Babylonia

Babylonia. Den stiplede linjen viser det gammelbabylonske riket på Hammurabis tid. Det mørkegrønne området viser det nybabylonske riket ca. år 600 fvt. Navn og grenser av i dag er markert med grått.

Av /Store norske leksikon ※.
Babylon
Babylon var hovedstaden i Babylonia. Ruinene av det gamle Babylon ligger i utkanten av det som i dag er Iraks hovedstad Bagdad. Bildet viser den rekonstruert bymuren.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Babylonia er navnet på et oldtidsrike i Midtøsten. Hovedstaden var Babylon. Det lå ved det nedre løp av elvene Eufrat og Tigris og utgjorde den sørlige delen av det gamle Mesopotamia (som tidligere het Sumer). Språket i Babylonia var akkadisk, skrevet med kileskrift.

Faktaboks

Uttale
babylˈonia

Det babylonske riket oppsto da et amorittisk folkeslag forente Sumer og Akkad mot slutten av 3. årtusen fvt., og landet spilte deretter en viktig rolle på den politiske arena i Midtøsten frem til år 539 fvt., da området ble erobret av perserkongen Kyros 2.

Babylonias makt, grenser og innflytelsesområde endret seg gjennom tidene, avhengig av de babylonske kongenes erobringstokter, men også av fremmed invasjon og innflytelse. I løpet av sin historie ble byen Babylon erobret gjentatte ganger, men Babylonia beholdt likevel en stor grad av kulturell kontinuitet.

Babylonia er kjent for sine byggverk, lovverk, vitenskap, litteratur, kunst og religion. I jødisk og kristen tradisjon er Babylon kjent gjennom myten om Babels tårn (1. Mosebok 11,1–9).

Babylonia hadde flere glansperioder:

  • Gammelbabylonsk tid (cirka 2000–1550 fvt.)
  • Mellombabylonsk, kasittisk, tid (cirka 1530–1100 fvt.)
  • Det nybabylonske riket (cirka 620–539 fvt.)

Gammelbabylonsk tid (cirka 2000– 1550 fvt.)

Babylonia

Detalj av et veggmaleri i Simrilins palass i Mari. Det er fra ca. 1700 f.Kr. Louvre, Paris.

Av /KF-arkiv ※.
Sumersk tempelhymne
Sumersk tempelhymne fra rundt 1800-1600 fvt. funnet i Babylon.
Av /Walters Art Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Nippur i det sydlige Irak.
Byen Nippur ble underlagt Babylonia i gammelbabylonsk tid.
Nippur i det sydlige Irak.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Da bystaten Ur kollapset i det sørlige Mesopotamia rundt år 2000 fvt. betydde det slutten på den sumeriske og begynnelsen på den babylonske sivilisasjonen. Forut for det første babylonske dynasti (cirka 1894–1595 fvt.) gikk en konsolideringsfase preget av amorittiske bystatsdannelser.

Amorittene var grupper av vestsemittiske stammer som, dels gjennom fredelig infiltrasjon, dels aggressivt, var trengt inn i det sørlige Mesopotamia, særlig fra Syria, ved slutten av 2000-tallet fvt. De overtok akkadisk språk og ble etter hvert helt absorbert i den babylonske kulturen. Amorittenes mektigste bystat var Isin, grunnlagt av Ishbi-Erra (cirka 2017–1985 fvt.), som i sin lange regjeringstid underla seg Nippur, Larsa og Ur. Larsa var også amorittisk, men mindre politisk betydningsfull enn Isin.

Under Kong Rim-Sin, den kongen som satt lengst av noen babylonsk konge (cirka 1822–1763 fvt.), var larsadynastiet på høyden av sin makt.

For øvrig var perioden, som la grunnen for Hammurabis senere dynasti, preget av politisk, økonomisk og sosial usikkerhet. Forhistorien til det første babylonske dynasti, som også var amorittisk, er ikke særlig kjent. Den første kongen var Sumu-abum (cirka 1894–1881 fvt.). Deretter fulgte Sumu-la-El, Sabium, Apil-Sin og Sin-muballit, Hammurabis far (cirka 1812–1793 fvt.).

