Belgias historie

I likhet med resten av Vest-Europa ble Belgia på denne tida preget av føydalismen, og hele området ble oppløst i en mengde grevskaper, hertugdømmer og fyrstebispedømmer. I andre halvdel av 1300-tallet kom Artois og Flandern til Burgund, som var et hertugdømme i det franske kongeriket, og i løpet av 1400-tallet skaffet de burgundiske hertugene seg nesten alle provinser i Nederlandene gjennom kjøp, arv og giftermål. Burgund styrket seg på bekostning av den franske sentralmakta i løpet av hundreårskrigen, og Nederlandene ble en viktig maktbase for dem.

På denne tida var Nederlandene berømt for sin rikdom, som særlig skyldtes handel og høyt utviklet industri, særlig tekstil- og våpenindustri. Antwerpen ble Europas rikeste handelsby, og hele området opplevde ei blomstringstid innenfor kunsten. Byene gjorde ofte oppstand mot de burgundiske hertugene, som måtte innrømme bykommunene et visst selvstyre, der borgerskapet fikk stor innflytelse. Det burgundiske herredømmet varte til 1477, da hertug Karl den dristige falt i et slag. Dattera Maria var gift med Maximilian av Østerrike, og slik havnet Nederlandene under huset Habsburg.

Habsburgerne styrte det meste av dagens Belgia gjennom det meste av tidlig nytid. Karl 5. (1506–1555) var en populær fyrste som var født og oppvokst i Gent. Men hans sønn Filip 2. (av Spania) førte en hensynsløs undertrykkelsespolitikk gjennom sin stattholder, hertugen av Alba. Dette framkalte åttiårskrigen i 1568, som endte med at de nordlige provinsene løsrev seg fullstendig fra Filip i Utrecht-unionen av 1579. Derimot lyktes det stattholderen Alessandro Farnese å bevare de sørlige provinsene, det nåværende Belgia, for Filip. Disse og de følgende kampene førte til ei nedgangstid for det rike økonomiske livet i landet, ei ny oppgangstid kom først på 1700-tallet.

Under den franske kong Ludvig 14.s kriger mot Østerrike og den frie nederlandske republikken led Belgia mye som krigsskueplass, og det svake Spania måtte dessuten flere ganger avstå belgiske områder til Frankrike. Ved freden i Utrecht i 1713 etter den spanske arvefølgekrigen tilfalt Belgia (Sør-Nederlandene) den tyske keiser Karl 6. som arveland under navnet De østerrikske Nederlandene.

Under den østerrikske arvefølgekrigen (1740–1748) led Belgia igjen mye under fransk invasjon, men deretter fikk landet flere år med betydelig materiell og kulturell framgang. Det revolusjonære Frankrikes seier ved Jemappes i 1792 førte til fransk okkupasjon av Belgia. Ved fredsslutningene i Campo Formio i 1797 og Luneville i 1801 ble Belgia innlemmet i Frankrike.

Etter Napoleons fall ønsket de andre europeiske stormaktene å forhindre at Belgia ble erobret av Frankrike på nytt, og på Wienkongressen i 1814–1815 ble de enige om å forene Nederlandene under den nederlandske kong Vilhelm 1. av Oranien, som i tillegg skulle være storhertug av Luxembourg. Kong Vilhelm sørget for å få utarbeidet ei felles grunnlov for de samlede Nederlandene i 1815. Den følgende 15-årsperioden betydde framgang på mange områder; næringslivet blomstret opp igjen, det nordnederlandske markedet var igjen åpent for sørnederlandsk industri, og Antwerpen ble igjen en viktig havneby. Undervisningsvesenet, som hadde vært i forfall i 200 år, ble gjenoppbygd. Det ble grunnlagt tre universiteter, i Leuven (hvor franskmennene hadde nedlagt det gamle universitet i 1797), i Gent og i Liège.

For det flamske flertallet av befolkningen ble gjenforeningen av særlig betydning. Ved kong Vilhelms undervisningsreformer fikk flamlenderne igjen undervisning på sitt eget språk. På den annen side var de toneangivende samfunnslagene i Belgia fransktalende, og de fant seg ikke til rette i en overveiende nederlandskspråklig stat. En enda større hindring for en virkelig enhet dannet den katolske kirke ved sin mistillit til de nederlandske kalvinistene. Dessuten var kong Vilhelm utpreget egenrådig og lite skikket til å utjevne motsetningene. Alle disse spenningene førte til et opprør i Brussel i 1830, som utgikk fra fransktalende kretser, og som ble utløst av den franske julirevolusjonen tidligere samme år.

