den sørligste av Svalbards øyer, på omkring 74½° n.br., 19° ø.l. Øya har en trekantet form og er 178 km2, med en største lengde på 20 km og en største bredde på 15,5 km.
Natur
Øya faller naturlig i to deler, høylandet i sør og lavlandet i nord. Høylandets mest karakteristiske parti er Miseryfjellet i sørøst med tre topper: Urd, Verdande og Skuld. Urd (536 moh.) er øyas høyeste punkt. Lavlandet er en steinet slette, 30–40 moh. med 600–700 større og mindre vann spredt utover. Kysten er brattlendt og utilgjengelig, bortsett fra noen få bukter. Den eneste havn av betydning er Sørhavna, som er en god ankerplass, unntatt når det blåser fra sør.
Geologi
Bergartene i sør tilhører gamle eokambriske-ordoviciske formasjoner (Hecla Hoek), lenger nord finner vi lag fra devon- og karbontiden med et innslag av triaslag i Miseryfjellet. I Hecla Hoek-formasjonene finnes noen små forekomster av blyglans (prøvedrift 1925–30). Devon-lagene inneholder kull, som var gjenstand for regulær drift i årene 1916–25. A/S Bjørnøen som eide kullfeltet, eksporterte i dette tidsrom 116 094 tonn.
Klimaet
Klimaet er forholdsvis mildt, breddegraden tatt i betraktning. For årene 1947–76 var middeltemperaturen for varmeste måned (august) 4,4 °C, for kaldeste måned (januar) −7,4 °C. Tåkehyppigheten i sommermånedene er stor. Breer finnes ikke, men mindre snøfonner kan bli liggende sommeren over.
Plante- og dyrelivet
Plante- og dyrelivet har arktisk preg. Foruten mose og lav finnes der omkring 60 forskjellige arter karplanter. Av pattedyr finnes noen få polarrev, og en og annen isbjørn kan komme med drivisen. Ryper finnes også sporadisk. Masser av sjøfugl, som alkefugler, krykkje og havhest hekker om sommeren i de stupbratte fjellveggene ut mot sjøen. Spesielt kjent er Fuglefjellet ved sørspissen av øya.
Hekkekoloniene på øya er blant de største på den nordlige halvkule, og flere av bestandene har verneverdi på internasjonalt nivå. Bjørnøya er også et nøkkelområde for sjøfugl og for gjess under trekk.
Siden midten av 1920-årene har det til sine tider foregått et rikt torske- og kveitefiske på bankene rundt Bjørnøya. Hvalfangst har også vært drevet, med fast landstasjon i tiden 1905–08.
Historie
Bjørnøya ble oppdaget av den nederlandske polarfarer Willem Barentsz i 1596. Rike forekomster av hvalross og hval trakk fangstfolk nordover. Engelskmenn som kom til øya i 1604 kalte den Cherrie Island. Det var en del russisk fangstvirksomhet med faste landstasjoner på 1700-tallet. Norsk fangstvirksomhet tok til omkring 1800.
Bjørnøya ble underlagt norsk statshøyhet 14. aug. 1925. Radio- og meteorologisk stasjon har vært opprettholdt siden 1918. Stasjonen ligger på nordsiden av øya. Stasjonen ble ødelagt av de allierte under evakueringen sommeren 1941 for at tyskerne ikke skulle kunne dra nytte av den. Ny stasjon ble oppført etter krigen ved Herwighamna, ca. 7,5 km nordvest for den gamle stasjon, og tatt i bruk sommeren 1947; siste utvidelse 1994. Den har 2003 ni ansatte.
Også utlendinger hadde gjort krav på rettigheter på Bjørnøya. Den norske stat utløste i 1925 tyske krav med 200 000 kr og i 1927 et privat russisk krav med 18 000 pund. I 1921 kom en russisk ekspedisjon til Bjørnøya, øyensynlig i den hensikt å foreta en anneksjon, men gjorde vendereis, da de fant Bjørnøen A/S i virksomhet. Da Sovjetunionen i 1924 anerkjente Norges suverenitet over Svalbard, ble Bjørnøya uttrykkelig innbefattet. Anerkjennelsen ble bekreftet da Sovjetunionen i 1935 tiltrådte Svalbardtraktaten. Under de norsk-sovjetiske drøftinger i 1944–45 om felles forsvar av Svalbard ble det likevel fra sovjetisk side hevdet at Bjørnøya tidligere egentlig var russisk område og derfor burde avstås til Sovjetunionen. Dette ble imidlertid ikke opprettholdt under de videre drøftinger.
Vern
Hele Bjørnøya ble vernet som naturreservat 2002. Vernet omfatter hele Bjørnøya inklusive de marine områdene ut til fire nautiske mil. Området dekker omlag 177 km2landareal og om lag 605 km2 av havområdene rundt øya. Unntatt er 1200 dekar omkring den meteorologiske stasjonen nord på øya.