Belgia har jevnlig avgitt filmtalenter til den franske filmindustrien, blant dem personligheter som regissøren Jacques Feyder og manusforfatteren Charles Spaak, samt brødrene Luc og Jean-Pierre Dardenne. En av filmhistoriens viktigste feministiske filmskapere var også belgisk: Chantal Akerman.

Av mellomkrigstidens spillefilmregissører er Gaston Schoukens av betydning, med blant annet Tu ne sauras jamais (1927) og Les croix de l'Yser (1938), og Jan Vanderheyden med De Witte (1934). Dokumentarfilmskaperne Henri Storck og Charles Dekeukeleire gjorde seg bemerket internasjonalt, særlig Storck med filmer som Images d'Ostende (1929) og Borinage (1933; i samarbeid med Joris Ivens).

Et gjennombrudd for spillefilmen kom da den belgiske staten i 1960-årene begynte å engasjere seg i filmproduksjonen. André Delvaux fikk stor oppmerksomhet med sin dystre og vakre debutfilm De Man die zijn Haar kort liet knippen (1966) og befestet siden sin posisjon som Belgias ledende regissør med introspektive filmer som Un Soir un Train (En aften, et tog, 1968) og Rendez-vous à Bray (1971). En outsider var Chantal Akerman, med blant annet Jeanne Dielman, 23, quai de Commerce, 1080 Bruxelles (1975). Hennes avtrykk i filmhistorien kan vanskelig overvurderes, særlig når det kommer til feministisk film, selv om hun selv svarte på spørsmålet om hun var en «feministisk filmskaper» med «I am a woman and I also make films».

Belgiske animasjonsfilmer, blant annet helaftens filmer om Asterix, Tintin og Lucky Luke fra selskapet Belvision, har fått bred distribusjon.

I 1980- og 1990-årene gjorde flere spillefilmregissører seg bemerket internasjonalt, som Dominique Deruddere med Bukowski-filmatiseringen Crazy Love (1987), Jaco Van Dormael med Toto les Héros (Totos meritter, 1992) og Stijn Coninx med den store kinosuksessen Daens (Fader Daens, 1993).

Brødrene Luc og Jean-Pierre Dardenne, som alltid lager film sammen, er å regne som de mest suksessrike og kjente belgiske filmskaperne fra 1990-tallet og frem til i dag. Deres sosialrealistiske filmer forsøker ofte å gi stemme til mennesker lavt i klassesystemet, og kjennetegnes formmessig av håndholdt kamera og en kortfattet klipperytme. Dardenne-brødrene har inspirert mange senere europeiske regissører. Blant deres mest kjente filmer er La Promesse (Løftet, 1996), Rosetta (1999), Le Fils (Sønnen, 2002) og L'Enfant (Barnet, 2005). Både Rosetta og L'Enfant vant Gullpalmen i Cannes, og flere av brødrenes øvrige filmer har vunnet betydelige priser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg