De første hundre år

Det gikk 100 år etter grunnleggelsen av den første engelske koloni i Australia i 1788 før en selvstendig litteratur av betydning vokste frem. I denne første tiden var dikterne patriotisk stemt og skrev til dels om australske emner, men oftest på en overfladisk og konvensjonell måte.

De beste lyrikerne var Charles Harpur, den stillferdige Thomas Henry Kendall og den noe ujevne, men meget produktive Adam Lindsay Gordon, som med diktet The Sick Stockrider tematisk innvarslet noe nytt. Blant romanforfatterne kan nevnes Catherine Helen Spence, Marcus Andrew Hislop Clarke, hvis drastiske beretning om straff-fangenes kår i Tasmania, His Natural Life (1874, Hans naturlige liv), er blitt en australsk klassiker, og Rolf Boldrewood (pseudonym for Thomas A. Brown), hvis Robbery Under Arms (1888) har atskillig historisk interesse. Imens foregikk det en masseproduksjon av viser som for eksempel Waltzing Matilda og skrøner på folkemunne, og her kom den australske litteraturen til å finne mye av sin egenart og styrke.

Nasjonalromantisk litteratur

Fra 1886 ble tidsskriftet The Sydney Bulletin sentrum for oppblomstringen av en ekte vise- og fortellerkunst i nasjonalistisk ånd, særlig under redaktørene J. F. Archibald og Alfred Stephens. Blant bidragsyterne var visedikteren «Banjo» Paterson og den norskættede Henry Archibald Lawson, hvis noveller innledet en ny retning i australsk litteratur som ble kalt bush realism, der temaet mateship (kameratskap mellom mannfolk) stod sentralt. Tom Collins skrev en merkelig roman i dagboksform, Such is Life (1903, Sånn er livet), som skildrer kjørekarenes liv fra et radikalt politisk synspunkt.

Av senere romanforfattere kan nevnes Louis Stone, med sin roman om byrampen, Jonah (1911), og Miles Franklin, som skrev My Brilliant Career (1901, Min briljante karrière), om farmerlivet fra kvinnens synspunkt, og en stor familieroman, All That Swagger (1936).

Australias to fremste kvinnelige forfattere i tiden frem til andre verdenskrig er Henry Handel Richardson og Katharine Susannah Prichard. Verd å nevne er den underfundige humoristen Norman Lindsay, også en betydelig billedkunstner. Hans Red Heap (1931, Rød haug) ble forbudt av sensuren. Den allsidige Vance Palmer huskes særlig for sin novellekunst; Frank Dalby Davison skrev den vakre dyrefortellingen Red Heifer (1931, Rød kvige); Leonard Mann er kjent for sine hardkokte romaner, som The Go-Getter (1942, Streberen); og to kvinnelige forfattere, Eleanor Dark og Kylie Tenant, gjorde seg bemerket med sine realistiske romaner med sosiale og nasjonalhistoriske temaer.

Litteratur etter andre verdenskrig

Blant dem som særlig har vunnet internasjonal betydning i 1960- og 1970-årene er familiekrønikeforfatteren Martin à Beckett Boyd, nasjonalepikeren Xavier Herbert, den lenge underkjente Christina Ellen Stead og nobelprisvinneren Patrick White. Andre kjente navn er symbolikeren Randolph Stow, den selvbiografiske Hal Porter, den mondene Morris L. West og den topografisk-historiske reporteren Alan McCrae Moorehead; dessuten Thea Astley, George Johnston, Thomas Michael Keneally, Peter Mathers og David Malouf.

Og mens 1970-årene så fremveksten av en ny generasjon mannlige novelleforfattere, som Murray Bail, Peter Carey, Frank Moorhouse og Michael Wilding, ble 1980-årene preget av en rekke nye, talentfulle kvinnelige forfattere, blant annet Glenda Adams, Helen Garner, Kate Grenville, Barbara Hanrahan og Elizabeth Jolley (som i likhet med Wilding opprinnelig var fra Storbritannia).

De senere lyrikere har for en stor del vært intellektuelt preget: Bernard O'Dowd, forkjemper for tendensdiktningen og for en særlig australsk sosialisme; den eksperimenterende Furnley Maurice (Frank Wilmot); Clarence James Dennis, med sin folkelige dialekt og humor; den samfunnsengasjerte Mary, Dame Gilmore; Hugh Raymond McCrae, en billedrik og romantisk lyriker; John Shaw Neilson og Christopher John Brennan.

Modernismen gjorde sitt inntog i australsk lyrikk med Kenneth Slessor, som en tid var sterkt påvirket av T. S. Eliot, og Robert David FitzGerald, kjent for sine filosofisk-argumenterende dikt. Ved siden av disse har den moderne australske poesien opplevd en blomstring som ikke minst skyldes Judith Arundell Wright, Douglas Alexander Stewart, James McAuley, Rosemary de Brissac Dobson, A. D. Hope og Francis Webb. Ledende navn fra 1980-årene er Les Murray, som er opptatt av å markere poesiens betydning i hverdagen, og Bruce Dawe, hvis journalistiske lyrikk tar samtiden på pulsen. Robert Adamson og John Tranter har skrevet mer eksperimentell poesi, mens Robert Gray viderefører «nyenkelheten» innen lyrikken.

