Krigen i Libya 2011

Demonstrasjonene kom overraskende på regimet. Forut for de tillyste demonstrasjonene 17. februar søkte Gaddafi å dempe situasjonen og avverge et opprør. Han advarte mot å nøre opp under situasjonen, og lovte reformer. De to første dagene med protester ble demonstranter møtt med tåregass og beskutt med gummikuler; 17. februar med skarp ammunisjon. De første demonstrasjonene i Tripoli fant sted 20. februar, etter at regimet mobiliserte tilhengere til støttedemonstrasjoner. Også her åpnet sikkerhetsstyrker ild, mens demonstrantene gikk til angrep på politistasjoner og offentlige kontorer.

Konflikten ble tidlig trappet opp, med voldsbruk fra begge sider. Regjeringsstyrkene brukte vold dels for å hindre opprørere i å angripe militære leire for å skaffe seg våpen. Opprørere ble tidlig tilført våpen også gjennom at militære avdelinger gikk over til dem, og gjennom leveranser utenfra.

Mens konflikten spredte seg ble opprøret bedre organisert. Lokalt ble det opprettet styringsråd i byer overtatt av opprørere. På nasjonalt nivå ble et overgangsråd – National Transitional Council of Libya (NTC) – etablert med sete i Benghazi, ledet av tidligere justisminister Mustafa Abdul Jalil. Fra mars valgte flere land å anerkjenne NTC som den legitime representant for det libyske folk; andre etablerte kontakt med rådet, som etter hvert ble en opposisjonsregjering.

20. februar advarte Saif al-Islam, Muammar al-Gaddafis sønn, mot at fortsatt konflikt ville føre til borgerkrig etter regionale og stammemessige skillelinjer. Erklæringer om at regimet ikke ville gi seg, og påståtte militære angrep mot sivile, førte til at FNs sikkerhetsråd ga klarsignal for en flyforbudssone og autorisere en internasjonal militær inngripen – spesifikt for å beskytte sivile.

Opprørerne var i utgangspunktet sivile. Da militære offiserer gikk over til opprørssiden, med seg avdelinger og våpen, kunne opprørerne etablere et forsvar mot regjeringsstyrkene – og selv gå til offensiver. De første dagene kom det blant annet til kamper om militærforlegningen Katiba i Benghazi.

Avhoppede regimeoffiserer opprettet opprørsstyrken Free Libya Armed Forces, så vel som Free Libya Air Force, med sete i Benghazi. De militære opprørsstyrkene ble ledet av tidligere innenriksminister Abdel Fattah Younis, en av kuppmakerne fra 1969. Opprørerne tok kontroll over militære anlegg med våpen, særlig i øst. Mange sivile ble bevæpnet, og opprørerne fikk en militær tyngde som gjorde at de innledningsvis kom på offensiven – før regimet iverksatte motangrep. Med våpen på begge sider kom det snart til militære trefninger, og det i utgangspunktet fredelige opprøret utviklet seg til borgerkrig.

Opprørsstyrkenes opprinnelige framrykking fra Benghazi ble stanset i Bin Jawad. Her satte regimet inn tyngre våpen mot de lettere bevæpnede opprørerne. Opprøret hadde de første ukene størst framgang i Kyrenaika, men spredte seg langs kysten i Tripolitania, med Misrata og Zawiyah – og med opptøyer i berberbyer i Nafusa-fjellene.

Regjeringsstyrkenes angrep på opprørskontrollerte Benghazi var vendepunktet i krigen. Forut for dette hadde regimet truet med å innta byen, og rydde den for opprørere. Dette ble utlagt å innebære at regimet ville angripe sivile, ikke bare væpnede opprørere. Det var denne forståelsen av situasjonen som førte til at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon nummer 1973, og derved autoriserte en internasjonal inngripen.

Derved ble den libyske konflikten åpent internasjonalisert, og den flernasjonale intervensjonen – Operation Odyssey Dawn (OOD) – startet 19. mars 2011. Norge var blant landene som sluttet seg til koalisjonen. Intervensjonen endret radikalt konfliktens karakter og utvikling.