Hammurabi

Hammurabi er nok den mest kjente kongen fra gammelbabylonsk tid. I utgangspunktet var Hammurabi (ifølge nyere kronologi, cirka 1792–1750 fvt.) den sjette kongen i det første babylonske dynasti og bare en av flere bystatskonger i området, og langt fra den mektigste. Byen som ble hovedstad for hans senere rike, Babylon («gudenes port»), var opprinnelig et kultsenter for guden Marduk og en ubetydelig provinsby under det nysumeriske tredje dynasti i Ur.

Dessverre er gammelbabylonsk tid fattig på kilder, også arkeologisk. På grunn av det høye grunnvannet i Babylon har det heller ikke vært mulig å grave ut byen. Mange kilder om Hammurabis rike kommer fra samtidige tekster i Mari.

Etter å ha overtatt makten etter sin far, Sin–Muballit, sørget Hammurabi først for å få folkets støtte, organisere samfunnet, øke byggevirksomheten i byen og forsterke Babylons befestninger. Deretter styrket han sin hær og gjorde seg klar til å utvide landets grenser. Han begynte med å underlegge seg flere mindre bystater i syd, som Uruk og Isin (cirka 1787 fvt.), samt å inngå allianser med flere andre. Senere lyktes han i også å underlegge seg viktige byer som Larsa. Gjennom sine videre erobringer i nord, som den mektige amorittiske byen Mari og Eshnunna i Assyria, la han så grunnen til et mektig rike, som ved hans død strakte seg fra Mari i Nord til Eridu i syd.

Ved å erobre Eshnunna fikk han tilgang til handelsveiene mellom det iranske platået og den mesopotamiske sletten. Han erobret også hele det området i nord som etter hvert skulle bli det mektige Assyria, med det viktige nettverket av handelsstasjoner, og også Mari.

Under Hammurabi opplevde Babylonia en virkelig gullalder, med et et rike som overgikk det nysumeriske Ur III i utstrekning. Det er først fra hans tid at man kan snakke om Babylonia som en forent politisk enhet.

Hammurabis tid var ikke bare preget av krig, men ble også berømt for sine lover. Samlingen utgjør en reform av tidligere lover. Den eldste, kjente lovsamling er på sumerisk og stammer fra Uruinimgina av Lagash (cirka 2350 fvt.). Fra grunnleggeren av Ur III-dynastiet, Ur-Nammu (cirka 2112–2095 fvt.), er det bevart en samling på ca. 40 lover. Den eldste kjente babylonske samlingen (60 lover) stammer fra Hammurabis samtidige, Dadusha av Eshnunna. Den langt mest berømte og innflytelsesrike er likevel Hammurabis lov, en samling av ca. 200 lover (282 «paragrafer» i moderne oversettelser).

Etter Hammurabi

Marduk
Marduk, Babylons hovedgud, relieff
Av /Musée du Louvre.

De kongene som etterfulgte Hammurabi var Samsu-iluna, Abi-eshuh, Ammi-ditana, Ammi-saduqa og Samsu-ditana. Etter Hammurabis død gikk det imidlertid langsomt nedover med Det babylonske rike. Kort tid etter kongens død mistet babylonerne Mari, og det oppstod politisk uro i sør, blant annet med opprør i Larsa.

Etter hvert mistet babylonerne kontrollen over de viktige handelsveiene til Den persiske bukt og videre til det sørlige Arabia og Indusdalen. De ble også avskåret fra det fruktbare jordbrukslandet i sør og fisket i sumpområdene. Alt dette bidro til å svekke det gammelbabylonske riket sterkt, og til sist omfattet det ikke stort mer enn området mellom dagens Bagdad i nord og Larsa i sør. Kildene nevner også et «Sjøland» i sør som synes å ha hatt kontrollen over sumplandet og kysten, men lite er kjent om dette.

