Faktaboks

Bill Evans
William John Evans
Uttale
ˈevənz
Født
16. august 1929, Plainfield, New Jersey
Død
15. september 1980, New York City

Jazzpianisten Bill Evans. Foto av Charles Stewart.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Bill Evans var en amerikansk jazzpianist og komponist. Han var en av de mest innflytelsesrike pianistene i sjangrene modaljazz, cool jazz og postbop.

Evans videreutviklet pianotradisjonen fra bebopen, og ble kjent for sin lyriske, harmonisk avanserte og klangrike pianostil, tydelig inspirert av klassiske komponister fra impresjonismen og romantikken, som Debussy, Ravel, Darius Milhaud og Stravinskij.

Som bandleder spilte han inn over 50 plater, og han mottok 7 Grammy-priser. Evans samarbeidet med blant annet George Russell og Charles Mingus i 1956–1958, og var medlem av Miles Davis' gruppe. Med Davis' daværende sekstett spilte han på Kind of Blue, som blir regnet for å være et av tidenes viktigste jazzalbum.

Etter samarbeidet med Miles Davis dannet Bill Evans han en trio med Scott LaFaro på bass og Paul Motian på slagverk, som spilte inn noen epokegjørende plater, blant annet Portrait in Jazz (1960) og Waltz for Debby (1961). Også senere opptrådte han mest i trioformat. Evans besøkte Norge flere ganger, siste gang ved Molde Jazzfestival i 1980, kort tid før han døde.

Evans led under et langvarig heroin- og kokainmisbruk som utvilsomt bidro til å forkorte livet hans.

Spillestil

Evans' pianostil er preget av varsom artikulasjon, store akkorder og rytmiske forskyvninger. Da han studerte på Southeastern Louisiana College, ble han kritisert for å ikke spille skalaer og teknikk-øvelser riktig, men han hadde likevel ingen problemer med å spille klassiske stykker. En impresjonistisk, klassisk innflytelse kan høres på enkelte av stykkene hans, for eksempel Time Remembered (1963), som ikke inneholder noen dominant-akkorder. Dette gjør stykket at stykket ikke har så mange tonale oppløsninger og derfor høres det veldig modalt og impresjonistisk ut.

Bill Evans' stil hadde et spesielt fokus på akkordvoicinger (et uttrykk for måten akkorder blir bygget opp og vendt om på når man spiller). Før dette inneholdt akkorder gjerne følgende toner i en skala, 1-3-5-7, og kanskje med det 9. trinnet i tillegg. Dette er trinntallene i en akkord, og alle tonene spilles samtidig.

På 1940-tallet hadde Bud Powell innført noe som kalles «shell voicings», som innebærer å spille voicinger med to toner (vanligvis 1-7 og 1-3). Bill Evans tok dette et steg lenger, og gikk mer eller mindre bort fra å bruke grunntoner, noe han lot bassisten ta seg av. Det var den klanglige kvaliteten som var viktigst, altså at akkorden låt bra, fremfor at alle trinnene skulle være med. Dette prinsippet hadde han lært av å spille musikken til Debussy og Ravel.

Utvalgte innspillinger

Av en mengde andre album kan nevnes Conversations with Myself (1963), Since We Met (1974), Crosscurrents (1977) og CD-boksen The Last Waltz (2000). Sistnevnte ble spilt inn i løpet av ni kvelder på jazzklubben Keystone Korner i San Francisco bare en ukes tid før Evans døde.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Berardinelli, Paula: Bill Evans: His contributions as a jazz pianist and an analysis of his musical style, 1992. Finn boken i Bibsys.
  • Pettinger, Peter: Bill Evans : How my heart sings, 1998..

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg