Bob Dylan

Bob Dylan.

Bob Dylan, amerikansk sanger, musiker (gitar, munnspill, piano), komponist og tekstforfatter. Oppvokst fra han var seks år gammel i Hibbing, Minnesota. Han slo først igjennom i 1962 som visesanger, inspirert av bl.a. Woody Guthrie, og med politisk engasjerte viser som Blowin' In The Wind, Masters Of War og The Times They Are A-Changin' fikk han betydning for den gryende bevisstgjøringen hos amerikansk og vesteuropeisk ungdom. I den første tiden opptrådte han en del sammen med kjæresten Joan Baez. Under en turné i Storbritannia i 1965 laget D. A. Pennebaker dokumentarfilmen Don't Look Back, som bl.a. viste at Dylan mistrivdes med å bli pådyttet rollen som talsmann for en generasjon. Han begynte å eksperimentere med rock, bl.a. sammen med gruppen The Hawks, senere kjent som The Band. En stor del av publikum reagerte negativt til å begynne med, men det musikalske resultatet ble revolusjonerende. Albumene Highway 61 Revisited (1965; med bl.a. Like A Rolling Stone og Desolation Row) og Blonde On Blonde (1966) fikk enorm betydning for rockemusikkens videre utvikling, ikke minst gjennom tekstene, som snudde opp ned på alle begreper om hva rocketekster kunne dreie seg om. I 1965 fikk Dylan sine første USA-hits: Subterranean Homesick Blues, Like A Rolling Stone og Positively 4th Street. Og året etter ga Blonde On Blonde ham tre stykker: Rainy Day Women #12 & 35, I Want You og Just Like A Woman. I Storbritannia fikk han også store slagere med The Times They Are A-Changin' (1965) og Can You Please Crawl Out Your Window? (1966).

Etter en motorsykkelulykke i 1966 levde Dylan tilbaketrukket i nærmere to år, og kom så tilbake med en enklere, sterkt country-preget stil. Han avslo å delta ved Woodstock-festivalen i 1969, men stilte opp ved festivalen på Isle of Wight året etter. Det countryinfluerte albumet Nashville Skyline ga ham en stor hit med Lay Lady Lay samme år. I 1973 medvirket han i Sam Peckinpahs film Pat Garrett & Billy The Kid, som han også skrev musikk til (bl.a. den store hiten Knockin' on Heaven's Door), og under en USA-turné i 1975–76 laget han maratonfilmen Renaldo And Clara, som fikk en høyst blandet mottakelse. Den handlet delvis om hans skilsmisse, som han hadde sunget om på klassikeren Blood On The Tracks (1975). Mot slutten av 1970-årene fikk tekstene hans et kristent, forkynnende preg, og han ble ofte pepet ut av et konsertpublikum som forgjeves ventet på de gamle, kjente sangene. Baby Stop Crying ble en stor britisk hit i 1978.

Albumene i 1980-årene varierte sterkt både i innhold og kvalitet. Heart Of Mine ble en stor hit i Norge 1981. Dylan turnerte med Tom Petty & The Heartbreakers og med The Grateful Dead i 1986–87, og deretter slo han seg sammen med Petty, George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne i «fritidsgruppa» Traveling Wilburys, som ga ut to kritikerroste album, Volume One (1988) og Vol. 3 (1990). Han medvirket ved festivalen på Kalvøya utenfor Oslo både i 1990 og 1991, og senere har han opptrådt i Norge en rekke ganger under sine årlige turneer. På to album i 1992 og 1993 søkte han tilbake til røttene i akustisk blues og gamle folkesanger, før han i 1997 utga albumet Time Out Of Mind med eget, nyskrevet materiale. Det ble en stor suksess både kunstnerisk og kommersielt, og ble bl.a. belønnet med tre Grammy-priser. I 2000 ble Dylan tildelt The Polar Music Prize, som deles ut av Kungliga Musikaliska akademien i Sverige, og året etter vant han en Oscar-pris for sangen Things Have Changed, skrevet til filmen Wonder Boys. Senere på året kom albumet, som høstet ovasjoner blant kritikerne. Og i 2003 spilte han hovedrollen i filmen Masked And Anonymous, der musikken besto av en rekke av sangene hans, fremført dels av ham selv, dels av andre. Også albumene Love And Theftog Modern Times fikk en strålende mottakelse. I 2008 ble Dylan tildelt en æres-Pulitzer-pris for sin avgjørende innflytelse på populærmusikken og på amerikansk kultur.

Dylan har alltid vært kontroversiell og omspunnet av myter, noe han har bidratt til selv gjennom å framstå som gåtefull og nærmest folkesky. Ingen vil imidlertid bestride at han er en av rockens viktigste skikkelser. I midten av 1960-årene smeltet han sammen rock, visesang og lyrikk til en ny uttrykksform, og svært mange av sangene han har skrevet, er av tidløs kvalitet. En rekke av dem er gjendiktet til norsk, av bl.a. Jan Erik Vold. Dylans innflytelse på andre artister er umåtelig, og et utall sangere og musikere har benyttet seg av hans materiale. The Byrds fikk for eksempel en stor hit med en elektrisk versjon av hans vise Mr. Tambourinei 1965. Det er utgitt en mengde bøker om ham, fra rene biografier til omfattende analyser av tekstene hans, som for de flestes vedkommende finnes i bokform. Han har også gitt ut en prosabok, Tarantula (1971, skrevet i 1966; norsk overs. 1972), og en bok med tegninger, Drawn Blank (1995), og i 2004 kom Chronicles Vol. 1, første bind av hans memoarer (norsk overs. Memoarer, s.å.). Boken, som etter planen skal følges av to bind til, gir et fascinerende, om enn svært fragmentert, bilde av en hovedperson i den moderne vestlige kultur.

I 2007 kom filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, der en rekke skuespillere, bl.a. Richard Gere, Heath Ledger og Cate Blanchett, opptrer i roller som er basert på Dylans liv eller på legender om ham, og der musikken hans står sentralt.

Albumdiskografi

¹ Innspilt 1967

Anbefalt litteratur

Anbefalt lenke

• Nettsider sponset av Dylans plateselskap, Columbia Records