Bleia naturreservat

Bleia naturreservat ligger i Aurland og Lærdal kommuner, opprettet ved kongelig resolusjon 8. oktober 2004 med et areal på 21,8 kvadratkilometer. Det grenser i nord til Sognefjorden og i vest til Aurlandsfjorden. Vernebestemmelsene er tilpasset den lokale bruken. Lokal næringsutøvelse skal kunne fortsette som før.

Fjellet Bleia som har gitt navn til reservatet er en karakteristisk fjellformasjon med en topp på 1717 meter og med stupbratte fjellsider ned til fjorden, helt ned til 1000 meter under fjordoverflaten. Landskapet er preget av stup og raviner og har et usedvanlig sterkt preg av opprinnelighet.

Foruten naturkvalitetene er det de botaniske kvalitetene som gjør området enestående. Her finner i blant annet den ytterst sjeldne urvalmuen (Papaver radicatum ssp. relictum) som i Norge bare fins på én annen lokalitet, ved Helin i Vang i Valdres. Den er et minne fra den tiden da landet lå åpent etter istiden og konkurransesvake arter som våre fjellvalmuer, fritt kunne spre seg når isen forsvant. Etter hvert som vegetasjonen lukket landet, ble disse opprinnelige innvandrerne presset ut til marginale områder som her på Bleia.

Naturreservatet omfatter også en verdifull urskog av furu — en naturtype som er ytterst sjelden i våre fjordområder hvor alle ressurser ble utnyttet til fulle. Skogen på Bleia lå så vanskelig til at den ble liggende i fred. Særlig blant vedboende sopp er det et stort mangfold av sjeldne arter som krever lang tid for å utvikle fruktlegemer for spredning av sporer. Her finner de livsmiljøer på store og gamle furutrær, både levende og døde i alle faser av nedbrytningen. Tilsvarende finner en mange lavarter som har store krav til stabilt miljø for å kunne etablere levedyktige populasjoner.

Området markerer også innergrensen for flere blomsterplanter som ellers har en oseanisk eller kystbundet forekomst, det gjelder blant annet revebjelle.