Dramaet fikk en ny giv etter Ray Lawlers suksess med The Summer of the Seventeenth Doll (1955, Sommeren med den syttende dukke). David Williamson har utviklet et slags journalistisk drama basert på aktuelle politiske emner. Han bruker australsk dagligspråk med stort hell, samtidig som han berører inngrodde forestillinger i den kollektive bevissthet. Andre dramatikere av betydning er Jack Hibbard, Alex Buzo, Peter Kenna, Louis Nowra og Steve J. Spears. Dessuten har Douglas Alexander Stewart, Patrick White og Thomas Michael Keneally også utmerket seg som skuespillforfattere.

Blant ikke-skjønnlitterære verk kan nevnes Robyn Davidsons reiseskildring Tracks (1980, Spor), en beretning om hennes vandring med sine kameler tvers over det australske kontinent, Patrick Whites selvbiografi Flaws in the Glass (1981, Sprekker i speilet eller Forvrengt speil), og selvbiografien A Fortunate Life (1981, Et heldig liv), skrevet av autodidakten Albert Facey (1894–1982) og dramatisert i 1985. Charles Bean (1879–1968), som var en betydelig samtidshistoriker, skrev om Australias deltakelse i den første verdenskrig.

Aboriginenes diktning

Et nytt element har de siste tiårene gjort seg gjeldende i australsk litteratur, nemlig urbefolkningens diktning. Tidligere litteratur om dette folket var enten dokumentarromaner og reiseskildringer skrevet av hvite som fortalte om sine opplevelser blant urinnvånerne, eller samlinger av myter og legender tilpasset europeisk smak, som for eksempel Catherine Langloh Parkers Australian Legendary Tales (1896, Australske legendariske eventyr) og Alan Marshalls People of the Dreamtime (1952, Folket av drømmetiden). Likevel kan slike verk sies å ha hatt sin misjon ved å gi leserne verdifull innsikt i aboriginenes muntlige fortellertradisjon og kompliserte forestillingsverden, og ved å vekke interesse for deres kultur.

David Unaipons Native Legends (1929, Ur-legender) var den første boken skrevet av en aborigin som ble publisert i Australia. Fra og med 1960-årene er imidlertid aboriginenes egne stemmer kommet til uttrykk i de fleste litterære sjangere. Oodgeroo Noonuccal utgav sin første diktsamling, We Are Going (Vi drar), i 1964, og året etter kom Narogin Mudrooroo med sin første roman, Wild Cat Falling (Vill katt faller). Kevin Gilberts Living Black (1977, Svart liv) var et viktig verk som innledet en periode med flere utgivelser av urinnvånere.

Jack Davis har skrevet flere anerkjente skuespill, og i sin gripende selvbiografi, My Place (1987, Mitt sted), skildrer Sally Morgan sin identitetssøken og oppdagelsen av sin slekts historie. Boken er samtidig et viktig samfunns- og kulturhistorisk dokument. Archie Weller, som har skrevet flere romaner og fine noveller, og Ruby Langford Ginibi, en anerkjent selvbiografisk forfatter, er også diktere som fremmer aboriginenes sak. Mye av denne litteraturen er politisk preget. I dag er tekster av forfattere fra urbefolkningen en integrert del av australsk litteratur og gjenstand for kritiske studier på linje med andre verker. Og fra 1990-årene av ser vi en ny bølge av litteratur skrevet av aboriginere, ikke minst selvbiografier.

Kulturelt mangfold

Forfattere med en annen bakgrunn enn den anglo-keltiske har de seneste tiårene gitt viktige bidrag til australsk litteratur. Mye av denne diktningen fra 1960- og 1970-årene finnes hovedsakelig i litterære magasiner og tidsskrifter. Det er først i 1980-årene at vi finner flere tekster skrevet av ikke-anglokeltiske forfattere utgitt i bokform. Kjente navn er Brian Castro, Aina Walwicz og kritikeren Sneja Gunew. Andre som kan nevnes, er Dimitris Tsaloumas, som skrev på gresk, Serge Lieberman samt Sreten Bozic, som skrev under pseudonymet Banumbir Wonga i 1970- og 1980-årene. Men det var først i 1990-årene at disse forfattere ble anerkjente og betraktet som representative for det kulturelle mangfold som finnes i det australske samfunnet. I dag finnes det hundrevis av forfattere med flerkulturell bakgrunn som bidrar til mangfoldet i den australske litteraturen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Edelson, Phyllis, F. (redaktør) (1993): Australian Literature. An Anthology of Writing from the Land Down Under. New York: Ballantine Books
  • Goodwin, Ken og Lawson, Alan (redaktører) (1990): The Macmillan Anthology of Australian Literature. London: Red Globe Press
  • Heiss, Anita og Minter, Peter (redaktører) (2008): Anthology of Australian Aboriginal Literature. Montreal: McGill-Queen's University Press
  • Jose, Nicholas (redaktør) (2010): Macquarie PEN Anthology of Australian Literature. London: Allen & Unwin
  • Mitchell, Adrian og Kramer, Leonie (redaktører) (1988): The Oxford Anthology of Australian Literature. Melbourne: OUP Australia and New Zealand
  • Pierce, Peter (redaktør) (2009): The Cambridge History of Australian Literature. Cambridge: Cambridge University Press
  • Webby, Elizabeth (redaktør) (2000): The Cambridge Companion to Australian Literature. Cambridge: Cambridge University Press

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg