Benins historie

Tre politiske ledere kom til å dominere landets politikk i mange år: Hubert Maga fra nord, Justin Ahomadegbé i den midtre delen av landet, og Sourou-Migan Apithy i sørøst. Disse tre ledet koalisjonsgrupperingen Parti progressiste dahoméen, som ble dannet umiddelbart før selvstendigheten, men som snart ble splittet. De første valgene i desember 1960 ble vunnet av Parti dahoméen de l'unité, ledet av Maga, som ble Dahomeys første president. I 1963 ble han avsatt i et militærkupp, og oberst Christophe Soglo var statssjef til ny regjering ble dannet etter valgene i 1964. Den ble ledet av Apithy, med Ahomadegbé som statsminister, før oberst Soglo tvang dem til å gå av 1965. Han ble så selv avsatt i et nytt kupp, ledet av major Maurice Kouandeté, i 1967. Han ble statsminister, med oberstløytnant Alphonse Alley som statssjef. Presidentvalg ble holdt i 1968, men Maga, Ahomadegbé og Apithy ble nektet å stille, hvoretter valget ble boikottet og annullert.

Et nytt militærregime, med Émile-Derlin Zinsou som statssjef, ble dannet. Han ble avsatt i et kupp i 1969, og oberstløytnant Paul-Émile de Souza grep ledelsen i et militærråd. I 1970 måtte nok et presidentvalg annulleres, da de tre kandidatene Maga, Ahomadegbé og Apithy fikk omtrent like mange stemmer. Militærrådet besluttet å gi de tre makten på deling, hvor presidentstillingen skulle rotere. Maga tiltrådte først, og ble etterfulgt av Ahomadegbé i 1972. Samme år endte eksperimentet, da major Mathieu Kérékou grep makten i et militærkupp.

Kérékou dannet et militært nasjonalt revolusjonsråd, og anla en nasjonalistisk politikk. I 1974 erklærte han marxismen-leninismen som landets offisielle ideologi. En rekke forretningsforetak ble nasjonalisert. I 1975 ble landets navn endret fra Dahomey til Folkerepublikken Benin, og landets eneste parti, Parti de la révolution populaire du Bénin (PRPB), ble etablert. I 1979 ble det avholdt valg til en nasjonal revolusjonsforsamling. På PRPBs første ordinære kongress i 1979 ble Kérékou utpekt som eneste kandidat til presidentvervet, og han ble valgt av nasjonalforsamlingen i 1980. Han ble gjenvalgt i 1984, for så å tre ut av de militære rekker og bli valgt som sivil president i 1987.

Etter sterkt folkelig press ble en demokratiseringsprosess innledet i 1989–1990 og marxismen-leninismen avskaffet som offisiell ideologi. I 1990 ble det sammenkalt en nasjonal konferanse for å diskutere landets politiske og økonomiske situasjon. Konferansen gav seg selv som mandat å oppnevne en kommisjon med oppgave å utferdige ny grunnlov. President Kérékou ble av konferansen bedt om å tre tilbake, hvilket han aksepterte, men han ble gitt anledning til å fortsette å regjere med redusert makt i ett år til, inntil frie valg var blitt avholdt. Konferansen vedtok også å opprette et statsministerembete, og utpekte Nicéphore Soglo til midlertidig statsminister.

Frie valg ble avholdt i 1991. Presidentvalget ble vunnet av statsminister Soglo, som vant over Kérékou. I valget på nasjonalforsamling samme år deltok 24 partier, og en allianse av tre partier som støttet Soglo, kom sterkest ut.

Soglos regjering møtte motstand for den økonomiske politikken, og det kom til ulike former for protester. I 1992 ble en gruppe offiserer arrestert, anklaget for å ha planlagt statskupp. Enkelte av disse rømte, og stod samme år bak et militært opprør i nord, som imidlertid ble slått ned. Fraværet av en klar majoritet i nasjonalforsamlingen svekket beslutningsevnen, men Soglo styrte gjennom allianser, og hans stilling ble noe styrket da en gruppe partier som støttet presidentens politikk gikk sammen i grupperingen Le Renouveau, som hadde 34 deputerte fra 10 partier. Soglo, til da partiløs, gikk inn i Parti de la Renaissance du Bénin (RB), dannet av hans kone, Rosine Soglo i 1992. I 1994 ble presidenten partiets leder. Samme år kom det til omfattende protestaksjoner, som følge av en sentral beslutning om å devaluere den flernasjonale valutaen CFA med 50 prosent.

