Bondekrigen

Bondekrigen er en betegnelse på den store tyske bondeoppstanden i årene 1524–1525. Opprøret falt sammen med reformasjonstiden i Europa.

Allerede før 1500 hadde det vært uro og opprør mellom bøndene. De klaget over at adelen, særlig landsfyrstene, la tyngre og tyngre skatter og andre byrder på dem. Husittene (tilhengere av den tsjekkiske reformatoren Jan Hus) fant støtte for sitt rettferdskrav i Det nye testamente. Da Martin Luther trådte frem, vokste denne religiøst fargede opprørstrangen; bøndene vendte seg til Bibelen og fant at den gav dem rett.

Selve opprøret begynte i juli 1524 i traktene mellom Bodensjøen, Rhinen og Donau. Det bredte seg våren 1525 til store deler av Sør-Tyskland, til Sveits og Østerrike. Også noen byer, blant annet Würzburg og Rothenburg, gikk med. De «12 artikler» ble opprørernes program; de krevde blant annet at livegenskapet skulle bort, visse avgifter skulle avskaffes og prestene velges fritt. Det kom til blodige sammenstøt, men landsfyrstene med sine trente krigere hadde ingen vanskeligheter med å slå bondereisningen ned. Ved Frankenhausen ble bøndenes hær knust 15. mai 1525.

Store straffer rammet hovedmennene, blant andre Thomas Münzer, som ble henrettet. Luther hadde først tatt til orde for forlik, men refset senere opprørerne og kalte dem mordere og røvere. Dette gjorde sitt til at bøndene i stor utstrekning vendte seg bort fra reformasjonen.