Allerede før OOD var formelt startet, angrep franske fly libyske regjeringsstyrker ved Benghazi 19. mars. Sjømilitære styrker ble satt inn for å patruljere området utenfor Libyas kyst, mens luftstyrker samlet seg for å håndheve FNs våpenblokade og flyforbudssone. Resolusjon 1973 forbød invasjon. Like fullt ble spesialsoldater fra Frankrike, Storbritannia, USA og golfstatene Qatar og De forente arabiske emirater satt inn.

Spesialstyrkene bedrev etterretning og målangivelse for flyangrep, etablerte kontakt med opprørsstyrkene, og bidro med rådgiving og opplæring av disse. En viktig funksjon var koordinering av den militære aktiviteten til opprørerne med koalisjonen, selv om dette formelt ikke skjedde.

Fra 31. mars 2011 ble kommando over operasjonen, heretter benevnt Operation Unified Protector (OUP), overført til NATO. Oppgavene ble i noen grad endret: Etter at våpenblokaden og flyforbudssonen var etablert under OOD, ble angrep mot libyske styrker intensivert under OUP. Med kontroll over luftrommet rettet koalisjonsstyrkene angrep også mot libyske bakkestyrker for å hindre deres framrykking – først i øst, deretter i vest. Deretter ble militære installasjoner angrepet og ødelagt. Alle angrep skulle i henhold til FN-mandatet være begrunnet i å forhindre regimet i å angripe sivile.

Kampene på bakken ble trappet opp fra midten av mars, med store bevegelser etter hvert som flere byer og områder ble tatt, tapt og gjenerobret.

Etter at intervensjonen sikret opprørernes fotfeste i Kyrenaika, konsentrerte regimet seg om å holde kontrollen i Tripolitania. Kampene om de strategisk viktige byene Brega og Misrata var blant de hardeste under krigen. Kampene om havnen i Misrata regnes som avgjørende for krigens videre gang. 15. mai oppga regimet byen etter tre måneders beleiring.

Opprørsledere fra Misrata møtte president Nicolas Sarkozy og franske offiserer i Paris i juli, hvor de diskuterte planer om en offensiv vestover mot Tripoli, og å koordinere aksjonen med opprørerne som kjempet i Nafusa-fjellene. Opprøret i Nafusa startet i februar og ble raskt møtt med angrep fra regimet.

Forsendelser av våpen, først fra Frankrike og Qatar, deretter fra De forente arabiske emirater og Sudan, bidro til at opprørerne, støttet av NATOs bombing, holdt ut – til de slo regjeringsstyrkene tilbake i juli–august. Deretter bidro de til opprørsoffensiven mot hovedstaden Tripoli.

Opprørsstyrker angrep Tripoli i slutten av august. 20. august gikk opprørere til kamp inne i byen, mens styrker fra Misrata angrep fra sjøen, støttet av enheter fra Nafusa som åpnet en ny front dagen etter. Kampene fortsatte til Tripoli var erobret 28. august.

Før Tripoli falt hadde Gaddafi og nære medarbeidere flyktet og søkt tilhold i Sirte. Der ble han, 20. oktober, funnet og drept. Mellom Tripolis fall og Gaddafis død holdt regimets styrker fortsatt stand i mindre deler av Tripolitania.

Krigen endte i realiteten da Gaddafi ble tatt av opprørere idet han forsøkte å unnslippe fra Sirte. Kolonnen han kjørte i, ble observert av NATOs luftovervåking – og angrepet. Filmopptak tatt av opprørere viste at diktatoren var lettere skadd da han ble tatt i live. Han ble mishandlet og så skutt og drept.

NTC erklærte Libya frigjort 23. oktober, men kamper fortsatte i noen områder, framfor alt i Bani Walid, helt til oktober 2012. Operation Unified Protector endte 31. oktober 2011.

Etter at krigen var erklært over kom det til voldsutøvelse i flere byer, inklusive hevntokter mot personer og lokalsamfunn som hadde vært lojale mot regimet. Medlemmer av Gaddafis familie, og andre som tilhørte det avsatte regimet, flyktet til Algerie og Niger. Saif al-Islam Gaddafi ble tatt til fange av opprørere sør i landet 19. november, for deretter å bli holdt fanget i Zintan.