I 1595 fvt. marsjerte hettitterkongen Musili 1 sørøstover langs Eufrat, invaderte Babylon og ødela byen. Dette betydde slutten på det første babylonske dynasti, og i de neste ca. 150 årene vet vi så å si ingenting om Babylonias historie.

Kvinnens stilling i gammelbabylonsk tid

Så vidt man kan dømme ut fra lovgivningen, hadde frie kvinner en høy posisjon i gammelbabylonsk tid. I prinsippet var det tilsynelatende liten forskjell på kvinne og mann. Kvinner kunne kjøpe og selge eiendom, låne og låne bort penger, adoptere barn, ha sitt eget segl og ta utdannelse. Det finnes eksempler på kvinnelige skrivere, men som regel var høyere stillinger i det offentlige forbeholdt menn.

Innenfor familien var kvinnen likevel underordnet mannen, og en mann kunne ha flere koner. Kvinnene levde normalt i husholdningen, atskilt fra mannens sfære, og ble vanligvis ikke sett av besøkende. De hadde ansvar for husholdningen og for husarbeid som matlaging, rengjøring og barnas oppdragelse. Til hjelp hadde de tjenere. Selv relativt fattige husholdninger hadde tjenestefolk.

Naditu-kvinner

En rekke kvinner var ansatt som tempelpersonell, men det er noe usikkert hvilke funksjoner de hadde. Den gammelbabylonske tiden var den eneste perioden da kvinner kunne leve i en slags klosterfellesskap og i sølibat. De ble vanligvis plassert der allerede som unge piker, men i noen templer kunne det også være kvinner som allerede var gift, men som ikke fikk føde barn (Marduk-tempelet, Etemenanki, i Babylon). Mannen måtte da ta en annen kone til dette formålet. Hennes inntreden i klosterfellesskapet ble feiret i tre dager.

Kvinnene (naditu) kom ofte fra kongelige eller andre velstående familier, og brakte med seg sin personlige formue som medgift. Deres mannlige slektninger var ansvarlige for å gi dem mat og klær. Tempeladministrasjonen holdt rede på kvinnenes juridiske konflikter med mannlige slektninger som ikke oppfylte sine plikter.

Kvinnene tilhørte to forskjellige fellesskap, tempelet og familien, og kunne foreta transaksjoner på begges vegne. En naditu kunne være velstående og leve i egen bolig innenfor tempelområdet og holde slaver. Hun kunne også i stor grad styre sin egen økonomi. Mye tyder på at kvinnene foretrakk utlån av penger eller eiendom for å sikre seg økonomisk. Selve transaksjonen har nok gått gjennom en mannlig agent.

Siden de ikke fikk barn, var deres alderdom dårlig sikret. Dette later til å være blitt løst gjennom adopsjon av en yngre kvinne som skulle hjelpe dem når de ble gamle. Mange slike adopsjonskontrakter er bevart. Når de døde, ble de begravet på tempelets gravplass. Formuen gikk tilbake til brødrene eller andre arvinger, og forble ikke tempelets eiendom. Ettersom medgiften ved giftermål gikk til mannens familie, kan dette ha vært en måte å bevare familieformuen på. Men nadituen kunne også få «ringpenger» av sin far. Disse kunne hun både investere og disponere fritt.

Kasittisk, mellombabylonsk tid (cirka 1595–1155 fvt.)

Babylonia

Babylonia. Grensestein fra kassittenes tid (1300-tallet fvt..), med astronomiske symboler.

Av /KF-arkiv ※.
Babylonia

Oksen, som var guden Adads hellige dyr.

Av /KF-arkiv ※.

Etter at hettittene hadde erobret Babylon i ca. 1595 fvt., slo de seg ikke ned der, men trakk seg tilbake langs Eufrat og etterlot seg et Babylonia i kaos. Dette la grunnlaget for at en ny makt kunne etablere seg.

