Bergen – språk. Bymålet i Bergen skiller seg sterkt ut fra dialektene i Hordaland. Et særskilt bymål synes å være utviklet alt før og under 1200-tallet. Bergensk har redusert alle endevokaler. Flertall av de fleste substantiver har -er; infinitiv ender på -e som dialektene fra Ytre Sogn til Romsdal, presensform kaster, preteritum og preteritum partisipp kastet. Sterke presensformer kommer, sover er uten omlyd.
Hankjønnsord og hunkjønnsord har gått sammen i én felleskjønnsform som ender på -en: månen, solen. Første persons personlige pronomener i folkemålet er eg (e), meg (me), vi, oss; annen person flertall dåkker. Diftonger er bevart i stein, heit, graut, nøyte seg, men forenklet i bet, skrek, øge (dvs. øye), drøm, rønne på.
I ordforrådet finnes mange ord som er særlig kjent fra vestnorske bygdemål. Bergensk har mange nedertyske (hanseatiske) og nederlandske lånord, til dels også romanske. For å forklare at lydutviklingen til dels svarer til østnorsk og nordnorsk, har man tenkt seg en tidlig, men ellers ukjent, innflytting til Bergen fra Øst-Norge og Nord-Norge. Andre avviser dette, og det blir hevdet at utviklingen forklares av folkeblandingen og den mangeartede språklige påvirkning innenfor den livlige handels- og sjøfartsbyen Bergen, som kan ha hatt 5000 innbyggere før år 1200.