Biafra. Området som utgjorde utbryterstaten Biafra under borgerkrigen i slutten av 1960-årene, er markert med mørkt grønt.
Fra borgerkrigen i Biafra, 1967–70. Ca. én million iboer i Nord-Nigeria flyktet til østregionen, som 1967 rev seg løs fra resten av Nigeria og tok navnet Biafra. Nigerianske styrker førte en nådeløs krig for å gjenerobre Biafras oljeressurser. Krig og hungersnød krevde ca. 1,5 mill. menneskeliv, før Biafra kapitulerte i 1970.
Biafra er et område i det sørøstlige Nigeria. Det ble erklært som selvstendig republikk i 1967, men ble slått av de føderale styrkene i den påfølgende borgerkrigen som varte til 1970. Krigen har vært avgjørende viktig for den nigerianske staten og politikken.
Biafra-området er kjerneområdet til det tallmessig sterke ibo-folket, men noen mener det også inkluderer minoritetsområder rundt Nigerdeltaet, hvor landets olje- og gassressurser er konsentrert.
Basert på delstaten Øst-Nigeria, som var en av fire regioner i Nigeria fra 1963, ble Republikken Biafra erklært selvstendig under ledelse av oberst Odumegwu Ojukwu 30. mai 1967. Republikken inkluderte også oljerike områder i Nigerdeltaet.
Ojukwu var militærguvernør i delstaten Øst-Nigeria etter militærkuppet i januar 1966. Sommeren og høsten 1966 hadde det brutt ut opptøyer i nord, rettet mot folk fra øst, først og fremst iboer. Mellom 5000 og 30 000 mennesker ble drept.
Opptøyene ble omtalt som hevnakt for drap på en rekke fremtredende politiske ledere i nord under kuppet i 1966, som av mange ble betraktet som et ibokupp. I Øst-Nigeria førte heksejakten på iboer i nord til økt nasjonalisme og frykt for fortsatte aksjoner. Østregionen styrket sitt forsvar, og stemningen hos folkevalgte og tradisjonelle ledere gikk i retning av brudd med Nigeria.
Republikken Biafra ble erklært 30. mai 1967. Fem uker senere, den 6. juli 1967, rykket føderale styrker inn i Biafra. Krigen varte til utbryterrepublikken kapitulerte 15. januar 1970. På begge sider var det stor mangel på våpen, men Biafra klarte å få kjøpt en del materiell på det kommersielle markedet, mens Nigeria først og fremst fikk nytt og tyngre utstyr fra Sovjetunionen.
Få land gav Biafra sin offisielle støtte, men republikken ble anerkjent av fem land: Haiti, Elfenbenskysten, Gabon, Tanzania og Zambia. Biafra-regimet fikk bred sympati, ikke minst i Skandinavia. Krigen skapte sterkt engasjement, og anses som den første TV-overførte konflikten. Kirkens Nødhjelp gikk i spissen for omfattende nødhjelp til Biafra.
Flere hundre tusen mennesker mistet livet under krigen, dels gjennom krigshandlinger, men mest på grunn av sult. General Ojukwu forsøkte å fremstille krigen som et folkemord mot iboene fra den føderale regjerings side. Denne påstanden ble avvist av den internasjonale undersøkelseskommisjonen som besøkte Biafra under krigen, men det er hevet over enhver tvil at nigerianerne bombet en rekke sivile mål; både markedsplasser og sykehus.
Biafra-styrkene hadde begrenset fremgang de første månedene av krigen, men ble så drevet på kontinuerlig retrett frem til general og statssjef Ojukwu rømte til Elfenbenskysten i januar 1970. Der fikk han politisk asyl, men ble benådet av den sivile regjeringen til Shehu Shagari og vendte tilbake til Nigeria i 1983.
Biafra-krigen, eller den nigerianske borgerkrigen, har vært avgjørende viktig for den videre utformingen av den nigerianske staten og politikken. Krigen ses på som et symptom på feilslått nasjonsbygging, og fortsatt mistillit etter etniske skiller. I etterspillet av krigen fortsatte statsledere å dele inn staten i stadig flere delstater, for en form for etnisk autonomi. I 1967 ble landet delt i 12 delstater (det var tre i 1960, fire ved inngangen til krigen, fra 1996 er det 36). I frykt for å nøre opp under etniske splittelser ble det i stor grad lagt lokk på diskusjoner og debatter om krigen. Blant annet er ikke historie et fag i nigeriansk skole.
På 2010-tallet blusset debatten om Biafra opp på ny. Dette skjedde delvis i forlengelsen av selvbiografien til Chinua Achebe There was a Country: A Personal History of Biafra (2012) og Chimamanda Ngozi Adichies roman En halv gul sol (2013).
Indigenous People of Biafra demonstrerer på Trafalgar square i London, 30. mai 2018.
I 1999 ble Movement for the Actualization of the Sovereign State of Biafra (MASSOB) dannet, og i 2012 ble separatistbevegelsen Indigenous People of Biafra (IPOB), ledet av Nnimadi Kanu etablert. Ibo-nasjonalister hevder at deres etniske gruppe er generelt diskriminert, for eksempel ved at ingen nigerianske presidenter siden 1970 har vært iboer. Agitering for selvstendighet har vært knyttet til protester og opptøyer, ofte møtt med menneskerettighetsbrudd og vold fra statens side, noe som er dokumentert av Amnesty International. Mens nasjonalister hevder at iboer er spesielt utsatt for forfølgelse, mener flere analytikere at forfølgelsen er en respons på generell trussel mot den nigerianske stat. Det er uklart hvor stor oppslutning separatistbevegelsen har, men de fleste anser organisasjonene som løse og med liten organisatorisk eller militær kraft.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.