Opprinnelig mottok Botsfengselet mannlige innsatte fra 18 til 31 år som var dømt etter kriminalloven av 1842 til straffarbeid fra seks måneder til seks år. En egen lov om Botsfengselet av 20. august 1848 bestemte at straff sonet i Botsfengselet skulle forkortes med en tredjedel. Dette skyldtes den strenge enerombehandlingen som var forutsatt i Botsfengselloven, etter forbilde av Filadelfiasystemet. Her skulle de innsatte sone i eneceller og ikke ha kontakt med hverandre.
De innsatte skulle råde bot for – angre – sine kriminelle handlinger gjennom soningen. Derav navnet botsfengsel. For at de ikke skulle påvirkes negativt av andre innsatte, var den eneste menneskelige kontakten de hadde, med fengselsdirektøren, presten, læreren og betjentene. Disse skulle bygge den innsatte opp moralsk og få ham til å tenke igjennom og forstå hvorfor det han hadde gjort var galt, slik at han ikke gjorde dette igjen. Den fremtidige avholdelse fra forbrytelser skulle komme fra hans egen samvittighet, heller enn fra respekten for loven eller frykten for straff. De fleste fengsler i Europa fra det forrige århundre har derfor kirken plassert midt i anstalten som et symbol på at dette var et sted hvor det ble drevet oppbyggende virksomhet.
Soning i isolasjon etter Filadelfiasystemet sto i motsetning til fellesskapet i straffarbeidsanstaltene på festningene («slaveriene»). Botsfengselloven opphevet for Botsfengselets vedkommende bestemmelsen om at fanger innsatt i straffarbeidsanstaltene skulle gå i lenker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.