Kasittenes nærvær i det nordlige Babylonia er sporadisk omtalt i kildene fra rundt midten av 1700-tallet fvt., dels som grupper (noen ganger omtalt som aggressive) som holdt til i utkanten av i byene, dels som leiesoldater i den babylonske hæren og dels som leiearbeidere på jorden. Deres opphav er omdiskutert, og språket deres, som er dårlig belagt, er ikke beslektet med noe kjent språk. Muligens kom de fra Zagros-fjellene i det sørvestlige Iran. De nærmere omstendighetene omkring deres maktovertagelse i Babylonia er uklare. I dag mener flere at kasittenes maktovertagelse utgjorde slutten på en fredelig infiltrasjonsprosess gjennom lengre tid.

Kasittene satt ved makten i Babylonia i rundt 400 år. De videreførte i det store og hele den gammelbabylonske sivilisasjonen. Kongene lot skrive de fleste av sine innskrifter på sumerisk. Brev og kontrakter ble skrevet på akkadisk, og de senere kongene hadde rene babylonske navn.

Kasitterkongene restaurerte templene til de babylonske gudene i Ur, Uruk og Isin, men hadde også sine egne guder. Sjuqamuna og hustruen Sjimalja var kongefamiliens spesielle beskyttere, og overhodet for panteon var Harbe (også dyrket av hurriene).

Høydepunktet for det kassittiske styret i Babylon synes å ha vært under kongene Kurigalzu 2 (cirka 1332–1308) og hans etterfølgere. Kurigalzu 2 var en dyktig feltherre og erobret, ifølge en senere kilde, Assyria, Elam og «Sjølandet» (et dynasti sør for Babylon som oppstod i tomrommet etter Hammurabis gammelbabylonske dynasti).

Det er tydelig at kasittene også spilte en rolle i standardiseringen av akkadiske og babylonske tekster. De kopiene av den mesopotamiske litteraturen som er funnet i bibliotekene fra 1. årtusen fvt. ble muligens komponert, og i hvert fall kopiert, under kasittene, og de senere babylonske skriverne regnet seg for å nedstamme fra skriverstanden i kasittisk tid.

Kasittene innførte også et nytt dokument til bevitnelse av kongelige jordgaver, det såkalte kudurru. Dette var ofte en forseggjort bautastein, cirka 1 m høy, der de gudene som hadde vært vitner til transaksjonen, var avbildet.

Utgravninger i Nippur, det viktigste religiøse senteret i det gamle Sumer, har avdekket ca. 12 000 kileskrifttavler fra denne perioden. De fleste av tekstene er av økonomisk art og viser at det kasittiske Babylonia var meget velstående.

Korrespondansen fra Amarna er en viktig kilde til perioden og viser at kassittene også hevdet seg internasjonalt. Dessverre er kildene for mangelfulle til at vi kan danne oss noe fullstendig bilde av dette kanskje mest stabile av alle de mesopotamiske rikene. Enkelte har hevdet at det først er fra kasittisk tid at vi virkelig kan tale om noen «babylonsk stat».

Det nybabylonske rike (cirka 620–539 fvt.)

Babylon, kart

Kart over Babylon på Nebukadnesars tid.

Av /Store norske leksikon ※.

Det nybabylonske riket ble grunnlagt av Nabopolassar (cirka 626–605 fvt.), også han av arameisk opphav (derfor det «kaldeiske» rike). Han overtok tronen i Babylonia etter en lang og omfattende maktkamp, med motstand både fra babylonere og assyrere. Med hjelp fra Media svekket han ytterligere assyrernes makt og erobret de viktigste assyriske byene (Assur, Ninive, Tarbisu, Kalhu/Nimrud), Harran).

Egypt representerte fortsatt en trussel og ville utnytte det politiske vakuum etter Assyrias fall til selv å overta hegemoniet i Midtøsten. I slaget ved Karkemish i 605 fvt. slo Nebukadnesar 2, Nabopolassars sønn og tronfølger, såvidt egypterne. I et nytt slag vant han en overbevisende seier. Nabopolassar døde under felttoget, og Nebukadnesar kunne overta tronen.