Forsøk på å finne en politisk løsning under krigen førte ikke fram. Det ble vist liten vilje til å finne en løsning som åpnet for at det sittende regimet fortsatt skulle ha en rolle. Dette var en del av fredsforslaget til Den afrikanske union (AU). Et veikart for fred fra AU i april inneholdt forslag om en våpenhvile, blant annet for å få fram humanitær hjelp, og dialog med sikte på overgang til demokratisk styre. Opplegget, som forutsatte opphør av NATOs luftangrep forut for forhandlinger og at deler av regimet skulle forbli ved makten, ble akseptert av Gaddafi, men ikke av opprørerne – eller av koalisjonen.

Russland, som motvillig hadde avstått fra å nedlegge veto mot FN-resolusjon nummer 1973, søkte å finne en diplomatisk løsning. Selv om Russland offentlig kritiserte de militære angrepene, opprettholdt russerne kontakt med sentrale land i koalisjonen, og USA søkte deres støtte for å overtale Gaddafi til å gå av. Gaddafi avviste imidlertid russernes framstøt.

I mars sendte Saif al-Islam Gaddafi en medarbeider til London for å søke britisk støtte til et forslag om at han skulle lede overgang til demokratisk styre, mot at hans far og øvrige familie skulle få immunitet.

Det fredsforsøket som kom lengst var den prosessen Norge tilrettela, og som inkluderte samtaler mellom partene – representanter for Gadaffi-regimet og oppørerne – i Oslo, i april 2011. Denne kom så langt at det ble utarbeidet en fredsplan, som imidlertid strandet på krav fra amerikanske myndigheter som det libyske regimet ikke kunne akeptere.

Konflikten var først og fremst politisk, med et opprør mot et diktatur og en diktator som hadde styrt landet i tråd med egne ideer og innfall. Libya var på sosiale områder mer utviklet enn andre land i regionen, men uten mulighet for reell politisk deltakelse. I fravær av en politisk kultur, og med forbud mot politiske partier og en fri presse var opprøret lite ideologisk farget. Målet var å styrte det sittende regimet og erstatte det med et demokratisk styresett.

Bak opprøret lå også gamle kulturelle og historiske forhold. Det startet i Benghazi, der det libyske kongedømmet, som det sittende regimet avsatte, hadde sine sterkeste røtter. Det var det gamle flagget fra denne tiden opprørerne tok i bruk. Det var også her islamister hadde sterkest forfeste. Under krigen var det vurdert som mulig at Libya kunne bli delt, ved at Gaddafi beholdt kontrollen over det vestlige Tripolitania. Fra før selvstendigheten var det i Kyrenaika tradisjon for militant motstand mot fremmedstyre, forankret i sanusi-ordenen.

Mens opprøret i Egypt hadde en økonomisk dimensjon i form av fattigdom og økende økonomiske og sosiale ulikheter, spilte denne en mindre rolle i Libya, som lenge hadde vært et av landene i regionen med høyest inntekter og en velferdsstat – selv om en betydelig del av befolkningen også der levde under fattigdomsgrensen. I enkelte grupper var det misnøye med den økonomiske politikken under Gaddafi, men reformer hadde rettet opp enkelte av de kritiserte forholdene, inklusive forbudet mot privat næringsvirksomhet.

Opprørets start var knyttet til protester fra etterlatte etter drepte politiske fanger. I deler av landet, framfor alt i øst, ble brede lag av befolkningen mobilisert med krav om politisk frihet. Medlemmer fra ulike grupper sluttet seg til opprøret, som mest ble organisert gjennom lokale styringsråd og militser. Det er anslått at det kan ha vært et tusentalls militsgrupper – de fleste knyttet til en by eller et område. Islamistiske organisasjoner, blant dem Det muslimske brorskap, sto svakt i Libya og spilte en beskjeden rolle i opprøret, men styrket sin stilling etter regimeskiftet og statsoppløsningen. Islamister spilte likevel en sentral rolle i ulike deler av opprøret. Det nasjonale overgangsrådet (NTC), etablert i Benghazi, ble i praksis ble en opprørsregjering.

