Musikk i Belgia

Belgisk musikkhistorie kan følges tilbake til nordfranske trouverer (trubadurer), som delvis virket innenfor de daværende nederlandske grenser. På 1300-tallet oppstod sangskoler i byene, og flamske musikere fikk etter hvert internasjonalt ry som pedagoger. Fra cirka 1420 til 1520 var den flamske skole et kraftsenter i europeisk musikk. Ledende komponister som Guillaume Dufay (1397–1474), Gilles Binchois (cirka 1400–1460), Johannes Ockeghem (cirka 1410–1497) og Josquin des Prés (cirka 1450–1521) skapte et nytt, mer internasjonalt tonespråk med utstrakt bruk av polyfoni. Fra denne og påfølgende skoler utgikk viktige impulser gjennom musikere og komponister som ble engasjert ved de rikeste europeiske landenes fyrstehoff. På 1500-tallet overtok den nederlandske skole, og komponister som Nicolas Gombert (cirka 1495–1560), Clemens non Papa (cirka 1510–1555), Adrian Willaert (cirka 1490–1562) og Orlando di Lasso (cirka 1532–1594) skapte et nytt høydepunkt for vokalpolyfonien i messe, motett, madrigal og chanson. En annen komponist, Tielman Susato (cirka 1510–1570), gjorde Antwerpen til et senter for utgivelser av polyfon chanson og renessansedanser.

På 1600-tallet ble musikklivet etter hvert påvirket av dominerende italienske moteretninger med vekt på homofoni. Men den polyfone tradisjonen levde videre: Orgelmesteren Abraham van den Kerckhoven (1618–1701) fra Brussel var musikalsk nært beslektet med nordnederlenderen Jan Peterszoon Sweelinck (1562–1621), som formidlet viktige impulser til barokkens fullender, Johann Sebastian Bach (1685–1750). Gent-komponisten Jean-Baptiste Loeillet (1680–1730), som blant annet samarbeidet med Georg Friedrich Händel (1685–1789) i London, fikk fornyet aktualitet gjennom blokkfløytens renessanse på 1900-allet.

Et karakteristisk innslag i belgisk musikkliv er klokkespillkunsten. Klassikeren fra klokkespillets storhetstid på 1700-tallet var komponisten Matthias Vanden Gheyn (1721–1785).

Under den østerrikske okkupasjonen (1713) og den følgende fredsperioden oppstod i De østerrikske Nederland en skole av cembalister med et visst nasjonalt særpreg som senere ble utviklet i retning av den galante stil. Fiolinvirtousen Pierre Van Maldere (1729–1768) fikk internasjonalt ry for sine symfonier, som inneholder flere nyskapende elementer (andre-tema i første sats og tematisk slektskap mellom første og siste sats). I andre halvdel av 1700-tallet levde de mest betydningsfulle belgiske komponistene i Paris. L. de Bruges var skattet for sine symfonier, revolusjonshymner og sin instrumentalmusikk.

Den franske revolusjon og Napoleonskrigene gikk hardt ut over institusjoner som kirke og hoff, noe som også påvirket kunstmusikken. Etter dannelsen av en selvstendig belgisk stat (1830) førte de nyopprettede konservatoriene, den obligatoriske musikkundervisningen i skolen og operascenene i Brussel og Gent til en gjenoppliving av musikkulturen. Som følge av striden mellom fransk og nederlandsk kultur skjelnet man fra nå av mellom flamsk og vallonsk musikk, men uten å trekke skarpe grenser. Vallonske komponister søkte gjerne inspirasjon i fransk musikk, mens de flamske lå nærmere den tyske tradisjonen. Den mest kjente av de vallonske komponistene, César Franck (1822–1890), var elev ved musikkonservatoriet i Liège, men fortsatte sine studier i Paris, der han også komponerte sine verk. Mest nasjonalt orientert var Peter Benoit (1834–1901), som grunnla det første flamske konservatoriet (1898 i Antwerpen) og kastet seg inn i kulturkampen med sin musikk med folkelig-romantisk preg.

Komponister som Paul Gilson (1865–1942) og August de Boeck (1865–1937) gikk mer i impresjonistisk retning, fulgt av Flor Alpaerts, som stod i spissen for flamsk ekspresjonisme. Blant modernistene finner man antiromantikeren Marcel Poot (1901–1988) og neoklassikeren Willem Pelemans (1901–1991), og dessuten Louis de Meester (1904–1987), som har vært en foregangsmann for elektronisk lydkunst og kan betraktes som far til den moderne måten å generere lyd elektronisk på. Fra neste generasjon kan disse komponistene nevnes: André Laporte (født i 1931), som forener nye og tradisjonelle elementer i sin musikk, Jaqueline Fontyn (født i 1930), med en mer moderne orientering, og Henri Pousseur (1929–2009), som var internasjonalt kjent innenfor konkret og elektronisk musikk.

Noen belgiske utøvere av internasjonal klasse er Charles-Auguste Bériot (1802–1870), Henri Vieuxtemps (1820–1881), Eugène Ysaÿe (1858–1931), Arthur Grumiaux (1921–1986), Jacques-Nicolas Lemmens (1823–1881), Flor Peters (1903–1986), André Cluytens (1905–1967) og André Vandernoot (1927–1991). Belgisk musikkliv omfatter ellers en rekke symfoniorkestre og filharmoniske selskaper, operascener, konservatorier og musikkvitenskapelige institutter og musikkbiblioteker. Jeunesses Musicales har sin opprinnelse i Belgia. Ensemblet Pro Musica Antiqua, stiftet i 1933 og oppløst i 1974, spilte en pionérrolle i gjenopplivingen av middelalder- og renessansemusikk i Europa.