De norrøne bosettingsområdene Vesterbygd og Austerbygd på Grønland
Ruinene av Hvalsey kirke i Qaqortoq på Grønland.
Rekonstruksjon av Thjodhilds kirke på Brattalid.
Runestein med innskriften: «Erling Sigvatsson, Bjarne Tordsson og Eindride Oddson reiste denne varde lørdag før gangdagen». Steinen er funnet nord for Upernavik og viser at de norrøne kolonistene nådde langt nord på sine fangstferder.
Austerbygd var den sørligste og største av de norrøne bygdeområdene på Grønland. Storparten av bebyggelsen lå ved fjordene innenfor det nåværende Qaqortoq (tidligere Julianehåb). Bosettingen tok til omkring 985, og innvandringen kom særlig fra Island og Norge.
Når det gjelder Austerbygd-området er ikke navnet Grønland så malplassert. Her er det i dag både gressletter og småbjørkeskog, og til å begynne med opplevde de norrøne innbyggerne et levelig klima for seg og sine husdyr som ikke var ulikt det de kom fra. I den indre delen av Tunulliarfik (tidligere Eiriksfjord), der en finner restene av både Garðar og Brattahlið samt dagens bebyggelse Narsaq, er det sauehold også i dag. Den norrøne bosettingen og husdyrholdet gjorde av med mye av skogen og buskene her og etterlot hovedsakelig gressletter.
De islandske kildene som forteller om det islandske landnåmet på Grønland på slutten av 900-tallet beretter at Eirik Raude ga det nye landet navnet Grønland, et «godt navn» for å oppmuntre andre til å være med å befolke landet. Det skal ha vært mennesker, husdyr og gods på 25 skip som fulgte Eirik fra Island til Grønland, men bare 14 som nådde helt frem. En del av de nye bosetterne etablerte seg helt i sør, mens andre dro et stykke videre nordover på vestkysten. Disse områdene ble kjent som Austerbygd i sør og Vesterbygd lenger nord. Tidspunktet er satt til 15 år før kristendommen ble innført på Island, det vil si år 985. Det yngste arkeologiske beviset for bebyggelsen i Vesterbygd er fra siste halvdel av 1300-tallet, men Austerbygd synes å ha vært befolket frem til midten av 1400-tallet. Befolkningen kan ha talt mellom 2000 og 4000 personer i blomstringsperioden rundt år 1300, men opp til 6000 er også estimert av enkelte forskere.
Det er blitt fremlagt forskjellige teorier for å forklare hvorfor og hvordan den norrøne befolkningen forsvant fra Grønland. Mest sannsynlig synes det å være at befolkningstallet stadig gikk ned gjennom en årrekke som resultat av forverrede livsvilkår og isolasjon fra samfunnene på Island og i Norge. Akkurat hva som skjedde med den aller siste gruppen gir rom for mye spekulasjon.
De gamle skriftlige kildene har gitt mye informasjon om den norrøne perioden på Grønland, men det er fra arkeologien at en har fått konkret informasjon om blant annet bebyggelse, hustyper, levesett og den materielle og religiøse verden. Undersøkelser av møddinger (avfallsdynger) og skjeletter sier noe om kosthold og helse. Blant annet viser de at stadig mer mat fra havet (sel og fisk) ble opptatt i dietten, rimelig nok. Vi vet også at det ble foretatt reiser både østover og nordover langs vestkysten – en liten runestein funnet på en øy ved dagens Upernavik i 1823 forteller at Erlingr Sigvatsson, Bjarne Thordarson og Eindridi Oddson var der på midten av 1200-tallet. Gjenstander funnet i Thule-eskimoers boplasser helt i nordvest viser at norrøne menn også var der.
Den første offisielle registreringen av norrøne ruiner i Austerbygd ble foretatt av Det Kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab på begynnelsen av 1800-tallet. Det ble da telt omkring 80 ruingrupper, hovedsakelig gårdsanlegg med bolighus, stall, lagerbygg, verksteder og lignende, kanskje også et lite kirkebygg. Registreringer på begynnelsen av 2000-tallet omfattet cirka 500 ruingrupper. Bispesetet Garðar og Eirik Raudes gård Brattahlið (nå Qassiarsuk) er de best kjente anleggene.
Det har ikke vært enkelt å knytte opplysninger om gårdene og kirkene i de eldre islandske kildene til ruinene som finnes i dag, og kildene er heller ikke enige seg i mellom om antall og navn. Det omtales for eksempel 11 kirker i Austerbygd i Det gamle Grønlands Beskrivelse fra begynnelsen av 1500-tallet, mens Flateyjarbók fra cirka 1390 lister 12 kirker. Nyere arkeologi har foreløpig konstatert 16 norrøne kirker i Austerbygd.
Ruinene i dagens bosetting Qassiarsuk er blitt identifisert som rester av Eirik Raudes gård og den første kirken på Grønland, kalt Tjodhilds/Thjodhildes kirke etter Eiriks kone Þjóðhildr, selv om det ikke er sikkert at dette var kirken hun lot bygge. En kristen gravplass med flere enn 155 skjeletter er knyttet til kirketomten. Husene ble oppført med stein og torv, slik som husene på Island. I det noe mer værharde Vesterbygd kunne hus og rom bygges sammen til ett sentralisert bygningskompleks, mens gårdene i Austerbygd var oftere langhus med flere separate mindre bygninger. Forskjellen kan ha bunnet i økonomiske eller sosiale forskjeller.
Garðar var bispesete i det norrøne Grønland og den største gården i Austerbygd. Den lå over Eiriksfjorden fra Brattahlið i dagens Igaliku. Kirken var nok et imponerende bygg i sin tid, oppført med store steinblokker som kassemur med jord og torv mellom to rader med steinblokker. Et lite firkantet fundament ved siden av er tolket som rester av et klokketårn. Kirken skal ha vært relativt rikt utstyrt, blant annet med glassruter som slapp dagslyset inn og med dekorative bygningsdetaljer. I Igaliku i dag kan en se at mange av steinblokkene er gjennom årene blitt tatt til bruk i moderne bygninger.
Hvalsø (Hvalsey) kirke er blant de best bevarte norrøne ruinene i Austerbygd. Den ble bygd etter 1300 lengre ut mot kysten, mellom dagens Igaliku og Qaqortoq. Den ble oppført i tilhugde steinblokker, er 16 x 8 meter stor og står i dag med cirka 1,5 meter tykke vegger og med vindusåpninger i gavlene, men uten tak, som antagelig var av tre og torv.
Arkeologiske undersøkelser kan fortelle mye om bolig- og leveforhold i norrøn tid og frem til de senere årene har de kalde og tørre klimatiske forhold bevart mange interessante organiske rester. Imidlertid estimerer arkeologer at nåtidens klimaendringer vil medføre at inntil 70 prosent av det organiske materialet i de norrøne kulturminnene kan bli borte innen 2100. Dette gjelder hår, tekstiler, bein fra mennesker og dyr, tre, skinn og lær. Ettersom bakken blir oppvarmet til dypere nivåer og telen tiner, blir dette materialet angrepet av mikrober og går i oppløsning. Allerede ser arkeologer at steder som inneholdt mange bein for 40 år siden ikke har noen igjen i dag.
I tillegg til oppvarmingen bidrar kysterosjon, økende havnivå og bedre forhold for vegetasjon til tap av arkeologiske kulturminner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.