Militæret skiftet sine presidenter, men i 1982 var det tydelig at Bolivia ikke lenger lot seg regjere på denne måten. Kongressen som ble valgt i 1980, ble sammenkalt, og Siles Zuazo ble i en alder av 70 år president på ny. Men den håpefulle demokratiseringsprosessen ledet av en gammel revolusjonshelt skulle vise seg å bli vanskelig. I 1983 var det tale om at landsorganisasjonen COB og dens mektige leder Juan Lechín skulle være med i regjeringen for å roe misnøyen til gruvearbeiderne. Uenigheter om økonomiske innstramningstiltak førte til at MIR brøt med koalisjonen i januar 1984. En skandaløs bortføring av presidenten førte til at mer enn hundre offiserer ble arrestert. Siles' maktesløshet i Bolivias økonomiske kaos økte også frykten for nytt statskupp. Inflasjonen i 1984 var på flere tusen prosent. Valgets seierherre i 1985 ble til slutt veteranen Paz Estenssoro. Siles Zuazos fraksjon tapte alle sine plasser i nasjonalforsamlingen. Den nye økonomiske politikken til Paz gav større spillerom for utenlandsk kapital. I tillegg til betydelige innstramninger i statlige utgifter, ble det også lagt ned streikeforbud. COB reagerte likevel med generalstreik. Samtidig ble Bolivia rammet av et dramatisk sammenbrudd på tinnmarkedet i 1986. Tinnutvinningen stod for 40 % av landets økonomi. Omfattende kokainfremstilling forhindret et fullstendig økonomisk sammenbrudd. USA satte i 1987 inn militære styrker for å bekjempe fremstillingen av kokain. Nasjonalforsamlingen protesterte mot denne militære innblandingen og fryktet også at den ville utfordre mektige krefter i landet som var involvert i den illegale kokainøkonomien og som hadde forgreninger langt inn i Bolivias høyeste politiske og militære kretser. Hyperinflasjonen ble brakt under kontroll mot slutten av 1980-årene med kraftige innstramninger etter resepten til det internasjonale Valutafondet (IMF), noe som igjen førte til høy arbeidsløshet.