Bastillen

Bastillen var under det gamle regimet blitt et av de fremste symboler på despotiet og spesielt på mangelen på rettssikkerhet og likhet for loven. Den var nemlig den mest berømte av festningene som ble brukt som fengsel for politiske fanger. De innsatte var gjerne ikke fengslet etter lov og dom, men på grunnlag av de beryktede lettres de cachet, forseglede kongelige ordrer om fengsling. Voltaire satt fengslet der i to perioder, i 1717–1718 og i 1726.

Den senere revolusjonslederen Honoré de Mirabeau hadde sittet flere ganger i tilsvarende fengsler og gikk til angrep på lettres de cachet og statsfengsler som Bastillen i et berømt skrift fra 1782. Få uker før 14. juli hadde marki de Sade vært en av fangene, og han hadde forsøkt å påkalle befolkningens oppmerksomhet ved å skrike ut av vinduene med en hjemmelaget ropert at fangene ble myrdet, og at folk måtte komme dem til unnsetning. Dette var rent oppspinn, og Sade ble sendt på asyl. Men det faktum at denne og tilsvarende festninger ble brukt til å sperre inne ulydige forfattere bidro sterkt til dens negative rykte. Mange av fangene var blant Frankrikes mest tale- og skriveføre folk, som visste hvordan de skulle hisse opp opinionen. Slik sett kan Bastillens negative symbolkraft sees som et tegn på opinionens økende makt.

I realiteten innebar festningsarrest i Bastillen på 1700-tallet ofte en ganske behagelig tilværelse. Det var eksempler på at innsatte fikk ha med seg tjenere og holde selskaper. Det var kun syv fanger der i 1789, og bare én av dem satt der av noe som lignet på politiske grunner. To var mentalt syke, én satt der for incest. Saken var at den viktigste bruken av lettres de cachet på 1700-tallet ikke var politisk motivert, men besto i at kongemakten på denne måten kom familiefedre til unnsetning for å disiplinere uregjerlige sønner uten å måtte ta veien om en vanærende rettssak med usikkert utfall. Det var særlig innenfor adelen man benyttet seg av denne muligheten.

Eneveldets justispolitikk var ellers blitt vesentlig mildnet under Ludvig 16. (konge fra 1774), og det forelå planer om å rive Bastillen, som hadde blitt en brysom og overflødig bygning. Men prinsippet om ulikhet for loven og muligheten for despotiske fengslinger besto fortsatt i juli 1789, i likhet med Bastillen selv.

Da Bastillen ble angrepet 14. juli 1789, var det likevel ikke først og fremst fordi den var et symbol på despotiet, men fordi opprørerne var på jakt etter våpen. Bakgrunnen var den politiske uenigheten under de pågående generalstendene i Versailles. Som et ledd i en plan om å knekke tredjestanden hadde Ludvig 16. oppsagt finansminister Jacques Necker. Samtidig begynte kongen å samle tropper i Paris-regionen. Dette var antagelig først og fremst for å gjenopprette ro og orden etter de voldsomme opptøyene som hadde funnet sted i Paris i løpet av våren, men av mange ble det oppfattet slik at kongen forberedte seg på å bruke makt mot forsamlingen i Versailles. Paris’ befolkning var klar til å gripe inn for å støtte tredjestandens representanter med makt.

Valgmannsforsamlingen som hadde valgt Paris’ representanter til generalstendene, hadde fortsatt å møtes etter at valget var gjennomført. Disse kreftene, som representerte borgerskapet i Paris, fryktet både pøbelens villskap og kongelig maktbruk. De forsøkte nå å ta kontroll over opprøret og kanalisere det folkelige raseriet mot eneveldet. Festningens kommandant var i utgangspunktet innstilt på forhandlinger med opprørerne, men da noen av soldatene åpnet ild, ble opprørerne rasende og stormet festningen. Rundt 100 av opprørerne ble drept i kampene før festningen overga seg. Etter seieren ble kommandantens hode skåret av og båret i triumf rundt i byen.

Opprøret fikk den tilsiktede effekt. Kongen sendte vekk troppene som var samlet rundt Versailles, tok tilbake Necker, godkjente tredjestandens tidligere vedtak og beordret de to andre stendene til å slutte seg til tredjestanden og danne én forsamling hvor standsskiller ikke skulle telle. Deretter ankom Ludvig 16. til fots til Paris, hilste på opprørskommunens leder og iførte seg byens blå og røde kokarde og en frygisk lue, som var symbolet til sans-culottene, den voldsomste og mest radikale gruppen under revolusjonen.

Forsamlingen i Versailles fattet vedtak om at Bastillen skulle rives, og arbeidet ble satt i gang umiddelbart. Av steinene ble det hugget mini-Bastiller, og av jernet i porter, lenker og lignende ble det laget gjenstander som i stort antall ble solgt som revolusjonære suvenirer. Askebegere, snusdåser, blekkhus og tallerkener med motiver fra begivenheten inngikk også i denne første store bølge av revolusjonær merchandise.

Stormingen av Bastillen ble et vendepunkt på mange måter. For det første fordi den innebar et gjennombrudd for tredjestandens krav i Versailles, for det andre fordi den for alvor markerte at folket, spesielt i Paris, kunne være en fysisk maktfaktor som kunne påvirke den høyere politikken, for det tredje fordi Paris ved å etablere et revolusjonært kommunestyre ga et eksempel til andre franske byer, der folk angrep sine lokale bastiller og gjennomførte tilsvarende kommunerevolusjoner. Dette fikk i sin tur betydning for bonderevolusjonen rettet mot godseiersystemet (føydalismen) sommeren 1789.

På grunn av kommersialiseringen av begivenheten kan man i ettertid også si at stormingen av Bastillen er et av symbolene på kapitalismens gjennombrudd under den franske revolusjon. I samtiden ble det særlig fremholdt at stormingen av Bastillen hadde gitt folket i Paris en voldsomt forøket selvtillit. Det å ha vært deltager i stormingen av Bastillen gav høy politisk status, noe som kunne komme godt med da det ble høyere krav til revolusjonær holdning under en senere fase av revolusjonen.

• den franske revolusjon
• generalstendene
• lettre de cachet
• tredjestanden

• Farge, Arlette og Foucault, Michel (2014): Le Désordre des familles: Lettres de cachet des Archives de la Bastille au XVIIIᵉ siècle. Paris: Gallimard.
• Mirabeau, Honoré-Gabriel Riqueti de (1782): Des lettres de cachet et des prisons d’État, Hamburg.
• Petitfils, Jean-Christian (2016): La Bastille. Mystères et secrets d’une prison d’État. Paris: Tallandier.
• Schama, Simon (1989): Citizens. A Chronicle of the French Revolution, kapittel 10: «Bastille. July 1789», sidene 369–425. New York: Alfred A. Knopf forlag.