Det libyske regimet sto lenge imot opprøret, selv om det gradvis gikk i oppløsning som følge av at sentrale personer gikk over til opprørerne. Muammar al-Gaddafi styrte i stor grad ved hjelp av sin familie og nøkkelmedarbeidere.

Stammeledere spilte en rolle i konflikten ved å øve innflytelse over sine grupper. Noen av dem forble langt på vei lojale til Gaddafi – de fleste sluttet seg derimot til opprørerne.

Libya er medlem av Den arabiske liga (AL) og Den afrikanske union (AU), som begge engasjerte seg i konflikten. AL støttet FN-resolusjonene og bidro til et viktig politisk grunnlag for den flernasjonale militære intervensjonen. I februar utelukket AL Libya fra sine møter. AU etablerte en gruppe med statsledere, under ledelse av Sør-Afrikas president Jacob Zuma, som søkte å finne en diplomatisk løsning – uten å lykkes.

Etter et tiår med normalisering av forholdet til Libya, ledet Frankrike, Storbritannia og USA an i den politiske prosessen som førte til nye sanksjoner mot det libyske regimet og etter hvert militær inngripen. Det var de tre landene som startet den militære operasjonen. Frankrike og USA var de sentrale pådriverne for resolusjonene i Sikkerhetsrådet.

Resolusjon nummer 1970 (vedtatt 26. februar) innførte en blokade av Libya. Det ble forbud mot leveranse av våpen og transitt av leiesoldater. Det ble reiseforbud for ledende medlemmer av regimet, og FNs medlemsland ble pålagt å fryse finansielle verdier til Gaddafi-familien og andre regimemedlemmer.

Resolusjon nummer 1973 (vedtatt 17. mars) åpnet for å etablere en flyforbudssone over Libya. FN autoriserte bruk av nødvendige midler for å forsvare libyske sivile truet av angrep fra Libyas militære styrker, men forbød utenlandske bakkestyrker å okkupere libysk territorium.

Begrunnelsen for militær intervensjon var å beskytte sivile («responsibility to protect»-prinsippet) mot angrep fra den libyske regjering. For flere land, deriblant Norge, var dette avgjørende for å støtte militær inngripen i en borgerkrig.

Kritikere av intervensjonen i Libya har påpekt at det bevisst ble søkt skapt et bilde av overhengende trusler om angrep mot sivilbefolkningen, og at regimet satte inn fly mot sivile. Det første er omdiskutert, og det siste var ikke tilfellet. Kritikken har særlig gått på at kampanjen gikk lenger enn å beskytte sivile og ble en folkerettsstridig støtte til regimeendring og drap på statssjefen. Enkelte stater og organisasjoner har bedt om en internasjonal gransking av NATOs luftoperasjon.

Resolusjon 1973 åpnet ikke for invasjon og okkupasjon av Libya, ei heller å fjerne Muammar al-Gaddafi og hans regime. Likevel satte flere land inn spesialstyrker som del av deres respektive militære innsats, i realiteten samordnet med den FN-sanksjonerte operasjonen. Den militære tilstedeværelsen brøt med FN-resolusjon nummer 1973. Våpenleveranser til opprørerne, som særlig Qatar og De forente arabiske emirater sto bak, brøt med resolusjon nummer 1970.

Den NATO-ledede operasjonen støttet ikke formelt opprøret eller opprørsstyrkene, men ble i realiteten en avgjørende støtte. I enkelte tilfeller var luftangrep fra NATO koordinert med opprørere i kamp. For utfallet av krigen var NATOs inngripen avgjørende.

Regimeendring var ikke en del av FN-mandatet og det uttalte målet for operasjonen. Frankrikes president Nicolas Sarkozy tok imidlertid tidlig til orde for regimeendring. Frankrike var vertskap for det internasjonale toppmøtet som 19. mars staket ut koalisjonens politiske og militære agenda. Det var her Norge forpliktet seg til å delta med kampfly.

Fra 23. mars ble den USA-ledede Operation Odyssey Dawn etterfulgt av den NATO-ledede Operation Unified Protector. Innad i NATO var det uenighet om operasjonen og om hvordan den skulle ledes. Tyskland var motstander av intervensjonen og avstod fra deltakelse. Tyrkia var en annen av de fremste motstanderne.

Norge spilte en aktiv rolle i konflikten i Libya, både politisk og militært. Norge stilte seg bak FNs resolusjoner, og bidro tidlig til den multinasjonale styrken, med av seks F–16 kampfly samt C–130J Hercules transportfly. De norske kampflyene fløy sine første tokt 24. mars; til sammen gjennomførte de 583 tokt og slapp 569 bomber. Luftbidraget ble trukket hjem 1. august, men Norge stilte fortsatt stabsoffiserer til disposisjon for NATOs operasjonsledelse og bemanning til AWACS overvåkingsfly.

Forut for og samtidig med at Norge deltok som krigførende part, spilte Norge en aktiv diplomatiske rolle i dyp hemmelighet. Norske diplomater møtte Saif al-Islam, Muammar al-Gaddafis sønn, i Tripoli i mars, og mottok deretter hans utsending i Oslo. Representanter for Utenriksdepartementets avdeling for fred og forsoning etablerte også kontakt med opprørerne i eksil, og tilrettela for et møte mellom de to partene i Oslo i slutten av april 2011, der utenriksminister Jonas Gahr Støre selv deltok. Etter sterkt ønske fra libyske myndigheter orienterte Norge amerikanske myndigheter om at kontakt var etablert. Norge utarbeidet skisser til en fredsplan som begge libyske parter aksepterte, men da USA framsatte krav som var i strid med dette, og som det libyske regimet ikke kunne gå med på, stanset prosessen opp. Dette gjaldt særlig situasjonen til Muammar al-Gaddafi, som USA krevde måtte gå av før en våpenhvile kunne inngås.

Norge valgte i august 2011 å se på overgangsrådet (NTC) som Libyas legitime myndighet, uten formelt å anerkjenne det. Norge deltok også i kontaktgruppen (LCG) og ledet – sammen med Tyrkia – ett av møtene.

Etter initiativ fra Stortinget besluttet regjeringen i november 2017 å nedsette et uavhengig utvalg for å evaluere Norges innsats i Libya-operasjonen. Utvalgets rapport ble presentert i september 2018.

Opprøret oppnådde å fjerne det sittende regimet til Muammar al-Gaddafi. Det ble erstattet av et nasjonalt overgangsstyre fram til frie valg i 2012 – de første slike i Libya siden 1952.

Kampene flere steder i landet førte til betydelige tap på begge sider og til materielle ødeleggelser. Overslag over antall drepte varierer sterkt – fra 2500 til 50 000. Økonomisk infrastruktur, særlig innenfor olje- og gassindustrien, ble i liten utstrekning rammet og kunne forholdsvis raskt settes i drift igjen. Blant de industrianlegg som ble rammet av krigen, og måtte gjennomgå reparasjoner, var mineralgjødselfabrikken i Marsa el Brega, som norske Yara er hovedeier i.

Selv om opprøret hadde bred oppslutning over hele landet, innebar krigen at motsetninger mellom folkegrupper som sto på hver sin side oppsto, eller ble forsterket. Blant annet ble mange med mørk hudfarge – libyere og andre afrikanere – utsatt for forfølgelse, mye ut fra rasistiske motiver, blant annet under påskudd av å være leiesoldater for regimet. Det ble i enkelte byer gjennomført hevnaksjoner mot grupper og drap på enkeltpersoner.

Som følge av krigen i Libya ble det tilført regionen ytterligere våpen – ut over de store lagre som det libyske regimet hadde, og som i stor utstrekning kom ut av statlig kontroll. Det skapte frykt for at våpen tilkom radikale og kriminelle grupperinger, og til en destabilisering, særlig i Sahel-regionen. Det er antydet at islamistiske grupperinger, blant annet i Mali og Niger, er blitt tilført våpen fra Libya. Blant disse skal være Al-Qaida i Maghreb (AQIM) og dens (tidligere) leder Mokhtar Belmokhtar. Disse ble i januar 2013 knyttet til terrorangrepet mot Statoils anlegg i In Amenas, Algerie. 31. oktober 2011 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon nummer 2017, som oppfordret Libya til å forhindre at våpen falt i terroristers hender, samt å ødelegge lagre av kjemiske stridsmidler.