Aurangzeb

Aurangzeb var indisk stormogul fra 1658 til 1707. Han avsatte i 1658 sin far Shah Jahan og lot sine eldre brødre myrde, beseiret afghanerne og mahrattene og erobret blant annet Golkonda på Deccan. Han tok navnet Alamgir («verdenserobreren»).

Aurangzeb var en fanatisk muslim, men klok nok til å holde seg på god fot med europeerne. Hans bestrebelser for å etterleve sharia medførte blant annet at han stanset produksjonen av all ikke-abstrakt kunst og gav soldater og borgere frie hender til å gå løs på arkitektoniske fremstillinger av for eksempel ansikter, også de som fantes på muslimske palasser. Umåtelig mange tusen malerier, statuer og andre kunstverk ble ødelagt på denne måten.

Så langt det lot seg forene med hans intoleranse, var Aurangzeb på sitt vis en strengt rettferdig hersker. På den ene siden er han kjent for til tider å ha gått svært langt for å omvende ikke-muslimer, blant annet ved å brenne hindutempler og drepe hinduer som nektet å konvertere, samt diskriminere sikher og hinduer grovt økonomisk, mens konvertitter kunne bli overøst med gaver og privilegier. På den annen side tillot han en rekke hinduer å inneha ledende stillinger både i sin sivile administrasjon og i de militæres rekker – inkludert en hærsjef, to toppsjefer for statsfinansene og et tresifret antall høyere embetsmenn ved domstolene.

I de siste 26 år av sitt liv førte Aurangzeb ustanselig krig. Dette svekket riket, som etter hans død snart brøt sammen.