Det hele endte med at Nederlandene ble delt på nytt og at kongeriket Belgia ble opprettet under kong Leopold 1. etter valg i nasjonalforsamlingen 4. juli 1831. I Londontraktaten av 1839, som etablerte fred mellom Nederland og Belgia, anerkjente Nederland og alle europeiske stater Belgias uavhengighet og plikt til nøytralitet.

I fredsperioden 1832–1914 blomstret næringslivet. Belgia var det første landet på kontinentet der den industrielle revolusjon spredte seg, og landet ble det mest industrialiserte i verden etter Storbritannia. Samtidig vokste befolkningen raskt. Men de politiske og kulturelle motsetningene vedvarte. Den nye staten var ment å være en franskspråklig stat, men var samtidig det land der den nederlandske kulturen og det nederlandske kulturspråket først var utformet, og der den flamske delen av befolkningen fremdeles utgjorde flertallet. Etter hvert som flamlendernes sosiale og intellektuelle bevissthet økte og demokratiske prinsipper ble gjennomført i politikken, oppsto den flamske bevegelsen. Denne bevegelsen tvang fram en tospråklig status og likestilling mellom fransk og nederlandsk språk.

I 1885 ble Fristaten Kongo kong Leopold 2.s personlige koloni. Kongen plyndret denne kolonien for naturressurser som elfenben og gummi på en så brutal måte at befolkningen skrumpet kraftig inn. Det har blitt anslått at folketallet i Kongo sank fra tjue til ti millioner mennesker i denne perioden. Denne tilstanden varte til 1908, da internasjonalt press gjorde at kong Leopold så seg tvunget til å overlate Kongo til den belgiske staten (Belgisk Kongo).

Etter lang kamp på tvers av partilinjene ble flamsk i 1898 likestilt med fransk ved kunngjøring av lover. I 1893 ble det innført alminnelig stemmerett for menn. I 1909 og 1913 ble det innført alminnelig verneplikt. Selv om det hadde oppstått en viss tyskvennlighet blant flamlenderne under deres kamp for likestilling, bestod det i Belgia en sterk mistro til Tyskland. Like før første verdenskrig ble det ført militære forhandlinger mellom Belgia og Storbritannia, men de førte ikke til noen fast avtale.

4. august 1914 gikk tyske tropper inn i Belgia og startet kamphandlingene i første verdenskrig. Landet ble en krigsskueplass, og noen av de største slagene i krigen ble utkjempet i Flandern. Okkupasjonen virket lammende på Belgias næringsliv, og hungersnød truet. Voldsom harme vakte tyskernes dekret i 1916 om deportasjon av arbeidsløse belgiere til Tyskland. Under sitt harde okkupasjonsstyre tilgodeså tyskerne riktignok den flamske del av befolkningen; i Flandern ble fransk språk forbudt, og universitetet i Gent ble omdannet til nederlandskspråklig i 1915. Dette ble reversert etter krigen, men så endret igjen i 1930.

Ved fredsslutningen i 1918 var Belgia utarmet og hadde 800 000 arbeidsløse. I Versailles-traktaten avstod Tyskland områdene Eupen og Malmédy til Belgia, Belgia overtok det nøytrale Moresnet og fikk mandat over de tidligere tyske østafrikanske områdene Ruanda og Urundi. Traktaten av 1839 som påla Belgia nøytralitet, ble opphevet.

Frem til 1921 hadde Belgia samlingsregjeringer. Fra dette året stammer den økonomiske unionen med Luxembourg (Nederland med fra 1932), loven om åttetimers arbeidsdag og loven om nederlandsk som embetsspråk i de flamske provinsene.

Den økonomiske verdenskrisen rammet Belgia hardt i 1930-årene. I 1935 oppstod sterk sosial uro og en akutt politisk krise som gav grobunn for en fascistisk bevegelse, rexistene, ledet av Léon Degrelle. Rexistenes posisjon ble styrket ved et forbund med de flamske nasjonalistene. Etter 1938, da Belgias økonomiske stilling var noe bedret, tapte denne bevegelsen terreng. I 1932–1938 kom språklovene som bygde på det ettspråklige prinsippet. Nederlandsk ble det offisielle språket i Flandern, mens blant annet Brussel ble et tospråklig område.

