Blåboka

Utgangspunktet for Blåboka gir et klart uttrykk for sentrale elementer i tidens politiske tenkning. Det ble slått fast at krigen hadde skapt et nytt fellesskap som åpnet «veien for et bredt samarbeid også i fremtiden».

Videre het det at trengselstiden «har vist at vårt folk, innenfor alle yrker og samfunnslag og representert ved de forskjelligste livssyn, eier en kjerne som ofrer alt for vår felles sak». Og at «parlamentarismen før krigen ikke virket effektivt nok når det gjaldt å gjennomføre samfunnsviktige oppgaver».

Parlamentarismen var nok viktig, men ikke tilstrekkelig. Det landet manglet var et økonomisk demokrati. Økonomisk demokrati i forskjellige former var et sentralt anliggende for arbeiderbevegelsen gjennom hele 1900-tallet. Det demokratiske hensyn var det viktigste argument for planen. Planen argumenterer også for et omfattende teknokrati i betydning fagstyre. Man trengte eksperter i styringen av det moderne kompliserte samfunn.

Det var et problem at korporative systemer var et særkjenne for de fascistiske diktaturer. Det ble derfor særlig viktig å understreke at det gjaldt en demokratisk korporativisme. Det refereres i denne sammenheng til at Vidkun Quisling, i hans forsøk på å bygge opp et korporativt system som skulle avløse parlamentarismen, ville kalle inn et Riksting der representantene skulle oppnevnes av «føreren». Planen i Blåboka sto for det motsatte prinsipp. De korporative organer skulle ikke etableres ovenfra, men nedenfra, gjennom demokratiske prosesser.

Programmet som ble lagt frem i 1945, gikk ut på en struktur på tre nivåer:

• På det nasjonale nivå skulle det opprettes en «folkets generalstab på det økonomiske område». Det kom til å bli benevnt økonomisk samordningsråd .
• På mellomnivået skulle det opprettes landsomfattende sammenslutninger etter næringer, eller bransjeråd som skulle bli betegnelsen.
• På bedriftsnivå skulle det opprettes produksjonskomiteer, eller produksjonsutvalg.

Planen vakte interesse. En skisse av den ble også tatt inn i Fellesprogrammet til de politiske partier. Også de borgerlige var altså med på ferden. Den ble også forsøkt realisert.

Produksjonsutvalgene ble etablert på grunnlag av forhandlinger mellom arbeidslivets parter. De ble bare rådgivende og kom ikke til å spille noen viktig rolle. Bransjerådene vakte størst motstand idet arbeidsgiverne mente at de gikk inn på deres område og skapte uklarheter når det gjaldt beslutningskompetansen.

Rådene ble imidlertid etablert ved lov i 1947, og det ble etter hvert opprettet 14 bransjeråd som kom til å spille en rolle i gjenreisningsperioden da regjeringen drev planøkonomi gjennom direkte virkemidler. Da man forlot de direkte virkemidler i 1950-årene, ble rådene marginalisert.

Det ble også opprettet et økonomisk samordningsråd. Einar Gerhardsen brukte rådet i noen år på en behendig måte for å legitimere regjeringens politikk blant annet overfor LO. Rådet ble nedlagt i 1954 da noen av næringslivets representanter følte de ble for nært assosiert med regjeringens politikk. Det kom altså lite ut av de storstilte planer. Selve tanken om en integrert beslutningssystem på siden av den parlamentariske styringskjede ble det ingenting av.

Når det kom så lite ut av planen, skyldtes det først og fremt den sterke motstand fra næringslivshold. Det kan også ha noe å si at Arbeiderpartiet hadde fått absolutt flertall på Stortinget. Initiativet med å bygge opp en alternativ maktstruktur på det økonomiske område reflekterte som vi har sett en viss skepsis til den parlamentariske styringskjede som hadde fungert så dårlig i mellomkrigstiden.

Men med partiets nye flertall på Stortinget kunne parlamentarismen kanskje fungere bedre. Det kunne altså være like bra for Arbeiderpartiet å bruke den nyvunne politiske makt til å innføre en politisk styrt reguleringsøkonomi som å bygge opp en alternativ maktstruktur som lett kunne føre til uklare ansvarsforhold.

Forslaget fra fagorganisasjonene ble tilsynelatende en parentes i utviklingen. På den annen side ble viktige prinsipper for samfunnsorganisasjonen satt tydelig på dagsordenen slik som teknokratiet og korporativismen. Begge deler skulle i høy grad prege arbeiderpartistaten. Men korporativismen skulle innskrives i samfunnskroppen på en annen måte enn som tenkt i Blåboka.

Ved det systemet som er kalt den korporative pluralisme skulle den knyttes opp til forskjellige segmenter i forvaltningen. Det skulle altså ikke være en selvstendig struktur ved siden av den ordinære forvaltningen. Blåboka må ses som et av de mer spektakulære forslag i den prosess av prøving og feiling som etter hvert skulle bli det sosialdemokratiske styringssystem.

• Norge i etterkrigstiden