Nebukadnesar 2

Innskrift
Kileskrifttekst som forteller at Ishtar-porten ble bygget under Nebukadnesar. Den begynner: "Jeg, Nebukadnesar, la fundamentet som sikrer (byggverket) mot grunnvannet...."
Innskrift
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Nebukadnesar 2 konsoliderte Nabopolassars rike gjennom stadige hærtokter. Kildene forteller at han i løpet av en tiårsperiode personlig ledet ikke mindre enn åtte felttog. Han erobret etter hvert hele Mesopotamia og Palestina/Syria, og i hans tid vokste Babylonia til en stormakt og ble det ledende imperium i Midtøsten.

I 598 fvt. ledet Nebukadnesar 2 nok en kampanje for å nøytralisere egyptvennlige stater. I den forbindelse ble Jerusalem erobret, og kongen i Juda, Jojakin, ble ført til Babylonia. Hans onkel ble utnevnt til vasallkonge i Juda. Kildene til Nebukadnesar 2s felttog er særlig Den babylonske krønike, som dekker begivenhetene frem til 594 fvt.

Den endelige erobringen av Jerusalem fant sted i 586 fvt., også denne gangen i forbindelse med et felttog for å pasifisere Egypts allierte og sympatisører. Kongen i Juda, Sidkia, som var utnevnt av babylonerne, ble deportert til Babylon, og Gedalja innsatt som guvernør. En stor del av landets jødiske befolkning ble ført i eksil til Babylonia, og Juda ble en babylonsk provins og inkorporert i det babylonske riket. Hendelsene er omtalt i 2. Kongebok 25, 24–25 og i 2. Krønikebok 36, samt i et fragment av en babylonsk historisk tekst.

I 567 fvt. kom det til et nytt slag med Egypt. Nebukadnesar tapte, men den egyptiske tronarvingen ble drept. Etter dette synes forholdet mellom Egypt og Babylonia å ha stabilisert seg.

Babylon

Babylonia, Istarporten

Babylonia. Istarporten, med fargede, glasserte teglstein, er et av Midtøstens mest monumentale byggverk fra oldtiden. Bildet viser en rekonstruksjon i Berlin.

Av /KF-arkiv ※.

Residensbyen og rikshovedstaden Babylon ble kraftig utvidet. Den fremstod som en enorm by for datiden, med en imponerende monumentalarkitektur. En lang rekke kongelige bygningsinnskrifter og teglsteinsstempler viser at det meste av det som i dag kan sees i Babylon, stammer fra Nebukadnesar 2s mer enn 40-årige regjeringstid. Dessverre gir bygningstekstene hovedsakelig informasjon om byggingen og inneholder ikke, som de assyriske, historiske opplysninger om kongenes øvrige bragder.

Nedgangstider

Styret under Nebukadnesar 2 var tilsynelatende vellykket, men det var problemer med å beholde kontrollen over det store riket. Det var opprør blant offiserer i hæren, og medlemmer av overklassen brøt den lojalitetseden de hadde sverget til kongen. Etter Nebukadnesar 2s død ble imperiet ytterligere svekket av alvorlige tronstridigheter.

Nebukadnesar 2s sønn og etterfølger, Amel-Marduk (cirka 561–560 fvt.(Bibelens Evilmerodak), regjerte i knapt to år før han ble drept av sin egen svigersønn, Neriglissar (cirka 559–556 fvt.), som døde etter kort tid. Dennes sønn, Labashi-Marduk, knapt et barn ved farens død, ble raskt satt ut av spill og drept etter å ha vært konge i en knapp måned.