Ved parlamentsvalget i 1995 fikk RB 20 seter. Nest størst ble Parti du Renouveau démocratique (PRD) med 19. Ved presidentvalget i 1996 ble president Soglo slått av sin forgjenger Kérékou, som iverksatte en politikk for nasjonal forsoning og fortsatte sin tidligere liberaliseringspolitikk – som igjen ble møtt med omfattende protester. En omfattende streikebølge fant sted i 1998, og valgkampen forut for parlamentsvalget i 1999 var preget av sivil uro. Igjen ble RB størst; nest størst ble på ny PRD. Kérékou gjorde kampen mot korrupsjon til en hovedsak, og en kommisjon avdekket i 1999 omfattende uregelmessigheter. Den sterke fagbevegelsen stod bak nye streiker i 1999 og 2000, og igjen i 2002, knyttet til økonomiske forhold.

Kérékou stilte til gjenvalg i 2001, igjen med Soglo som fremste motstander. I andre og avgjørende runde fikk Kérékou 84,1 prosent av stemmene, og ble innsatt for en ny periode, for etter valget i 2006 å bli etterfulgt av den uavhengige kandidaten Yayi Boni. Kérékou – som hadde passert aldersgrensen på 70 år – stilte ikke.

Valget over ny nasjonalforsamling i 2007 ble vunnet av en bred koalisjon som støtter president Boni: Forces Cauris pour un Bénin Emergent (FCBE), med Alliance pour une Dynamique Démocratie (ADD) som nest største parti. Kort tid før valget var det et attentatforsøk mot presidentens kortesje. Senere på året ledet presidenten selv en folkemarsj mot korrupsjon.

Både under Soglo og Kérékous andre presidentperiode befestet Benins posisjon som et foregangsland for demokratisering i Afrika; en politikk som er ført videre av president Yoyi Boni. Ikke minst derfor har landet, under vekslende regimer, lykkes i å opprettholde gode forbindelser med Vesten, fremfor alt Frankrike og USA, samt andre land i Vest-Afrika. De nære forbindelsene mellom Benin og Frankrike ble noe svekket etter kuppet i 1972 og frem til demokratiseringen, men er siden styrket, blant annet etter president Jacques Chiracs statsbesøk i 1995, da Benin var vertskap for toppmøtet for land i den fransktalende del av verden.

President Boni la sitt første statsbesøk til Frankrike i 2006, da en ny samarbeidsavtale mellom de to land ble inngått, til og med 2010. Samkvemmet omfatter politikk og kultur så vel som økonomi. Forholdet til USA var også svekket under militærstyret på 1970- og 1980-tallet, og da USAs president George W. Bush innledet sin Afrika-rundreise i 2008 i Benin, ble det sett å som en honnør til landets politikk for demokratisering og mot korrupsjon.

Etter å ha opprettet diplomatiske forbindelser med Kina i 1964, valgte Benin i 1966 å anerkjenne Taiwan, for så å vende tilbake til Kina etter kuppet i 1972, hvoretter de to folkerepublikkene utviklet nære forbindelser. I nyere tid er disse igjen forsterket, blant annet gjennom president Bonis statsbesøk til Beijing i 2006. Venezuelas president Hugo Chavez besøkte 2006 Benin, og lovte hjelp til oljesektoren. I årene med marxist-leninistisk styresett ble det utviklet nære relasjoner særlig til Sovjetunionen, i noen grad også til andre østeuropeiske stater.

I 1997 ble det avholdt felles militærøvelser mellom Benin, Burkina Faso, Frankrike og Togo i Benin. Den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS avholdt samme år sitt toppmøte i Cotonou. Benin spilte en aktiv rolle i arbeidet med å bilegge borgerkrigen i Liberia i midten av 1990-årene og fremover, og har bidratt med fredsdiplomati også i Guinea-Bissau og Togo. Videre har Benin stilt med soldater i ECOWAS-styrken ECOMOG i Liberia og Guinea-Bissau, og til FNs fredsstyrker i Elfenbenskysten og Kongo. I 2002 sluttet Benin seg til den regionale samarbeidsorganisasjonen Communauté des Etats Sahelo–Sahariens (COMESSA).

Benins forhold til nabolandet Nigeria er av stor betydning for landets økonomi, og er normalt stabilt og godt. I 2000 kom det igjen til stridigheter med Niger omkring hvilket land flere småøyer i Niger-floden tilhørte. Mekling fra OAU førte ikke frem, og landene ble i 2002 enige om å henvise konflikten til Den internasjonale domstolen i Haag, hvoretter Benin i 2007 måtte overgi kontrollen over øya Lete til Niger. I 2001 kom Benin, og andre land i regionen, i søkelyset knyttet til rapporter om smugling av barn brukt til illegal arbeidskraft.

• Benin
• Benins befolkning
• Benins geografi
• Benins politiske system
• Dahomey
• Fransk Vest-Afrika
• kolonialisme
• Afrikas historie