Bolivia – historie

Bolivia – historie. Bolivias historie før den spanske koloniseringen er nært knyttet til Peru pga. den felles quechua-kulturen. I Andes-høylandet finnes spor etter nomader fra ca. 4000 f.Kr. Keramikkfunn fra ca. 1300 f.Kr. tyder på halvnomadiske bosetninger. Jordbrukssamfunn er påvist fra ca. 200 f.Kr. I en periode på 800 år – fra 200 f.Kr. til 600 e.Kr. – var bysamfunnet Tiahuanaco ved Titicacasjøen et rikt kultursenter i Aymara-riket som omfattet store deler av det bolivianske høylandet og Stillehavskysten. Inntil hele det bolivianske høylandet ble innlemmet i Inkariket (mellom 1200 og 1400), var befolkningen splittet i mindre stammegrupper og -forbund.

Koloniperioden

Det nåværende Bolivia ble underlagt den spanske visekongen av Peru, den beryktede erobreren Pizarro, og den nåværende hovedstaden Sucre ble grunnlagt i 1538. Det var særlig de store forekomstene av sølv som gjorde Bolivia tiltrekkende for spanierne. Den viktigste gruvebyen Potosí hadde allerede i 1573 120 000 innbyggere og utviklet seg til å bli en av de mest storslåtte byene på kontinentet. Utallige indianerslaver satte livet til i gruvene. På 1700-tallet forfalt Potosí raskt ettersom sølvforekomstene tok slutt. I 1780 ble Bolivia (som da het Charcas) underlagt visekongedømmet La Plata med sete i det nåværende Buenos Aires. Frigjøringsbevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet var ikke særlig fremgangsrik i Bolivia. Først i 1824 med Simón Bolívars triumftog ble landet egen republikk og oppkalt etter frigjøreren. Republikken ble utropt 6. august 1825, og Bolívar selv formulerte en nærmest ubrukelig grunnlov for landet. Militære presidenter avløste hverandre i rask rekkefølge. Voldelige konflikter preget forholdet mellom de fattige indianske gruvearbeiderne og aristokratiet.

Selvstendigheten frem til den første verdenskrig

Nitratforekomstene i Atacama-ørkenen og Chiles ekspansjon nordover førte i 1879 til at Chile okkuperte Bolivias eneste havneby Antofagasta. Chiles krig mot Peru og Bolivia varte til 1883 og førte til at såvel Antofagasta som den peruanske havnebyen Arica havnet i chilenske hender. Bolivia ble avstengt fra havet, men inngikk en avtale om avgiftsfri bruk av jernbanen som Chile konstruerte mellom La Paz og sin nye havneby Arica. Bolivia måtte senere avstå Acre-provinsen, som var rik på kautsjuk, til Brasil. Også i dette tilfellet oppnådde Bolivia en jernbaneforbindelse, denne gangen til Madeiraelva i Amazonas og dermed forbindelse med Atlanterhavet. Rundt århundreskiftet førte tysk og britisk kapital til en rask utvikling av gruvedriften. Det var tinn som fra nå av utgjorde hovedtyngden i Bolivias økonomi. Tyskland sørget også for en sterk militær utvikling. Da Bolivia i 1917 brøt forbindelsene med Tyskland, overtok nordamerikansk kapital raskt herredømmet over tinngruvene. Den grove utnyttelsen av de indianske gruvearbeiderne førte gjentatte ganger til opprør og militære beleiringer av gruvebyene. Militæret utgjorde i enda sterkere grad enn tidligere den politiske makten.

Chaco-krigen

Etter å ha blitt utestengt fra Stillehavet i 1883 rettet Bolivias militære offiserer og politikere sine blikk østover mot Atlanterhavet. Paraguay lå i veien, og den historiske uenigheten om rettighetene til Gran Chaco-distriktet og Paraguay-elva samt mulighetene for at dette nærmest ubebodde området hadde oljeforekomster, førte de to landene inn i Chaco-krigen i 1932. Bolivia regnet seg selv for militært overlegne, men troppene bestod hovedsakelig av høylandsindianere som hadde liten fremgang på de hete slettene mot en innbitt paraguayansk hær. Tapene var store, og etter meglinger fra Folkeforbundet og Organisasjonen for Amerikanske Stater ble det inngått våpenstillstand i 1935. En uavhengig argentinsk kommisjon fikk i oppdrag å løse feiden om Chaco-området, og den nye grensen ble trukket etter troppestillingen da våpenstillstanden ble iverksatt. Utfallet ble at Paraguay sikret seg størsteparten av Chaco. Chaco-krigen førte til betydelig politisk ustabilitet i Bolivia og enda sterkere undertrykkelse av indianske arbeidere, som hadde benyttet situasjonen til nye opprør. En serie med militærkupp fulgte inntil valget i 1940. Den sivile regjeringen til Peñaranda y del Castillo klarte ikke å skape orden i kaoset. I 1942 brøt landet forbindelsene med aksemaktene og erklærte krig mot dem året etter. Like etter foretok yngre offiserer sammen med den nasjonalrevolusjonære bevegelsen statskupp. Da den annen verdenskrig tok slutt, ble den fascistoide presidenten Villaroel styrtet og henrettet.

