Bosnia-Hercegovinas litteratur

Det eldste litterære minnesmerket fra Bosnia-Hercegovina er Trebinje-krøniken fra 1000-tallet, skrevet på latin som en del av Pop Dukljans krønike om slavernes historie. Den eldste litteraturen på slavisk består av religiøse skrifter (legender) fra 1100- til 1400-tallet, og settes gjerne i forbindelse med den bosniske kjetterkirken. I tillegg finnes det skriftlige kilder fra middelalderen uten egentlig litterær verdi, som innskrifter (på gravstøtter) og administrative dokumenter.

På 1500- og 1600-tallet er det både en serbisk og en kroatisk litterær tradisjon, knyttet til den serbisk-ortodokse og den katolske kirken. Det første trykkeriet ble opprettet i 1519 i Goražde, der serbiske kirkelige bøker ble trykt i noen år. Blant de kroatiske katolske fransiskanermunkene oppstod en rik litterær tradisjon. Matija Divković (1563–1631) trykte sine bøker i Venezia, fabler og oppbyggelige skrifter, skrevet på folkemålet. Under humanismen på 1700-tallet var det flere betydelige katolske forfattere som skrev på latin.

På 1800-tallet vokste det frem en nyere bosnisk litteratur. En betydelig kroatisk-bosnisk forfatter var fransiskanermunken Ivan Frano Jukić (1818–1857), som skrev dikt og historiske verker og grunnla det første litterære tidsskriftet i 1850. På slutten av 1800-tallet oppstod en litteratur som var påvirket av moderne europeiske strømninger. En betydelig kroatisk dikter fra Bosnia-Hercegovina var Silvije Strahimir Kranjčević (1865–1908). De mest kjente muslimske dikterne var Riza-beg Kapetanović Ljubušak (1868–1931), Safvet-beg Bašagić (1870–1934) og symbolisten Musa Cazim Catić (1878–1915). Under det østerrikske styret fra 1878 til 1914 kom det ut flere litterære tidsskrifter, både serbiske, kroatiske og bosniske, og den litterære og politiske splittelsen ble utdypet.

Omkring århundreskiftet var Mostar et litterært senter med flere betydelige serbiske forfattere, som hjemstavnsdikteren Aleksa Šantić (1868–1924), symbolisten Jovan Dučić (1871–1943) og prosaisten Svetozar Ćorović (1875–1919). Satirikeren Petar Kočić (1877–1916) kjempet for serbernes nasjonale sak og skrev noveller og skuespill rettet mot den østerrikske okkupasjonen.

Hovedsakelig unge serbiske forfattere samlet seg i bevegelsen Mlada Bosna (Det unge Bosnia), som bekjempet østerrikerne og søkte støtte i Serbia. Til denne kretsen hørte også nobelprisvinneren Ivo Andrić, den betydeligste forfatteren fra Bosnia-Hercegovina.

I mellomkrigstiden, da landet ble en del av kongeriket Jugoslavia, var det flere betydelige forfattere, blant andre den kroatiske ekspresjonistiske lyrikeren Antun Branko Simić (1898–1925), og bosniakene Hamza Humo (1895–1970), som skrev lyrikk og prosa, og prosaisten Hasan Kikić (1905–1942). Den fremste prosaisten var den jødiske forfatteren Isak Samokovlija (1889–1955), som i sine noveller skildret de bosniske jødenes liv. Skender Kulenović (1910–1978) sluttet seg til partisanene og skrev et av de mest kjente diktene om sivilbefolkningens lidelser under andre verdenskrig.

I etterkrigstiden var den betydeligste lyrikeren Mak Dizdar (1917–1971), med diktsamlingen Kameni spavač (Steinsoverne), som bygde på gamle bosniske myter. Humoristen Branko Ćopić (1915–1993) vant stor popularitet. Den betydeligste prosaforfatteren var Meša Selimović (1910–1982), som skrev historiske romaner, blant annet Tvrđava (Festningen) og Dervisjen og døden (originaltittel Derviš i smrt, 1966; norsk oversettelse i 1992). En populær lyriker var Izet Sarajlić (1930–2002).

Av nyere forfattere kan nevnes lyrikerne Abdulah Sidran (født 1944), Ajsa Zahirović (født 1942) og Josip Osti (1945–2021), lyrikere og prosaister som Hadžem Hajdarević (født 1956) og Marko Vešović (født 1945), og prosaistene Nedžad Ibrišimović (1940–2011), Irfan Horozović (født 1947), Dževad Karahasan (1953–2023), Nura Bazdulj-Hubijar (født 1951; Kjærligheten er en sihirbaz, 1994; originaltittel Ljubav je sihirbaz, babo, norsk oversettelse i 1996) og Miljenko Jergović (født 1966).

Flere bosniske forfattere lever i utlandet som en følge av Bosnia-krigen (1992–1995), for eksempel Goran Simić (født 1948; Sarajevos sorg, 1994; originaltittel Sarajevska tuga, norsk oversettelse i 1995), Aleksandar Hemon (født 1964), som også skriver på engelsk (blant annet Hvor er Bruno?, 2000; originaltittel The question of Bruno, norsk oversettelse i 2000), og Munib Delalić (født 1950), som bor i Norge og oversetter fra norsk. Saša Stanišić (født 1978) skriver på tysk, men også i hans forfatterskap spiller den bosniske herkomsten en vesentlig rolle.

• Bosnia-Hercegovinas historie
• Bosnia-Hercegovina
• Massemedier i Bosnia-Hercegovina
• Skole og utdanning i Bosnia-Hercegovina

• Hawkesworth (2000): Voices in the shadows : women and verbal art in Serbia and Bosnia (Internet Archive)
• Ivo Andric' bøker i Nasjonalbiblioteket