Benito Mussolini, italiensk fascistisk politiker. Utdannet som lærer. Ble tidlig påvirket av sosialistiske ideer, særlig av Georges Sorel, og drev journalistisk virksomhet; stod på venstre fløy av arbeiderbevegelsen og gikk i spissen for demonstrasjonene mot Tripolis-krigen 1912. Samme år valgt til redaktør av sosialistavisen Avanti.
Etter krigsutbruddet 1914 slo han om og ble ivrig talsmann for Italias deltagelse i krigen. Ekskludert av sosialistpartiet og avsatt som redaktør, grunnla sin egen avis, Popolo d'Italia. Deltok i krigen og ble såret. Mussolini kalte seg fremdeles sosialist, men hans nasjonalisme fikk ny næring i skuffelsen over hva Italia oppnådde ved fredsslutningen.
Han grunnla 1919 sitt eget parti, Fasci di combattimento, som forsøkte å forene sosialismen med voldsom nasjonalisme. Fra 1921 medlem av deputertkammeret. Hans agitasjon rettet seg dels mot regjeringens unnfallende utenrikspolitikk, dels mot arbeiderbevegelsen. Partitilhengere ble organisert i militære formasjoner som drev en hensynsløs terror mot motstanderne. Arbeiderurolighetene og fabrikkbesettelsene medførte at Mussolini fikk betydelig støtte fra middelklassen og storkapitalen.
I 1922 kunne han gjennom «marsjen mot Roma» styrte regjeringen og selv overta som statsminister. Han gikk så inn for å befeste sin maktstilling ved å skremme og splitte de andre politiske partiene, som ennå var tillatte. Fascistenes mord på Matteotti 1924 truet hans stilling, men han overvant krisen og sikret seg diktatorisk makt. Diktaturet ble legalisert 1925–27 ved en rekke lover som tok sikte på å bygge opp en korporativ stat; Mussolini utbygde selv sin posisjon med særfullmakter som regjeringssjef og partileder («Il Duce»).
Mussolinis diktatur var i høy grad innrettet på utenrikspolitisk ekspansjon, og drømmen om et italiensk imperium rundt Middelhavet spilte en sentral rolle. Dette medførte et motsetningsforhold til Frankrike og Jugoslavia; med Storbritannia søkte han å stå på god fot. Da Hitler kom til makten, ble forbindelsen mellom Italia og Tyskland sterkere, men det mislykte nazi-kuppet i Østerrike 1934 gjorde forholdet noe anstrengt fordi Italia følte sin stilling på Balkan truet; Mussolini forsøkte å nærme seg Frankrike. Etiopia ble erobret 1935–36. Borgerkrigen i Spania forverret forholdet til vestmaktene og førte Mussolini og Hitler sammen. Mussolini holdt senere fast ved dette vennskapet til tross for advarsler fra flere medarbeidere, som fryktet det kunne lede til krig med Storbritannia.
I 1939 annekterte han Albania. Men Italia var ikke forberedt på storkrig, og Mussolini forsøkte å hindre en stormaktskrig. I 1940 gikk han allikevel med i krigen. Det mislykkede felttoget i Afrika og de alliertes landgang i Italia svekket Mussolinis stilling, og 25. juli 1943 vedtok det fascistiske storråd i realiteten å avsette ham. Marsjall Badoglio dannet regjering, oppløste fascistpartiet og søkte fred med de allierte. Mussolini ble arrestert, men senere befridd av tyske tropper og proklamerte en fascistisk republikk i Nord-Italia. Kort før det tyske sammenbrudd forsøkte han å flykte til Sveits, men ble tatt til fange av italienske partisaner og skutt, sammen med sin venninne Clara Petacci.
Mussolini var en dynamisk personlighet; med sitt sterke agitatoriske talent fengslet han massene, ofte ved voldsomme retoriske overdrivelser. Han hadde en viss utenrikspolitisk innsikt, men ble etter hvert forblindet av sin uvilje mot demokratiene og av sine ønsker om territorial ekspansjon.