Revolusjonen i 1952

1970-årenes lange diktatur

President Barrientos omkom i en ulykke 1969 og få måneder senere fulgte statskuppet til general Alfredo Ovando som overraskende la seg på en nasjonalistisk kurs, blant annet ved å nasjonalisere det amerikanske oljeselskapet Gulf Oil. I oktober 1970 opplevde Bolivia to statskupp på en dag; det siste under ledelse av Juan José Torres hadde en radikal profil. Dette ble opptakten til general Hugo Bánzers kupp i 1971. Bánzer hadde sterke bånd til militærregimet i Brasil og videreførte den politiske ideologien derfra basert på «nasjonal sikkerhet» i 1974. Bánzer-epoken, som varte i sju år, påførte Bolivia en enorm utenlandsgjeld, og korrupsjonen var omfattende. En hestehandel med Chiles president Pinochet om en landkorridor gjennom nord-Chile for å gjenforene Bolivia med havet, mislyktes i 1978. Valget samme året ble annullert på grunn av valgfusk, men Bánzers egen kandidat Juan Pereda tok makten ved et kupp to uker senere. Få måneder senere foretok general David Padilla det neste kuppet og proklamerte nye valg i juli 1979. Liksom året før var det koalisjonen UDP (den radikale MNR-fløyen, kommunistene og det revolusjonære venstre (MIR)) med tidligere president Hernán Siles Zuazo som fikk flest stemmer. Likevel ble en annen MNR-veteran, Walter Guevara, innsatt som interimpresident for å organisere valg for tredje år på rad, i juli 1980. Etter uoverensstemmelser med hæren og beskyldninger mot Bánzer, måtte også Guevara gå av på samme måte som så mange av hans forgjengere. Kuppet til major Alberto Natusch Busch ble utført i november 1979, men bare to uker senere ble Bolivias første kvinnelige president utnevnt: Lidia Gueiler, tidligere sekretær for Paz Estenssoro. Hennes kraftløse regjering kunne ikke hindre at militæret igjen tok makten ved general Luis García Meza etter at UDP hadde vunnet valget for tredje gang. Landet var i fullstendig økonomisk krise og protestaksjonene brøt løs igjen.

Demokratisering

Neo-liberal revolusjon

Valget i 1989 ble en indikasjon på at velgerne hadde tiltro til Paz Estenssoro og IMF-tilpasningene. Selv om begge MNR-veteranene Paz og Siles hadde besluttet å trekke seg tilbake fra politikken, gjorde partiet et godt valg som ikke utpekte noen overbevisende seierherre. En oppsiktsvekkende koalisjonsregjering ble dannet med Jaime Paz Zamora fra den Venstreradikale Bevegelse (MIR) som president og høyrepartiet Nasjonal Demokratisk Aksjon (ADN) under ledelse av Hugo Bánzer. Bolivia ble under Paz Zamoras ledelse et mønsterland for IMF. Gruvedriften hadde tapt mye av sin betydning og dette svekket fagforeningen COB. Jordbruket og landsbygda hadde økt sin betydning, og de statlige innstramningene rammet spesielt befolkningen i byene. Regjeringskoalisjonen stilte til valg i 1993 med Hugo Bánzer som presidentkandidat, men med svekket troverdighet etter alvorlige beskyldninger om korrupsjon i Paz Zamoras regjering. Valget i 1993 ble vunnet av MNR med forretningsmannen Gonzálo Sánchez de Lozada som ny president. Det mest oppsiktsvekkende med den nye regjeringen er at visepresidenten Victor Hugo Cárdenas er ayamara-indianer, noe som har bidratt til økt tiltro til regjeringen blant Bolivias indianske flertall. En ny dynamikk har vist seg i boliviansk næringsliv, og regjeringen oppmuntrer privat initiativ gjennom forventninger til en mengde folkelige og indianske organisasjoner som gir grobunn for optimisme og som ofte blir referert til som en illustrasjon på 1990-årenes neo-liberale omforminger.

Sánchez de Lozada la stor vekt på økonomiske og sosiale reformer, og privatiserte 50 % av eierforholdet i alle offentlige bedrifter. Valget i 1997 ble vunnet av tidligere militærdiktator Hugo Bánzer Suárez. Hans parti ADN (Alianza Democrática Nacionalista) fikk bare 22,3 % av stemmene, men leder en bred regjeringskoalisjon. Bolivia har i 1990-årene figurert som det mest korrupsjonstyngede landet i Latin-Amerika.

Den økonomiske politikken begynte å gi resultater gjennom 1990-årene, med en årlig vekst rundt 4 %. Inflasjonen ble brakt ned i ca. 5 %. Politikken ble videreført da den politiske veteranen Hugo Bánzer kom tilbake til makten ved presidentvalget i 1997. Det brede samarbeidet mellom samfunnets maktorganer – myndighetene, fagbevegelsen og næringslivet – ble søkt videre utbygd gjennom en storstilt plan for fattigdomsbekjempelse. Som et av Sør-Amerikas to fattigste land kom Bolivia også inn under en ordning med ettergivelse av utenlandsgjeld. Dels som et tiltak for å styrke landets internasjonale anseelse, og etter særlig påtrykk fra USA, lanserte Bánzer i 1998 en ambisiøs plan for å gjøre Bolivia kokainfritt innen utløpet av sin presidentperiode i 2002. Landet var i 1990-årene en av verdens tre største produsenter av kokainblader – en virksomhet som utgjorde nærmere en fjerdedel av de legale eksportinntektene. FNs internasjonale kontrollprogram for narkotika (UNCDP) registrerte en viss fremgang. Og i 2000 kunne regjeringen erklære at kokaplanten var tilnærmet utryddet i Chapare-regionen. Men da man i neste omgang gikk ut på bred front og tilbød bøndene en årlig kompensasjon på 900 US dollar for å utrydde sine kokabusker, fikk man føle at motkreftene er sterke i narkokampen. Foran presidentvalget i 2002 hadde kokabøndenes talsmann, og indianerleder, Evo Morales kraftig vind i seilene – og endte som leder for en styrket opposisjon.

Stagnasjon, krise og nytt håp

Bolivia – presidenter (fra 1936)