Belgia hadde i 1920 inngått forsvarsavtale med Frankrike, i 1922 med Storbritannia og undertegnet Locarnotraktaten av 1925. Tysklands opprustning og det kollektive sikkerhetssammenbruddet førte imidlertid til en nyvurdering av Belgias utenrikspolitikk. Under inntrykket av den tyske innmarsjen i Rhinland erklærte Belgia seg i 1936 nøytralt og løste seg fra de nevnte avtalene. Dets nøytralitet og ukrenkelighet ble garantert av så vel Tyskland som Storbritannia og Frankrike.

Andre verdenskrig brøt ut i september 1939, og 10. mai 1940 ble Belgia angrepet av Tyskland. 28. mai kapitulerte kong Leopold 3. som øverstkommanderende for hæren. Han nektet å følge regjeringen i landflyktighet og ble internert av tyskerne. Regjeringen, som fortsatte krigen, oppholdt seg i London fra juni 1940 til Belgia ble befridd i 1944.

Ved frigjøringen dannet Hubert Pierlot en samlingsregjering som også omfattet motstandsbevegelsen, men i 1945 gikk han av da sosialistene nektet å støtte ham. Frem til mars 1950 regjerte forskjellige koalisjoner, fra mars 1947 til august 1949 sosialistene og de kristelig-sosiale med Paul-Henri Spaak som regjeringssjef.

Økonomisk hadde Belgia en gunstig utgangsstilling ved krigens slutt i 1945. Landet var forholdsvis lite krigsherjet. Eksporten av uran og andre metaller fra Belgisk Kongo hadde innbrakt betydelige valutareserver som hadde økt ved store inntekter av de alliertes transitt gjennom belgisk område i de siste månedene av krigen. I etterkrigsårene hadde Belgia betydelige overskudd på betalingsbalansen overfor utlandet, men arbeidsledigheten steg.

I 1973 ble første del av en omfattende forfatningsreform gjennomført. Den delte Belgia i tre regioner (Flandern, Vallonia og Brussel) og tre kultursamfunn, et flamsk, et fransk og et tysk med hvert sitt kulturråd. Motsetningene viste seg blant annet i de politiske institusjonene. Både sosialistene, de liberale og de kristelig-sosiale partiene ble delt i et flamsk- og et franskspråklig parti. I tillegg fikk rene regionale partier som Volksunie og det ytterliggående Vlaams Blok betydelig oppslutning i Flandern, mens tilsvarende partier i Vallonia og Brussel stort sett hadde mindre suksess (Rassemblement Wallon and the Front Démocratique des Francophones).

Forsøkene på å overføre ytterligere makt til regionene strandet på grunn av motstand fra de flamske sosialistene, som ikke var fornøyd med Brussels stilling. I 1977 ble den såkalte Egmont-pakten, som foreslo å overføre betydelig makt fra sentralregjeringen til et føderalt Belgia, også stanset. Regionene fikk imidlertid et visst indre selvstyre, først og fremst i kulturelle spørsmål. Konflikten toppet seg i 1980 da det var stor uro og direkte sammenstøt mellom ytterliggående grupper fra de to befolkningsgruppene.

Den regionale konflikten preget belgisk politikk gjennom hele 1980-tallet. Først i 1988 ble det vedtatt en forfatningsreform som omgjorde landet til en forbundsstat med de tre autonome regionene Flandern (nederlandskspråklig), Vallonia (franskspråklig) og Brussel (tospråklig). De to første fasene i reformen ble gjennomført i 1988 og 1989, mens tredje fase ble utsatt til 1993 på grunn av stor intern uenighet om innholdet.

Etter 1993 er Belgia en forbundsstat med tre regioner, der også interessene til de språklige minoritetene i de ulike regionene er ivaretatt. Håpet er at tredelingen skal minske de kulturelle og språklige motsetningene i landet.

• Oversikt over Belgias historie
• Nederlandene
• Belgias kongehus
• Statsoverhoder i Belgia
• Statsministre i Belgia
• Belgias samtidshistorie
• Belgia