Big Ben

Det gamle Westminister-palasset ble totalskadd i brann i 16 oktober 1834, og i dag er det bare mindre deler av middelalderkonstruksjonen som står igjen. Westminister Hall er en av de gjenværende delene som står igjen fra middelalderen. Tidligere sto det også et eldre klokketårn på tomten, ikke så langt fra dagens plassering av Elisabeth-tårnet.

Det første klokketårnet sto plassert på «New Palace Yard» og skal ha blitt reist allerede på 1200-tallet. Klokken hadde bare én enkelt viser og veide hele fire tonn. Klokken hadde navnet Edvard av Westminister, men gikk også under kallenavnet «Great Tom». På slutten av 1600 tallet var både klokken og klokketårnet i svært dårlig stand, og klokken hadde sluttet å virke.

I 1698 ble klokketårnet revet og byttet ut med et solur. Klokken ble solgt til St. Pauls katedral i London, men ble ødelagt under transporten til katedralen. Flere forsøk ble gjort for å reparere den, men ikke før i 1716 ble reparasjonene fullført. Klokken henger i dag i vesttårnet til St. Pauls katedral.

Storbritannia hadde behov for en ny parlamentsbygning, og i 1835 ble det utnevnt en kommisjon for å arbeide med den nye bygningen. Det ble vedtatt at den nye bygningen som skulle huse parlamentet, skulle bygges i en stil som kunne passe godt sammen med de gjenværende middelalderbygningene og katedralen Westminster Abbey. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse, og hele 97 forslag ble levert. Vinneren var arkitekten Sir Charles Barry (1795–1860) som leverte et forslag i nygotisk stil. Komiteen uttalte at forslaget passet godt med de gjenværende delene fra middelalderen.

En yngre britisk arkitekt, Augustus Welby Pugin, hadde tidligere tegnet klokketårnet i Scarisbrick Hall i Lancashire nordvest i England. Det nygotiske stilutrykket og det store klokketårnet kan ha vært en inspirasjonskilde for Barry, og Welby Pugin ble invitert til å være en del av prosjektet av den nye parlamentsbygningen.

Først i september 1843, ti år etter brannen, ble arbeidet satt i gang med selve klokketårnet. De utvendige materialene til tårnet ble transportert fra ulike deler av Storbritannia, både langs landeveiene og på Themsen. Materialer ble heist med vinsj fra elvebredden og opp til klokketårnet. Deler av byggematerialene til interiøret ble fraktet fra Frankrike.

Klokketårnet er fundamentert på cirka 3,7 m tykt støpt betong og med britisk sandfarget kalkstein fra som fasademateriale. Klokketårnet lener seg noen cm mot nordøst, men dette blir ikke ansett som et problem. Opprinnelig var selve tallskiven og viseren mørk blå, og det ble under restaureringen funnet hele seks ulike fargepaletter for urskiven. I 1930 ble de malt svarte, trolig på grunn av all forurensingen i London.

Over klokken og urskivene er det installert en lanternelignende installasjon som blir kalt for «Ayrton-lyset». Lyset har et grønnlig skjær og er svært tydelig på kveldstid. Opprinnelig skulle lyset vise når House of Commons eller House of Lords var samlet på kveldstid. Det første permanente lyset som ble installert, var i 1892, og i 1903 ble lyset elektrifisert. Lyset er oppkalt etter politikeren Acton Smee Ayrton.

Over Ayrton-lyset er det plassert åtte symbol som markerer Storbritannia og unionens historie. Et av emblemene er et symbol som markerer sammenslåingen av de tre kongedømmene England, Skottland og Irland, illustrert med en rød og hvit rose for England og Tudordynastiet, en tistel for Skottland og en kløver for Irland. Disse er kombinert i et samlet emblem.

Videre er det også egne symbol for de ulike landene i unionen Storbritannia. En egen kløver for Irland, en engelsk rose for England og Tudordynastiet, en tistel for Skottland og en purreløk for Wales. Dette er alle de nasjonale symbolene for de ulike landene. Det er også et en fransk lilje, også kalt en fleur de lis eller fleur de lys, som representerer Frankrike. Tudorfamilien er igjen representert ved symbolet av et fallgitter, eller portcullis som det også kalles. Et granateple, som symboliserer Katarina av Argon som var Henry VIII sin første kone, er også en av de åtte emblemene som dekorerer klokketårnet.

Da klokken ble konstruert, var det den største klokken som skulle produseres i Storbritannia, og det blir beskrevet som et av de virkelig store prestisjeprosjektene i perioden. Sir Benjamin Hall (1802–1867) var minister for offentlige arbeider gjennom perioden, og det er muligens han som er opphavet til kallenavnet «Big Ben». En annen teori er at klokken er oppkalt etter en tungvektsbokser fra 1850-tallet ved navn Ben Caunt. Offisielt heter klokken «The Great Bell».

21. august 2017 startet en større restaurering av klokketårnet og klokken. Big Ben skulle da kun slå ved større markeringer, og ikke hver time. En av de fire sidene som viser urskiven, har alltid vært synlig gjennom arbeidet. I desember 2021, etter fire års arbeid på tårnet, ble stillaset rundt klokketårnet fjernet, og klokken var klar for å markere inngangen til det nye året. I april 2022 ble alt av stillas fjernet.

• historisme
• Arkitektur i Storbritannia
• nygotikk