Kirken har gjennomgått mange endringer, men kan i stor grad fremdeles oppleves med tydelig preg av empirestil i både helhet og detaljer, slik den var tenkt fra Linstows side og videre fortolket under byggingen. Proporsjonene tyder på at kirken ble oppført noe lavere og med en mindre takvinkel enn vist på tegningen, endringer som kan ha gitt stor innsparing i byggeregnskapet. Tårnet fikk litt større høydevirkning med en liten takrytter med spiss tårnhette som trolig er en lokal fortolkning av en av Linstows andre mønstertegninger.
Reduksjonen av bygningshøyden gjør seg også gjeldende under den flate himlingen innvendig. Etter at sidegalleriene ble fjernet i 1908, har rommet fått en meget stor breddevirkning. Man fikk sine søyler i koråpningen som ønsket i 1828, men de ser ut til å ha blitt utformet etter hjørnepilastrene i en av Linstows andre mønstertegninger.
Av viktigere endringer som avviker fra Linstows planer kan nevnes: 1 1895 ble gangen bak alteret fjernet. I 1908 ble himlingen kledd med strie og delt inn i felt. Galleribrystningen ble påsatt lister som imiterer rammeverk utenpå den opprinnelig glatte fronten. Kirken fikk nye benker med vanger i nyromansk stil i stedet for de opprinnelige rektangulære vangene. Sidegalleriene ble trolig fjernet samme år. Arkitekt for alt dette var Haldor Børve. Til erstatning for det opprinnelige alterkorset ble det nå også anskaffet nytt alterbilde, malt av Lars Osa etter Eilif Peterssens «Måltidet i Emmaus» i Kristiansand domkirke. Den nyklassisistiske rammen er muligens noe yngre.
Sakristi ble bygget til bak koret i kirkens opprinnelige stil i 1922–1924. Da ble det tidligere sakristiet syd for koret omgjort til orgelhus med nyklassisistisk fasade. Arkitekt var nå Ove Bang. I 1951 fulgte nytt gulv og innvendig oppussing. Eldre fotografier viser også tårnluker utført som tre smale spalter som ligner dem Linstows tegninger viser, men det er uklart når disse ble bygget igjen.
De opprinnelige interiørfargene var lys grålilla veggfarge med lysere grå vindusomramninger. I koret var det meste av innredningen, inkludert prekestol og døpefont, elfenbensgul med noe forgylling. Det ble anbefalt å ta opp igjen disse lyse empirefargene, men til Riksantikvarens store fortvilelse, slapp i stedet lokale krefter til en rosemaler fra bygda i 1951. Det ble et riktig spraglete resultat på slottsarkitektens stramme empireformer der lyse stensorter og blek marmor var idealet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.