Etter dette blodbadet ble tronen overtatt av Nabonid (cirka 555–539 fvt.). Under Nabonid fortsatte det nybabylonske riket sin storhetstid. Han var en dyktig hærfører, ledet suksessrike felttog til Arabia og var borte fra hjemlandet i 10 år. Nabonid ønsket også å endre Babylonias religiøse kurs, gjenoppbygde måneguden Sins tempel i Harran og søkte å erstatte den mektige byguden Marduk med guden Sin. Imidlertid førte hans lange fravær til at han mistet grepet på innenrikspolitikken, og hans religiøse reformasjonsiver gjorde ham upopulær blant det mektige Marduk-presteskapet i Babylon.

Da perserkongen Kyros beleiret Babylon i 539 fvt., kunne han marsjere nærmest uhindret inn i landet med babylonernes egen velsignelse. Dette er beskrevet på den berømte Kyrossylinderen, som Kyros lot utføre på akkadisk, og i stilen til de klassiske babylonske bygningsinnskriftene. Dermed var det slutt på det mektige nybabylonske rike.

Økonomi og samfunn

En rekke tekster kaster lys over det nybabylonske imperiets sosio-politiske struktur, særlig lovtekster og økonomiske tekster fra Nebukadnesar 2s tid, og fra hans etterfølgere. De fleste tekstene stammer imidlertid ikke fra sentraladministrasjonen (slik som i det nyassyriske riket), men fra templene i Uruk og Sippar. Vi kjenner derfor mange detaljer fra disse bystatenes tempeløkonomi, men vet for lite om det større økonomiske og politiske systemet som de var en del av: imperiets og provinsenes organisering, rettsvesen, militærvesen, skattesystemer, livet ved hoffet. Systemet med provinser og provinsguvernører lignet på det assyriske.

Kongeideologien var typisk mesopotamisk og lignet også den assyriske. Kongen stod i et spesielt forhold til gudene. Særlig den øverste guden i panteon, Marduk, var hans beskytter, og kongens rolle i Marduk-kulten med feiringen av nyårsfesten i Babylon (akitu-festen) var viktig. Selv om templene og kongehuset rådet over det meste av eiendommene i landet, spilte også privatøkonomien en viktig rolle i det nybabylonske riket.

Private kunne leie jord av jordeiere som ønsket å skaffe seg ekstrainntekter. Det er også funnet forretningsarkiver som beretter om kjøp og salg av land, kreditt-transaksjoner og handelsavtaler.

Den berømte Egibi-familien i Babylon rådde over et stort forretningsimperium blant annet med bankvirksomhet. På 500-tallet fvt. var dette det mektigste privatkapitalistiske foretagende i Babylonia med forgreininger også til utlandet (Iran).

Kongehus og templer kontrollerte likevel det meste av den blomstrende handelen i nybabylonsk tid. Særlig viktig var handelen med området rundt Persiske bukt. Den viktigste inntektskilden var likevel krigsbytte og skatter og avgifter som kongene tok inn fra de erobrede områdene. Ettersom Mesopotamia så å si helt manglet råstoffer, var kongene hele tiden avhengige av å føre enorme mengder varer inn i landet for å opprettholde den økonomiske velstanden. Den veldige akkumulerte rikdommen gikk med til å opprettholde den kongelige palassøkonomien og sikre overklassens luksusliv. Det synlige bevis på velstanden var kongenes omfattende byggevirksomhet, særlig i Babylon, men også i andre byer (Ur, Sippar, Borsippa).

Kvinnenes stilling er stort sett bare kjent fra kilder som omhandler overklassen. Selv om kvinnene hadde fulle rettigheter etter lovverket, la familiebånd og forpliktelser begrensninger på mulighetene for å styre eget liv. Det forekom at døtre fra velstående familier ble bortgiftet for å sikre gunstige forretningsforbindelser, og det er bevart lister over den medgiften de tok med seg fra hjemmet. Noen ganger dreier det seg om betydelige formuer. Da kvinnen, og særlig hennes familie, bevarte retten til medgiften også etter at ekteskapet var inngått (til forskjell fra gammelbabylonsk tid), ble det lagt stor vekt på å lage listene så fullstendige som mulig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg