Bergprekenen fikk en sentral plass i kristendommen helt fra starten av og har vært tolket på ulike måter gjennom tiden. Fordi innholdet er så radikalt og absolutt uttrykt, har man særlig vært opptatt av hvilke konsekvenser prekenen skulle ha for troen og etikken.
Allerede i senantikkens kristendom diskuterte man hvor konkret den skulle forstås og praktiseres, for eksempel i konflikten mellom kirkelæreren Augustin og tilhengere av manikeismen. Det er også bevart håndskrifter av Matteusevangeliet fra slutten av 100-tallet der avskrivere har modifisert påbudet om aldri å bli «sint på sin bror» ved å tilføye «uten grunn» i teksten (kapittel 5,22).
Den sentrale middelalderteologen Thomas Aquinas forsto Bergprekenen som en slags ny lov, skrevet inn i menneskehjertet, men da som uttrykk for «hva Den hellige ånd ønsker å oppnå i livene våre», og ikke så mye for hva menneskene selv kan få til.
Bergprekenen spilte en stor rolle i utviklingen av klostervesenet, der den ble sett på som et ideal for det kristne livet og fellesskapet. Frans av Assisi, fransiskanere og klarisser legger spesielt stor vekt på å følge Bergprekenens bud i praksis.
Diskusjonen om tolkningen av Bergprekenen ble særlig intens i reformasjonstiden. Da kritiserte Martin Luther både det katolske klostervesenet og gjendøperbevegelsen for å misbruke Bergprekenen. Ifølge Luther gjorde gjorde man i klostrene det ved å skille mellom bud som angikk alle mennesker og bud som spesielt gjaldt dem som strebet etter en høyere grad av Jesus-etterfølgelse (munker og nonner); dette betraktet Luther som en form for elitisme.
Gjendøperne tolket Bergprekenen som en lov for samfunnet som helhet. De distanserte seg både fra kirkelige og verdslige myndigheter, nektet å avlegge borgerløfte og forsøkte å etablere nye samfunn, blant annet et gudsrike, «et nytt Jerusalem», i byen Münster (1534-35). Luther så på dette som et «svermeri», en politisk utopi.
Luther selv mente at Bergprekenen primært gjaldt for menneskenes forhold til Gud som enkeltpersoner, og da ikke som en lov, men som en oppfordring og oppmuntring til et kristent liv i verden. Bergprekenen måtte ikke brukes som en lov for sosiale og politiske fellesskap; de skulle bli regulert ved hjelp av menneskets fornuft og samfunnets lover. Denne måten å tenke på kalles for Luthers toregimentslære. Ut fra denne gjelder for eksempel Jesu bud om å vende det annet kinn til (kapittel 5, vers 38-42) bare den enkelte personlig, at man skal vise overbærenhet. Men det gjelder ikke i samfunnsfellesskapet: Der må man kunne bruke makt for å hindre kriminalitet og vold.
I nyere tid har en del forskere, særlig påvirket av den tysk-franske teologen Albert Schweitzer (1875–1965), tolket Bergprekenen som en «interims-etikk», en etikk ment for en begrenset periode, basert på at mange på Jesu tid trodde at man levde i endetiden, og at Guds rike skulle komme snart.
Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer (1906–1945), som ble henrettet av nazistene, så Bergprekenen som et ideal til etterfølgelse. Den indiske politkeren Mahatma Gandhi (1869-1948) leste Bergprekenen daglig som en inspirasjon i praktiseringen av ikkevolds-filosofien sin.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.