke, og en relativt stor del av dette er dårlig vedlikeholdt. Tross det står veinettet for 96,5 % av passasjertransporten og 60 % av godstransporten. Når det regnes volum passasjerer er langdistansebusser viktigste transportmiddel for brasilianere. Det tetteste veinettet er i regionene Sørøst og Sør med bl.a. en firefelts motorvei mellom Rio de Janeiro og São Paulo. For å forbinde Amazônia med kystlandet, satset man i 1960- og 1970-årene på bygging av nye veier. Hovedveien Brasília–Belém, som stod ferdig i 1960-årene, åpnet store innlandsområder for utbygging og kolonisering. Den transamazoniske hovedvei, påbegynt 1970, forbinder Recife ved Atlanterhavet med Amazônia, men er ufremkommelig store deler av året. En annen del av dette prosjektet knytter Santarém ved Amazonaselven med Cuiabá i Mato Grosso. Perimetral Norte, påbegynt i 1973, skulle forbinde de nordlige deler av Amazônia, men kun kortere strekninger er fullført. Alle disse store veiprosjektene har til hensikt å stimulere til bosetting i det indre av landet.
Flytransporten står for 2 % av den innenlandske passasjertrafikken. Som følge av de lange avstandene og mangelen på effektive landtransportmidler, spiller flytrafikken likevel en sentral rolle for næringslivet i Brasil. De største selskapene er Varig, Vasp, TAM og Gol. Noen av verdens tettest trafikkerte flyruter finnes mellom São Paulo, Rio de Janeiro og Brasília, den såkalte Ponte Aérea (luftbroen). Mer enn 120 flyplasser har regulær trafikk; internasjonale lufthavner finnes ved Rio de Janeiro, São Paulo, Brasília, Manaus, Belém, Fortaleza, Recife og Pôrto Alegre.
Elvetransporten hindres en del av fosser og stryk, men har meget stor betydning for Amazônia. Sjøgående skip på 4000–5000 tonn kan gå opp til Manaus (1600 km fra munningen), mens mindre fartøyer kan nå helt opp til Iquitos i Peru, 3700 km fra Atlanterhavet. I alt har Brasil 35 000 km med seilbare elver; de viktigste utenom Amazonas er Araguaia, Parnaíba, Paraná, São Francisco og Pratavassdraget. 14 % av den innenlandske godstrafikken fraktes på elvene. Handelsflåten, opprinnelig delvis drevet av staten, var 1993 på 8,9 mill. dvt. De viktigste havnebyene er Santos og Rio de Janeiro. De har omtrent like stor betydning som importhavner, men Santos ekspederer halvparten og Rio de Janeiro bare 1/8 av eksporten. Andre viktige havnebyer er Rio Grande og Pôrto Alegre i Rio Grande do Sul, São Francisco do Sul i Santa Catarina, Paranaguá i Paraná, São Sebastião i São Paulo, Angra dos Reis i Rio de Janeiro, Vitória i Espírito Santo, Aratu i Bahia, Recife i Pernambuco og Belém i Pará.