Bolivia er en presidentstyrt, enhetsstatlig republikk. Den nåværende grunnloven ble opprinnelig vedtatt 1967 og revidert 1994. Ifølge denne grunnloven er presidenten både statsoverhode og regjeringsleder, og velges i allmenne, direkte valg for fem år; han kan ikke umiddelbart gjenvelges for en ny periode. Presidenten utnevner regjeringen, er ansvarlig for utenrikspolitikken, kan utstede dekreter og har også visse lovgivningsfunksjoner. Den lovgivende forsamling, nasjonalkongressen, består av et senat med 27 medlemmer, tre fra hvert av de ni departementene, og et deputertkammer med 130 medlemmer. Begge kamre velges i allmenne valg for fem år. Det er stemmerett og -plikt for alle over 21 år, eller 18 år hvis man er gift.
Bolivia er en av Latin-Amerikas mest ustabile stater. Siden uavhengigheten 1825 har landet hatt 16 forskjellige forfatninger og om lag 200 utenomkonstitusjonelle regjeringsskifter. Frem til 1952 var politikken dominert av et mindre antall familier og de militære maktsentra. En omveltning i 1952 gjorde delvis slutt på de føydale forhold, men destabiliserte samtidig samfunnet ytterligere. Fagforeningene ble sterke og har siden spilt en svært militant rolle, og ofte brukt streikevåpenet. Sosial uro, økonomiske problemer, korrupsjon og den voksende rolle narkotikaprodusenter og -forhandlere har spilt, har også bidratt til de ustabile forholdene. Grensekonflikter med nabolandene Chile og Peru, tidligere også med Paraguay, som Bolivia er kommet svekket ut av, har ytterligere bidratt til å skape pessimisme i landet og til å svekke folks tiltro til myndighetene. Tre–fire partier eller partigrupperinger (en sentrums-høyre-, en høyre- og en populistisk orientert) dominerer politikken, men de er ustabile og preget av sterke enkeltpersoner.
Ved presidentvalget i 2005 ble for første gang et medlem av landets urbefolkning valgt til president, som kandidat for sosialistpartiet og med et program som bl.a. tar sikte på å overføre mer makt til urbefolkningen. Det ble året etter valgt en grunnlovgivende forsamling hvor sosialistene fikk mer enn halvparten av plassene), som høsten 2007 la frem et forslag til ny grunnlov. I dette forslaget er det bl.a. tatt inn bestemmelser om statlig eierskap av landets naturressurser, grenser for hvor mye jord privatpersoner kan eie, endringer i sammensetningen av nasjonalforsamlingen og økt selvstyre for provinser og andre lokale enheter. Ifølge det nye forslaget skal presidenten kunne gjenvelges for en påfølgende periode, urbefolkningens tradisjonelle rettssystem skal ha likeverdig status som det eksisterende europeiske systemet, og Sucre skal på ny bli landets offisielle hovedstad.
Grunnlovsforslaget skulle egentlig vedtas med minst 2/3 flertall i den grunnlovgivende forsamlingen for å kunne fremmes for folket i en folkeavstemning, men da presidenten så at opposisjonen kunne velte forslaget, beordret han møtene flyttet. I protest mot dette boikottet opposisjonen møtene, og forslaget ble vedtatt av de gjenværende representanter med god margin. Imidlertid har folkeavstemningene i flere av landets provinser i løpet av 2008 vist at det ikke er flertall for så vidtgående reformer som forslaget innebærer, men at et forslag om større regionalt selvstyre har bred tilslutning. I et desperat forsøk på å beholde initiativet i konflikten med opposisjonen, som har prefektpostene i flere av de rikeste provinsene, proklamerte presidenten en folkeavstemning om tillit eller mistillit til ham selv og prefektene. Folkeavstemningen i august 2008 gav presidenten fornyet tillit, men flere av hans argeste motstandere blant prefektene fikk enda sterkere støtte. Grunnlovsforslagets skjebne er derfor i skrivende stund (oktober 2008) høyst usikker.
Bolivia er inndelt i ni departementer, alle styrt av en presidentutnevnt prefekt, i 94 provinser, hver ledet av en underprefekt og i over 1000 kantoner, ledet av «corregidores». I hvert departement er det også et folkevalgt råd.