Det bosniske kongedømmet falt i 1463 da den siste bosniske kongen, Stefan Tomašević, ble henrettet av tyrkerne. De nordligste områdene var under ungarsk kontroll til 1527. I 1482 tok tyrkerne Hercegovina. Som tyrkernes utpost mot vest var Bosnia utsatt for stadige kriger mellomDet osmanske og Det habsburgske imperiet. Det administrative sete for provinsen (sandžak) Bosnia var Sarajevo (til 1553), Banja Luka (til 1639), Sarajevo igjen (til 1690) og siden Travnik.
Fra 1580 var hele Bosnia og Hercegovina samlet. Tyrkernes føydale militærsystem ble innført. Til midten av 1600-tallet praktiserte tyrkerne «blodskatt» (devşirme), guttebarn ble ført til Istanbul i tyrkisk tjeneste og ble janitsjarer. Mange bosniere fikk på denne måten høye poster (som pasja eller vesir) i Det osmanske riket. Den mest kjente var storvesir Mehmed Paša Sokolović (Sokolli) på 1500-tallet.
Tyrkerne gjennomførte ingen tvangsislamisering, men likevel gikk mange over til islam. Mot slutten av 1500-tallet var flertallet av befolkningen muslimer. Årsaken kan være den svake stilling kirken hadde før tyrkernes erobring og rivaliseringen mellom ulike kirker. Muslimenes privilegerte stilling, juridisk og økonomisk, bidro til overgangen til islam. Byene i Bosnia ble rike sentra for islamsk kultur, særlig Sarajevo under stattholderen Gazi Husrev-beg på 1500-tallet. Den orientalske bykulturen satte sitt preg på arkitektur, kunst og litteratur.
Mens den katolske kirken ble forfulgt, fikk den ortodokse relativ frihet under tyrkerne. Tyrkerne lot mange ortodokse fra Hercegovina slå seg ned i grenseområdene i nordvest etter at den katolske befolkningen flyktet på 1500-tallet. Noen var serbere, men de fleste var rumensktalende, nomadiske vlah-er som senere ble assimilert med serberne. Østerrikerne organiserte på sin side Militærgrensen (Vojna krajina) med ortodokse (serbiske) grensesoldater som vern mot tyrkerne.
På 1600- og 1700-tallet ble det tyrkiske styret svekket på grunn av indre uro, oppstander mot skattebyrden og lokale stormenns motstand mot sultanen, og gjentatte kriger med Østerrike og Venezia. I 1697 trengte den østerrikske prins Eugen av Savoia helt frem til Sarajevo og brente byen.
Ved freden i Karlowitz i 1699 måtte tyrkerne gi kystområdene tilbake til Venezia og Ungarn til Østerrike. Ved freden i Passarowitz i 1718 måtte tyrkerne gi fra seg bosnisk territorium i nord til østerrikerne og i sør til Venezia. Etter nye kriger med Østerrike fastla Beograd-traktaten i 1739 Bosnias nordgrense.
På slutten av 1700-tallet hadde Østerrike og Russland planer om å dele Balkan, og det var kriger i årene 1788–1791. Etter intermessoet med Napoleons Illyriske provinser som Bosnias vestgrense i 1809–1814, kom igjen konfrontasjon med Østerrike til å prege 1800-tallet. Etter 1815 begynte Serbia å konsolidere seg som stat i øst og hadde ambisjoner om å innlemme Bosnia.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.